Når usikkerheten er
størst, er ofte også handlingsrommet det
Selv et faglig godt varsel har begrenset verdi dersom det kommer for sent eller ikke blir forstått og tatt på alvor.
ETTERRETNINGSVARSEL: Et tidlig varsel gir mottakeren tid til å undersøke sårbarheter, forberede tiltak og styrke beredskapen.Foto: Amanda Pedersen Giske, NTB
Kaveh R. MokriKavehR. MokriPoliti med utdannelse og erfaring innen etterretning og bekjempelse av organisert kriminalitet.
Publisert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er tidlig etterretningsvarsling (heretter kalt E- varsling) avgjørende for å identifisere trusler og gi beslutningstakere handlingsrom.
Annonse
Forskningen viser at varselets verdi avhenger av tidspunkt, tydelig kommunikasjon av usikkerhet og tillit mellom produsent og mottaker.
Når skal vi varsle?
Forestill deg at politiets etterretningsorganisasjon identifiserer indikasjoner på mulig sabotasje mot samfunnskritisk infrastruktur.
Informasjonen er fragmentert, kildene har ulik troverdighet, og flere forklaringer er mulige.
Skal etterretningsorganisasjonen varsle beslutningstakeren nå, eller fortsette innhentingen for å styrke kunnskapsgrunnlaget?
Et tidlig varsel gir mottakeren tid til å undersøke sårbarheter, forberede tiltak og styrke beredskapen. Samtidig risikerer organisasjonen å varsle om en utvikling som aldri inntreffer.
Venter den på ytterligere bekreftelse, blir vurderingen kanskje sikrere. Men når informasjonen omsider fremstår som tilstrekkelig sikker, kan handlingsrommet allerede være betydelig redusert.
Dette er et grunnleggende dilemma i etterretningsfaglig varsling: Jo tidligere vi varsler, desto større er ofte beslutningstakerens handlingsrom, men desto større er gjerne usikkerheten.
I dagens sikkerhetspolitiske situasjon berører dette langt flere enn etterretningstjenestene og Forsvaret.
Trusler mot Norge kan også ramme energiforsyning, transport, logistikk, digitale tjenester og kommunale samfunnsfunksjoner.
Varsling handler derfor om mer enn å produsere en faglig begrunnet vurdering. Det handler om å sikre at riktig aktør mottar, forstår og bruker informasjonen tidsnok.
Når truslene berører sivilsamfunnet
Norges sikkerhetspolitiske situasjon preges av krigen i Ukraina, økt stormaktsrivalisering og sammensatte trusler som utfordrer skillet mellom fred, krise og væpnet konflikt.
I Nasjonal trusselvurdering 2026 peker PST blant annet på russisk etterretningsaktivitet, sabotasje, cyberoperasjoner og påvirkning som relevante sikkerhetsutfordringer. NSMs Risiko 2026 understreker samtidig behovet for systematisk forebyggende sikkerhetsarbeid i offentlige og private virksomheter.
Utfordringen er at sikkerhetspolitisk relevante hendelser kan fremstå som ordinære samfunnshendelser.
Et digitalt tjenestebrudd kan skyldes teknisk svikt, kriminalitet eller en målrettet operasjon. En skade på infrastruktur kan være et uhell eller en bevisst handling.
Aktørene som først observerer hendelsen, har ikke nødvendigvis informasjonen som trengs for å vurdere en mulig sikkerhetspolitisk sammenheng.
Dermed oppstår et krevende spørsmål:
Hvordan skal vi identifisere og formidle relevante indikasjoner før den samlede trusselen er tilstrekkelig forstått?
Når tidlig varsling er vanskeligst
Cynthia M. Grabo (1972) undersøkte utfordringene ved tidspunktet for strategisk varsling. Hun viste hvordan flere opplysninger ikke nødvendigvis gir tilsvarende sikkerhet om når en mulig hendelse vil inntreffe.
Johnathan P. Proctor (2025) fremhever et beslektet paradoks: Tidlige varsler har stort potensial til å forebygge eller avskrekke trusler, samtidig som de er særlig krevende å produsere og omsette til handling.
En etterretningsorganisasjon kan eksempelvis ha informasjon om at en aktør utvikler kapasitet til å gjennomføre en alvorlig handling, uten å vite om aktøren faktisk har besluttet å gjennomføre den.
Venter organisasjonen til intensjonen er dokumentert, risikerer den å varsle for sent.
Samtidig vil omfattende varsling på svakt grunnlag føre til risiko for feilprioriteringer, unødvendig ressursbruk og svekket tillit.
Blum og Paté-Cornell (2016) viser at varsling må vurderes opp mot sannsynlighet, mulige konsekvenser og tiden mottakeren trenger for å reagere.
Et tidlig varsel betyr derfor ikke nødvendigvis at omfattende tiltak skal iverksettes. Det betyr at beslutningstakeren får anledning til å vurdere risikoen og hvilke forholdsmessige tiltak som er aktuelle.
Usikkerheten må kommuniseres slik at mottakeren forstår både risikoen ved å handle og konsekvensene av å vente.
Varsling forutsetter tillit
Et varsel får ikke nødvendigvis betydning fordi det er faglig godt begrunnet og formidlet tidsnok. Beslutningstakeren må også forstå og ta informasjonen på alvor.
Richard K. Betts (1978) viser hvordan etterretningssvikt kan oppstå selv når relevante varsler foreligger. Beslutningstakerens forventninger, prioriteringer og organisatoriske rammer påvirker hvordan informasjonen mottas og brukes.
Dette er særlig relevant i en sivil beredskapsstruktur. Kommuner, helseforetak og private virksomheter må vurdere sikkerhetspolitiske varsler samtidig som de ivaretar økonomi, drift og tjenesteleveranser.
Dersom varselet fremstår som fjernt fra mottakerens egen virkelighet, risikerer det å få begrenset betydning.
Her blir tillit avgjørende.
Etter min vurdering er tillit særlig viktig når informasjonen er fragmentert og vurderingene usikre.
Mottakeren må ha grunnlag for å stole på at etterretningsorganisasjonen har undersøkt alternative forklaringer, vurdert informasjonsgrunnlaget systematisk og kommunisert usikkerheten etterrettelig.
Tillit betyr likevel ikke ukritisk aksept. Den bør gi rom for kritiske spørsmål, faglig uenighet og etterprøving.
ILLUSTRASJON: Den tidligere avdelingen i Forsvaret FSKI passet på Forsvarets IKT-systemerFoto: Sindre Sørhus, Forsvarets forum
Slik tillit oppstår heller ikke først når en alvorlig trussel avdekkes. Den må bygges gjennom regelmessig dialog, felles øvelser og gjensidig forståelse av roller, ansvar og beslutningsbehov.
Jo større usikkerheten er i et tidlig varsel, desto viktigere blir kvaliteten på samspillet mellom produsent og mottaker.
Når et godt varsel endrer fremtiden
Varsling har også et annet paradoks.
Hva skjer dersom et etterretningsvarsel fører til tiltak som forhindrer den varslede hendelsen?
I FFI-rapporten Metode for sikkerhetspolitisk langtidsvarsling beskriver Wicken og Beadle (2026) hvordan et varsel om en mulig militær handling kan påvirke beslutningstakerens atferd. Tiltakene kan igjen påvirke motpartens handlinger, slik at den varslede hendelsen aldri inntreffer.
Fraværet av hendelsen betyr dermed ikke nødvendigvis at etterretningsvurderingen var feil. Varselet kan ha bidratt til å forhindre den.
Samtidig må vi ikke automatisk tolke enhver uteblitt hendelse som vellykket forebygging. Sammenhengen mellom varsel, tiltak og utfall må undersøkes.
Nikki Ikani (2025) argumenterer for at vellykket varsling bør vurderes langs flere dimensjoner. Vi må undersøke den analytiske kvaliteten, hvordan informasjonen ble kommunisert, og hvordan beslutningstakeren mottok og reagerte på den.
Wicken og Beadle (2026) fremhever dessuten betydningen av å forklare sannsynlighetsvurderinger og sette dem i sammenheng. Dersom mottakeren ikke forstår vurderingsgrunnlaget, risikerer informasjonen å miste legitimitet og betydning.
Dette understreker hvorfor faglig etterprøvbarhet og tillit henger tett sammen.
Et varsel må derfor vurderes ut fra mer enn om den varslede hendelsen inntraff. Like viktig er det om informasjonen kom tidsnok, om usikkerheten ble forstått, og om varselet bidro til relevante beslutninger.
E-varslingsparadokset i Totalforsvaret
Totalforsvarsåret 2026 aktualiserer behovet for samhandling mellom sivile og militære aktører.
Norsk samfunnssikkerhet bygger på at myndigheter, kommuner, næringsliv og frivillige organisasjoner ivaretar ulike deler av beredskapen. Ansvarsprinsippet og samvirkeprinsippet understreker både det selvstendige ansvaret og behovet for samarbeid.
Samtidig innebærer denne strukturen at informasjon, myndighet og handlingsmuligheter er fordelt mellom mange aktører.
En etterretningsorganisasjon kan identifisere en mulig trussel uten selv å disponere tiltakene som er nødvendige for å redusere sårbarheten. En kommune eller privat virksomhet kan på sin side ha ansvar for tiltak uten å kjenne hele trusselgrunnlaget.
Her får varslingsparadokset en organisatorisk dimensjon.
Et nasjonalt varsel om økt sabotasjeaktivitet har begrenset praktisk verdi dersom mottakeren ikke forstår hva informasjonen betyr for egne verdier, avhengigheter og beredskapsbehov.
Det er derfor utilstrekkelig å måle samhandling utelukkende gjennom hvor mye informasjon som deles.
Vi må også undersøke om informasjonen når riktig mottaker, om vedkommende forstår usikkerheten, og om virksomheten har tid og kapasitet til å vurdere relevante tiltak.
Dette krever en løpende dialog mellom etterretningsorganisasjoner, beslutningstakere og sivile beredskapsaktører, innenfor gjeldende rettslige rammer.
Nasjonale trusselvurderinger må dessuten omsettes til lokale og sektorvise kunnskapsbehov. Spørsmålet er ikke bare om en virksomhet har mottatt eller lest en trusselvurdering, men om informasjonen har påvirket dens forståelse av egne risikoer og prioriteringer.
Slik blir varsling en del av samfunnets samlede beredskapsevne.
Varsling skal gi handlingsrom
Etterretning vil aldri fjerne all usikkerhet om fremtiden.
Vi vil fortsatt møte mangelfulle opplysninger, motstridende indikasjoner og utviklingsforløp som endrer seg underveis.
Spørsmålet er derfor ikke om etterretningsorganisasjonen klarer å varsle med full sikkerhet. Spørsmålet er om den klarer å gi beslutningstakeren relevant kunnskap mens informasjonen fortsatt har verdi.
I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er dette et felles ansvar for etterretnings- og sikkerhetstjenestene, sivile myndigheter og næringslivet.
Etterretningsprodusenten må være villig til å formidle usikkerhet. Beslutningstakeren må være villig til å motta den. Og tilliten mellom dem må utvikles før krisen oppstår.
Et godt e-varsel handler ikke bare om å forutse hva som kan skje, men om å gi samfunnet mulighet til å handle før det er for sent.
Betts, R. K. (1978). Analysis, war, and decision: Why intelligence failures are inevitable. World Politics, 31(1), 61–89. https://doi.org/10.2307/2009967
Blum, D. M., & Paté-Cornell, M. E. (2016). Probabilistic warnings in national security crises: Pearl Harbor revisited. Decision Analysis, 13(1), 1–25. https://doi.org/10.1287/deca.2015.0321
Ikani, N. (2025). Beyond the binary: A new typology for evaluating warning success and failure in strategic surprise. International Studies Review, 27(1), viaf009. https://doi.org/10.1093/isr/viaf009