Trumps nygamle verdensorden

Pressen har virkelig boltret seg den siste tiden med den såkalte «Donroe-doktrinen» som ses i sammenheng med avsettelsen av Venezuelas diktator Nicolás Maduro. 

Denne operasjonen, som ble iverksatt av Trump-administrasjonen, blir fremstilt som et spektakulært eksempel på en ny utenrikspolitisk tilnærming som kombinerer president Donald Trumps aggressive og transaksjonsbaserte diplomati med tilnærmingen til en tidligere amerikansk president, James Monroe. 

Monroe hevdet på 1800-tallet at USA ville stå som «beskytter» av den vestlige halvkule (den såkalte Monroe-doktrinen).

Men forsøk på personliggjøring av intervensjonen i Venezuela har vist seg å være problematisk, fordi Trump ble valgt to ganger på et politisk program der han ville gi avkall på nettopp den formen for «regimeskifte» og «nasjonsbygging» som presidenten nå med stor entusiasme ser ut til å ville gjennomføre.

Et amerikansk skifte

Den tilsynelatende selvmotsigelsen gjenspeiler en grunnleggende endring i den utenrikspolitiske tenkningen i USA – en endring som er i tråd med Trumps tilbøyelighet til å dominere det som lett kan domineres og være ettergivende (jamfør såkalt «appeasement») eller ignorere det som ikke så lett kan domineres. 

Men dette skiftet er også til dels uavhengig av presidentens tilbøyeligheter. 

Selv om Trump tydeligvis var den som tok beslutningen om å avsette Maduro, ble planen utviklet av utenriksdepartementet, Pentagon og CIA, noe som tyder på en konsensus innenfor denne administrasjonen, som har et klart ønske om at USA skal dominere den vestlige halvkule. 

Ifølge den nye nasjonale sikkerhetsstrategien, vil amerikanske myndigheter nekte rivaliserende stormakter, som ikke tilhører den vestlige halvkule, muligheten til å «utplassere styrker eller andre truende kapasiteter, eller til å eie eller kontrollere strategisk viktige ressurser, i vår halvkule».

For å forstå denne maktdemonstrasjonen, på den vestlige halvkule, må man ta i betraktning følgende: Det virker som om Trump mer enn gjerne vil overlate en femtedel av Ukraina til Russland og at han ikke er nevneverdig bekymret for Kinas trusler om å invadere Taiwan. 

Men det finnes en fellesnevner: Politiske aktører som er på vei opp i det amerikanske maktapparatet, ønsker på den ene siden å trekke seg ut av vanskelige konflikter andre steder i verden samtidig som de vil vise styrke i USAs nærområder. 

Dette målet kommer symbolsk til uttrykk i Trumps beundring for en annen president fra 1800-tallet, James Polk, som med krigen mot Mexico i 1846, utvidet USAs territorium mer enn noen annen president. Polks portrett henger nå i Det ovale kontor.

En gammel verdensorden

Snarere enn å være et bevis på Trumps utenrikspolitiske schizofreni, gjenspeiler utviklingen den siste tiden en administrasjon som er opptatt av å gjenopprette den verdensordenen som rådet før første verdenskrig, da USAs globale ambisjoner var mer tilbakeholdne og USA følte seg tryggere i sitt eget «nabolag».

Selv om de to verdenskrigene utvidet rekkevidden av USAs utenrikspolitiske interesser betydelig – som etter hvert omfattet stadig større deler av kloden – gikk aldri advarslene til to tidligere presidenter i glemmeboken: George Washingtons og John Quincy Adams’ klare formaninger om å unngå å bli innblandet i andre lands anliggender sto fortsatt sterkt i amerikanernes kollektive minne. 

Forsvarssjefen

Mener Trump-utspill distraherer: – Undergraver alliansen

Med tanke på dagens amerikanske velgere, som uttrykker bekymring for ukontrollert innvandring og utflytting av arbeidsplasser, burde det kanskje være mindre sjokkerende, men ikke nødvendigvis mindre urovekkende, for kosmopolitiske eliter å være vitne til at utenrikspolitikken vender tilbake til en form den hadde på 1800-tallet.

Grovt sett finnes det to diametralt motsatte tilnærminger for å forstå utviklingen av den internasjonale ordenen siden slutten av 1940-tallet. Den første er Francis Fukuyamas «End of History»-tese. 

Da den kalde krigen tok slutt, hevdet Fukuyama at den store ideologiske kampen i moderne tid – liberalt demokrati mot autoritær kommunisme – var avgjort. 

Det liberale demokratiet hadde vunnet, og det som gjensto av «historien» i filosofisk forstand, var i stor grad å håndtere den uunngåelige, men til syvende og sist marginale, motstanden fra autoritære regimer som fortsatt holdt stand.

Dømt til å forvitre

Den andre tilnærmingen er mindre kjent i Vesten, men har fått stor innflytelse blant kinesiske politiske teoretikere. Den stammer fra forfatterskapet til den tyske rettsfilosofen Carl Schmitt, som avviste liberalismen som en tom ideologi som var overdrevent opptatt av debatt – nærmest som en slags fetisj – og som, ifølge ham, etterstrebet en farlig form for universalisme. 

Schmitt benektet at historien kunne kulminere i én enkelt, globalt gyldig «politisk form». For ham var den liberale etterkrigsordenen ikke sluttpunktet for den politiske utviklingen, men et tilfeldig resultat av andre verdenskrig. 

Han mente at denne ordenen var dømt til å forvitre etter hvert som fremvoksende illiberale makter hevdet seg og tok kontroll over sine egne regionale interessesfærer, eller det han kalte Großräume.

For Schmitt, som ble medlem av nazipartiet i 1933, var den naturlige tilstanden en verdensorden der ledende regionale makter organiserte det «politiske rommet» i hver sin region. Det ville da være en maktbalanse mellom de ulike regionene, og hver region ville respektere de andre regionenes legitimitet utelukkende basert på en anerkjennelse av denne maktbalansen. 

I henhold til dette synet vil orden bli opprettholdt – og gjenspeiles – gjennom aksept av pluralisme på tvers av regioner. Internasjonal lov (folkeretten) er unødvendig – og faktisk skadelig – for verdensordenen. Dette motiverer bare til økonomiske og militære konflikter, på grunn av uunngåelige uenigheter om innhold, tolkning og anvendelighet. 

«Seierherrens justis»

Opprettelsen av etterkrigsinstitusjoner som De forente nasjoner (FN), Det internasjonale pengefondet (IMF), Generalavtalen om toll og handel (GATT) og spesielt forsvarsalliansen Nato representerte, etter Schmitts syn, et åpenbart forsøk fra USAs side på å påtvinge verden sin vilje: «seierherrens justis» forkledd som universelle prinsipper.

politikk

Vil ikke ha amerikanske soldater på øvelse

Men Schmitt spådde også at nye fremvoksende makter ville utnytte den liberale åpenheten mens de selv forble politisk lukkede, noe som til slutt ville undergrave den amerikanske universalismen og selve det liberale demokratiet. 

Selv om han ikke levde lenge nok til å se opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 1995, ville Schmitt uten tvil ha spådd at den ville gå i oppløsning etter hvert som en merkantilistisk og moderniserende makt som Kina presset USA til å etterligne denne rivalen og ignorere WTOs regler om importbarrierer og eksportsubsidier. 

Han ville også uten tvil ha forutsett fremveksten av en politisk aktør som Trump: en leder som ville utnytte en tiltagende følelse av økonomiske, politiske og militære «overskridelser» ved å hevde behovet for utøylet utøvende makt – en utøvelse av makt som ikke er regelbundet.

Det er ikke overraskende at Schmitt anså Monroe-doktrinen som det tidligste moderne eksemplet på Großraum-tenkning, fordi man med dette forestilte seg en internasjonal orden basert på geografisk dominans (i stormaktens nærområder) snarere enn abstrakt, universell lov. 

Synger på siste verset

Siden Schmitt anså liberal-demokratisk universalisme som et ustabilt grunnlag for verdensordenen, ville han ha sett på USAs «evige kriger» i Afghanistan og Irak som et uunngåelig resultat av USAs forsøk på å opprettholde og dominere denne ordenen. 

Han ville ha forventet at denne innsatsen, som var dømt til å mislykkes, ville føre til at man gikk tilbake til en tilnærming à la Monroe-doktrinen, for å sikre den vestlige halvkule mot kinesiske og russiske «overskridelser» – økonomisk og militært.

Kostnadene knyttet til en slik Monroe-inspirert «restaurasjon», hvis dette skulle skje, vil uten tvil være enorme. Det vil kunne føre til Natos oppløsning, en opptrappet øst-vest-konflikt i Europa og kinesisk revansjisme og militarisme, som vil gjøre seg gjeldende vis-à-vis Taiwan og i Sør-Kinahavet.

Kanskje Trump vil trekke seg tilbake og la land og områder i «nærområdet», som Cuba, Colombia, Mexico og Grønland, administrere seg selv – om enn under væpnet amerikansk beskyttelse. Kanskje Nato vil vakle videre. 

Kanskje den russiske presidenten Vladimir Putin vil være fornøyd med Donbas og Krym. Og kanskje den kinesiske presidenten Xi Jinping vil prioritere økonomisk vekst fremfor å utvide sitt eget Großraum. Men jeg mistenker at den liberale verdensordenen synger på siste verset.

Copyright: Project Syndicate, 2026. Project Syndicate er en internasjonal medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land.

Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk.

Oversatt av Marius Gustavson

LES OGSÅ:

Meninger

Som å bli truet av et familiemedlem: sjokket over USAs nye kurs

Materiell

Tidligere forsvarssjef advarer mot kjøp av forsvarsmateriell fra USA

Meninger

Vi står i en ny strategisk virkelighet