Kronikk
Forsvarets neste våpen er evnen til å lære
Historien viser at militære revolusjoner sjelden vinnes av dem som først anskaffer ny teknologi. De vinnes av dem som først lærer å organisere seg rundt den.
Publisert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Norge diskuterer fregatter, ubåter, kampfly, luftvern, ammunisjon og brigader. Det er nødvendige diskusjoner. Men de treffer ikke alene det mest grunnleggende spørsmålet.
Hva om fremtidens viktigste våpen ikke er et våpensystem?
Hva om det er Forsvarets evne til å lære raskere enn motstanderen?
Krigen i Ukraina har vist at moderne kampkraft ikke bare handler om ildkraft, volum og materiell. Den handler også om hvor raskt en organisasjon klarer å oppdage ny teknologi, teste den, tilpasse taktikk og omsette erfaringer til operativ effekt.
Dronene er viktige. Men de er ikke hele poenget.
Det egentlige poenget er at utviklingsevne er blitt en egen form for kampkraft.
Tredje fase
I store deler av det 20. århundret var militær styrke preget av industrisamfunnets logikk: masse, ildkraft, logistikk, standardisering og hierarki. Etter den kalde krigen kom informasjonsforsvaret: nettverk, presisjon, sensorer og fellesoperativ samordning.
Nå er vi på vei inn i en tredje fase: innovasjonsforsvaret.
I innovasjonsforsvaret blir læringshastighet, kunstig intelligens, autonome systemer, data, programvare og tett sivilt-militært samarbeid avgjørende. Da holder det ikke bare å spørre hvor mye materiell vi har. Vi må også spørre hvor raskt vi klarer å utvikle, forbedre og bruke det.
Dette er en av de viktigste lærdommene fra Ukraina. Flere analyser peker på et forsvarsteknologisk økosystem preget av raske læringssløyfer, initiativ nedenfra, sivilt-militært samarbeid og vilje til å teste umodne teknologier under krigens press.
Oppstartsbedrifter, ingeniører og frivillige miljøer har bidratt sammen med det etablerte militærapparatet.
Den største flaskehalsen
Norge er ikke Ukraina. Vi er ikke i krig. Vi har andre institusjoner, andre lover og andre krav til kontroll. Men vi må forstå prinsippet: Teknologiske fordeler varer stadig kortere. Den som lærer raskest, får forspranget.
Også USA forsøker å svare på dette. Pentagons Replicator-initiativ ble lansert i 2023 med mål om å få store mengder autonome systemer raskere ut i operativ bruk.
Det interessante er ikke bare systemene i seg selv, men ambisjonen om å bryte ned barrierer som hindrer rask teknologiadopsjon.
Det er avslørende at også verdens mektigste forsvar strever med dette.
Selv med enorm tilgang på teknologi, kapital og industriell kapasitet er overgangen fra idé til operativ effekt krevende. Det viser hvor grunnleggende problemet er.
Teknologien er ikke alltid den største flaskehalsen. Organisasjonen kan være det.
Fem års forsinkelse
Det samme ser vi hjemme. Riksrevisjonen har vist at det tar altfor lang tid før investeringer i nytt forsvarsmateriell gir effekt.
Av 38 gjennomførte investeringsprosjekter i forsvarssektoren ble bare seks levert til planlagt tid. De resterende 32 var i gjennomsnitt fem år forsinket.
Fem år. I et operasjonsmiljø der en drone, sensorpakke eller programvareløsning kan være teknologisk foreldet på under tolv måneder.
Dette er mer enn et administrativt problem. Det er et kampkraftproblem.
Handler om kultur
Norge står foran den største forsvarsendringen siden 1945. Flere har den siste tiden pekt på at den viktigste utfordringen ikke bare er hvor mye penger vi bruker, men om staten faktisk evner å omsette penger, industri, teknologi og profesjonskompetanse til operativ forsvarsevne. Det er riktig.
Men i en tid der teknologiutviklingen går stadig raskere, må denne evnen også måles på én ting: hvor raskt Forsvaret klarer å lære, teste, feile og tilpasse seg.
Kontroll er nødvendig. Forsvarssektoren forvalter store verdier, nasjonal sikkerhet og fellesskapets tillit. Men kontroll og utvikling er ikke det samme. Kontroll reduserer risiko. Utvikling skaper ny evne.
Derfor bør vi snakke mindre om enkeltanskaffelser og mer om Forsvarets utviklingsevne.
Dette handler også om kultur. Et kognitivt konservativt forsvar forsøker å presse ny teknologi inn i gamle strukturer. Et kognitivt adaptivt forsvar lar ny teknologi, ny kunnskap og nye trusler endre selve måten det organiserer, leder og lærer på.
Det er forskjellen på å kjøpe en drone og å bygge et forsvar som kan utnytte den.
Norge har bedre forutsetninger enn de fleste til å lykkes med dette. Vi har en sterk økonomi, en høyt utdannet befolkning, et digitalisert samfunn og høy tillit.
Heimevernets rolle
Vi har et totalforsvar som allerede bygger på samspill mellom sivile og militære ressurser. Og vi har industri- og teknologimiljøer som kan bli langt viktigere for kampkraft enn vi tradisjonelt har tatt inn over oss.
Spørsmålet er om vi bruker disse fortrinnene godt nok.
Her bør Heimevernet få en ny rolle, og det er på tide å si det høyt.
Heimevernet er ikke bare en mobiliseringsressurs. Det er trolig Forsvarets største organiserte kontaktflate mot det sivile kompetansesamfunnet.
I HV finnes ingeniører, teknologer, programmerere, droneoperatører, cyberspesialister, energifolk, gründere, industriledere og praktiske problemløsere fra hele landet.
Kompetanse Forsvaret ellers ofte strever med å rekruttere og beholde, finnes allerede i strukturen.
Forsvaret har sett konturene av dette. Da Forsvarets første C-UAS-kurs ble gjennomført ved Heimevernets våpenskole, ble det bygget fagmiljø rundt droner og antidronekapasitet med sivile fagpersoner som samtidig var soldater. Heimevernet pekte selv på muligheten til å skalere dette videre.
Det er denne logikken Norge bør gjøre til system.
Ikke fordi Heimevernet skal erstatte Hæren. Ikke fordi alle operative utfordringer kan løses med reservister. Men fordi Heimevernet kan bli Forsvarets viktigste eksperimenteringsarena for teknologibasert landmakt.
Et forslag
Konkret bør ett eller to heimevernsdistrikter få et tydelig mandat til å utvikle, teste og evaluere nye teknologiske konsepter i samarbeid med spesialstyrkene, Forsvarets forskningsinstitutt, universiteter og norsk industri.
La dem arbeide med droner, sensorer, kunstig intelligens, elektronisk krigføring, kommunikasjon, logistikk og autonome systemer.
Gi dem frihet til å teste raskt, feile billig og lære systematisk.
Ikke som et nytt tiårsprosjekt. Som et avgrenset eksperiment med klare mål, kort beslutningsvei og direkte kobling til operative behov.
Resultater inn i doktrine. Feil inn i neste iterasjon. Slik lærer organisasjoner.
Norge bruker nå historiske summer på forsvarssektoren. Det er riktig og nødvendig. Men den største forsvarsendringen siden 1945 kan ikke bare handle om mer penger.
Den må handle om vilje og evne til endring.
Vilje og evne
Penger alene skaper ikke kampkraft. Materiell alene skaper ikke kampkraft. Selv personell alene er ikke nok.
Kampkraft oppstår når materiell, mennesker, teknologi, organisasjon og læring virker sammen.
Den neste store forsvarsreformen bør derfor ikke bare handle om hva vi skal kjøpe. Den bør handle om hvordan vi skal lære.
Siden sverdet og skjoldet har militær utvikling handlet om mer enn ny teknologi. Den har handlet om vilje og evne til å endre seg raskere enn motstanderen.
Norge har råd til å kjøpe fremtidens teknologi.
Spørsmålet er om vi har mot til å bygge et forsvar som er organisert for å utnytte den.
