Kronikk

POLITIKK OG MANGELVARE: Jeg er redd for at politisk lederskap, som Guri Melby etterlyser, er blitt mangelvare i en oljesmurt hverdag for rikspolitikerne våre.
POLITIKK OG MANGELVARE: Jeg er redd for at politisk lederskap, som Guri Melby etterlyser, er blitt mangelvare i en oljesmurt hverdag for rikspolitikerne våre.

«Hold dine venner nær...» – småstaten Norges sikkerhetsutfordringer krever nytenkning og politisk lederskap

Våre politikere bør snakke mye og høyt til det norske folk om hvilke fordeler et tettere sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid med våre nordiske nabofolk  vil ha.

Publisert

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Den kinesiske feltherre Sun-Zhu (cirka 460 år f.v.t.) sa riktignok noe mer i forlengelsen av overskriftens sitat; «. . . og dine fiender enda nærmere». Tygg på den. Har vi nok kunnskap om «fienden» Russland, om den russiske elites tenkning, intensjoner og eventuelle planer som berører vår sikkerhetssituasjon? 

Russland skal vi ha som nabo i all fremtid, minst like mange år som vi til nå har hatt russere som naboer i nord, cirka 1000 år, hvorav de siste to århundrene med fastlagt grense (Grensekonvensjonen av 1826), en grense som regnes som en av verdens mest stabile. 

Jeg har skrevet en del om det i tidligere kronikker, men andre kan mer om dette enn meg, og bør komme mer og tydeligere på banen. I denne kronikken skal det imidlertid dreie seg om vennene. 

Dialog med svenskene

Det er ikke så ofte det har vært verdt å lytte til hva våre naboer over Kjølen sier om hvordan vi bør innrette oss med hensyn til forsvar av fedrelandet. Det har vært mange kriger opp gjennom århundrene. Normalt stoppet vi dem ved Glomma. Eller vi måtte gi opp et felttog inn i Sverige fordi danskene ble slått lengre syd. 

Men – «det var da det og itte nå», som Alf Prøysen skriver i erindringsboka si. Forholdet mellom våre to nasjoner har siden 1905 utviklet seg som et forbilde for hele det internasjonale samfunn; med en liten skygge under siste verdenskrig for dem som er gamle nok til å huske, riktignok, men som «svenskesuppa» og fasiliteter for polititroppene våre kompenserer for. 

I etterkrigstiden har den forsvarsrelaterte dialog med svenskene vært svært begrenset, om vi skal dømme etter hva vi har sett og hørt offentlig. Det meste skjedde under dekke av at man snakket om felles interesser innenfor FN-oppdrag. På uformelle kanaler dreide det seg ofte om at vi burde kjøpe beltevogner, jeep-er, lastebiler, artilleri, ubåter og kampfly. 

Det har vi da også gjort gjennom årene, med unntak av artilleri, ubåter og kampfly. (Statsminister Olof Palme skulle på uformelt besøk til arbeiderbevegelsens bastion på Youngstorget, og haiket med meg fra Bromma til Fornebu i et av Forsvarets Falcon fly - det må ha vært i 1983 - og snakket ikke om annet under flyturen enn at Norge burde kjøpe Bofors-kanoner.) 

B-52: Et amerikansk B-52-fly over Bardufoss under øvelse i januar i fjor.
B-52: Et amerikansk B-52-fly over Bardufoss under øvelse i januar i fjor.

På luftforsvarssiden har det imidlertid vært en betydelig interaksjon, med blant annet avtalefestet gjensidig bruk av hverandres flyplasser. Så sent som i august i fjor ble en milepæl markert da svenske JAS Gripen og norske F-35 kampfly deltok i en fellesøvelse med amerikanske, strategiske bombefly, B-52 – med blant annet «bombing» i et norsk skytefelt i Troms. 

Den lave profil gjennom årene har selvsagt med det å gjøre at Sverige har hatt som leveregel «alliansefrihet i fred, nøytralitet i krig». Nå er Sverige på vei inn i Nato-familien, og vi burde begynne å lytte. Særlig når svenskene uttaler seg om samarbeid om sikkerhet, forsvar og beredskap innenfor rammen av det fellesskapet vi får med dem, et fellesskap som hviler på Atlanterhavspakten av 1949. 

Nordmenn og finner 

Jeg vet ikke hva det kommer av at finner og nordmenn finner hverandre så lett. For det gjør vi. Det er en erfaring jeg har helt fra de årlige idrettsstevner for kadetter ved krigsskolene i Norden på 1960-tallet, til de mange offisielle besøk og private reiser i Finland helt opp til de senere år. Språket er en liten barriere, men overvinnes lett med en del munterhet underveis i samtalene. Før var det tysk, nå er det engelsk som er mest gangbart. Jeg har imidlertid lært meg en setning på finsk som åpner de fleste dører og hjerter hos finnene: «Olen norjalainen puskajussi». «Sotilas» (soldat) holder også, men kjælenavnet på en finsk soldat er «puskajussi», og alle familier har én eller flere, som de snakker om med stolthet. 

I dag kan cirka 280.000 soldater mobiliseres relativt raskt, hvorav cirka 30.000 i seks brigader som har baser med tungt materiell og våpen forhåndsplassert og -lagret langs den over 1.300 kilometer lange grensen mot Russland, en grense med en helt annen ustabil og dramatisk historie enn vår på cirka 200 kilometer. 

Den finske hæren har for eksempel granater lagret for sine cirka 1000 artilleriskyts for et halvt års forbruk under krigshandlinger. (Her hjemme stiller forsvarsminister og finansminister opp til intervju i Nammos lokaler for å skryte av at 25.000 artillerigranater, til en prislapp på 2,7 milliarder kroner, skal produseres og sendes til Ukraina; det er fem-seks dagers forbruk i en normal artilleriduell med russerne.) 

Det finske flyvåpenet har under anskaffelse tolv flere F-35 kampfly enn vi har, som ett for ett skal erstatte 64 F-18. Hvordan finnene klarer å finansiere dette, på toppen av å betjene sin enorme utenlandsgjeld, er egentlig enkelt å svare på: de lar nasjonens sikkerhet gå foran alt annet.

«Hva er kortversjonen av Finlands forsvarsstrategi, Aimo?» spurte jeg min kollega i det finske forsvarsdepartementet, kansellisjef og generalløytnant Aimo Pajonen, under et besøk i Finland i 1984. Han snakket svensk, og siden jeg ikke er helt stiv i svensk skriftlig, tar jeg det på norsk: «Om Ivan kommer over grensen vil han forsøke å ta vår president til fange (det var den enormt populære Kekkonen, den gangen), men presidenten har vi gjemt i de dype skogene – og leter Ivan etter presidenten skal han få en blodig nese!» I blikket hans syntes jeg å se glimt av både vinterkrig, fortsettelseskrig og avgivelser på Karelen. 280.000 illsinte finner har en solid, avskrekkende effekt mot eventuell revansjistisk tenkning i Kreml, og vil være en god buffer i øst i et nordisk forsvarskonsept.

Ny sikkerhetspolitisk kommisjon

Det beste jeg har sett uttalt, som en kvintessens av begrunnelsen for et tettere sikkerhets- og forsvarssamarbeid i Norden, sto å lese i Stratagem.no for en tid tilbake. Det er skrevet av den svenske generalmajor Michael Claesson, Försvarsmaktens Högkvarter:

«De nordiska länderna har en i många stycken gemensam värdegrund lika självklar som det faktum att våra länder utgör en gemensam geostrategisk helhet vars utmaningar måste mötas lika helhetligt. Rätt ansatt och avvägt kan vi gemensam bidra till att minska exploaterbara brister och luckor samt därmed bidra till ökad regional stabilitet och säkerhet. Det är dock angeläget att ständigt hålla ländernas särdrag och delvis olika utgångspunkter i minne för att inte igen göra misstaget att tro att one size fits all.»

Bedre kan det knapt sies. 

Det burde nedsettes en kommisjon for utredning og anbefaling av en ny sikkerhetspolitisk strategi for Norge, med et tettere samarbeid med Sverige og Finland som en sentral premiss for en ny strategi. Den dimensjonen kommer for dårlig til uttrykk i tilrådningene fra Forsvarskommisjonen, som ble lagt frem 3. mai i år. Og, har vi egentlig hørt rikspolitikere snakke om nordisk forsvarssamarbeid etter at kommisjonsrapporten ble lagt frem, på en meningsfull og forpliktende måte? Det er ikke politikerne, men de militære sjefer som tar grep, og som heldigvis søker å utnytte mulighetene som åpner seg.

Intensjonsavtalen om økt nordisk forsvarssamarbeid mellom Norge, Sverige og Finland kom sommeren 2018, og resulterte nettopp i det - intensjoner; ord mer enn handling. Det ble en mer forpliktende tekst to år senere i en ny avtale, blant annet om militære tiltak i Nordkalott-regionen. Med en brigade i hvert av de tre landene i denne regionen, med felles planlegging, øvelser og behørig forhåndslagring, skulle skjærmyslene mellom Sverre Diesen og dagens forsvarsledelse om Lyngen-defileenes forbannelse kanskje kunne stilles i bero. 

Den norske luftforsvarssjefens prisverdige initiativ for å etablere et felles nordisk luftoperasjonssenter ser ut til å bli en realitet, og skal testes ut i Bodø under Nato-øvelsen «Nordic Response» i 2024. Presset for å få alle nordiske Nato-land inn under én og samme Nato-kommando, får forhåpentligvis også et positivt utfall.

Besynderlig taushet fra Løvebakken

Også Danmark er knyttet opp til det nordiske samarbeidet, selvsagt, noe som ble bekreftet og konkretisert ved en avtale inngått i september 2021 om felles dansk-norsk-svensk operasjonsplanlegging. 

Det å ha samme situasjonsforståelse i en konflikt- eller krisesituasjon kan være av avgjørende betydning for god håndtering, og etterretning og overvåkning av virksomhet i Østersjøen og i de danske beltene er derfor et sentralt element i et tettere samarbeid fremover. 

ROPER I DEN POLITISKE SKOGEN: Venstre-leder Guri Melby har vært tydelig på at hun ønsker å «løfte forsvarspolitikken».
ROPER I DEN POLITISKE SKOGEN: Venstre-leder Guri Melby har vært tydelig på at hun ønsker å «løfte forsvarspolitikken».

Det er med andre ord mye bra på gang, men det er besynderlig hvor lite vi hører om dette fra regjeringshold og fra våre folkevalgte på Løvebakken. Det snakkes mest om Ukraina, og hvor mye vi gir i våpenhjelp og finansiell bistand. Viktig, selvsagt – men henger litt i løse luften når det gjelder våre nasjonale behov for sikkerhet og beredskap. Nok en gang er det Venstre som ved sin energiske leder, Guri Melby, roper i den politiske skogen, slik hun har gjort tidligere for å «løfte forsvarspolitikken», som hun har uttrykt det, når regjering og de to regjeringsbærende partier forholder seg tause. 

Hun etterlyser norsk politisk handlekraft i Aftenposten 19. oktober, og sier til journalist Gunnar Johnsen: «Våre naboland har tatt store grep som følge av en ny sikkerhetspolitisk situasjon. I Norge skjer det ingenting. Her hersker det en vente og se-holdning, og ingen tegn til politisk lederskap eller vilje til å tenke nytt.»

Jeg har i et tidligere innlegg i Forsvarets forum vært litt småharselerende med Venstres forsvarspolitiske oppvåkning, med den fortid partiet har, som ikke akkurat utmerker seg på dette politikkområdet. Fortsetter Melby med å lede sitt parti i den retningen hun nå gjør, og fortsetter med å slå i bordet for de mer etablerte partier innen sikkerhets- og forsvarspolitikk, tar jeg selvkritikk – og hadde Guri Melby vært innen rekkevidde skulle hun fått en bamseklem. 

Politisk lederskap som mangelvare

Jeg er imidlertid redd for at politisk lederskap, som hun etterlyser, er blitt mangelvare i en oljesmurt hverdag for rikspolitikerne våre. Man lytter til «folk flest» og er «folkets tjenere», og man gir folket det folket ønsker seg – stort sett – fordi man har råd til det. Populisme, med sterke anstrøk av opportunisme, har lenge dominert i fløypartiene, men har de siste par tiårene også sneket seg inn i rekkene av Høyre- og Arbeiderparti-politikere. 

Akkurat nå ser vi dette godt demonstrert; det synes å være viktigere å hegne om seg selv og egne posisjoner enn å ta ansvar helt og fullt – med én gang – for egne eller andres feil innenfor det område og den helhet man har ansvar for. Å skyve skyld og ansvar over på andre, eller dele det med så mange at det blir utvannet og ufarlig, er blitt en slags politisk modus operandi. 

Det var vel egentlig Jens Stoltenberg som åpnet for en ny måte å ta ansvar på. Som statsminister sa han etter Utøya-tragedien at han tok ansvaret ved å fortsette, slik at han kunne rydde opp i alt det som hadde sviktet – som han hadde ansvaret for, som den øverste leder for den helhet som hadde sviktet; ressursene som ikke fant hverandre. Et mesterstykke som selv Niccolo Machiavelli ikke har tenkt på.

«Karer, nå skal dere bli ledere! Dere skal alltid gå foran som gode eksempler for de soldatene dere skal lede, både faglig og moralsk,» sa fenrik Bråthen til oss befalselever der vi sto oppstilt første gang utenfor brakka på Heistadmoen i april 1962. Disse ordene satte seg som knott i ost i unge sinn, og har sittet der siden – i hvert fall hos meg. At man ikke alltid har levd opp til det – det er nå så. Det finnes gråsoner, som for eksempel hvor langt man kan gå i å skjemme bort barnebarn, ut over den grensen man vet at foreldrene har satt. Jeg kunne selvsagt ha valgt flere eksempler, men er feig nok til å avstå.

Uheldig utvikling

Skal man være et godt eksempel er det selvsagt en forutsetning at man har en holdning, en indre stemme, som forteller løpende og uten nærmere (taktisk) refleksjon over hva det innebærer i ulike situasjoner. En god leder trenger ikke rådgivere rundt seg som forteller hvordan en sak bør kommuniseres; til å sette seg grundig inn i sakens fakta, ja – men i dag ser vi en liten hær av godt utdannede, dynamiske og sikkert karrieresugne kommunikasjonsrådgivere knyttet til statsministre og statsråder. De har entret stortingsrepresentantenes univers på Løvebakken, også – i gruppesekretariatene. 

Dette har vært en uheldig utvikling, og det er sikkert mange med meg som ser det. Begrunnelsen vi hører, at dette kreves i dagens mediestyrte formidling til befolkningen, holder ikke. Folk flest merker nemlig fort om en politiker lirer av seg en tillært lekse, eller snakker naturlig, tenker seg litt om, snubler litt i ordvalg, smiler når det er naturlig og er brydd når hen ikke kan svare godt nok på et spørsmål, og så videre. 

Det er ekte vare vanlige folk ønsker å se og høre. Det er menneskelig å sette pris på å være i fokus, å bli dyrket, å være stjerna, å ha makt og innflytelse. Men det er også et menneskelig trekk «å ta av», på en slik måte at man kan føle seg hevet over de normer og regler som gjelder andre. Det kan fort utvikle seg en elitekultur av slikt, om ikke politikere og politiske partier nå går i seg selv og tar rev i seilene. 

Det dreier seg om å ta vare på grunnsteinene i demokratiet og rettsstaten vår – respekten og tilliten til dem som er satt til å forvalte nasjonens ressurser og lede nasjonen på tryggest mulig måte inn i fremtiden. Meningsmålinger og blikk mot neste valg skal ideelt sett ikke telle i et slikt perspektiv. 

Og med de utfordringer småstaten Norge nå står overfor bør vår statsminister, statsrådene og våre stortingsrepresentanter snakke mye og høyt til det norske folk om hvilke fordeler et tettere sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid med våre nordiske nabofolk og venner vil ha i en verden hvor «alt» er i endring. Start gjerne med å få på plass det generalmajor Claesson skrev til slutt i sitt innlegg i Stratagem.no:

«Precis som i fallet med Finland och Sverige, torde utgångspunkten bygga på politiska beslut i respektive land, en efter hand harmoniserad lagstiftning om att kunna ge och ta emot militärt stöd samt förmågeuppbyggnad kring planering, övningsverksamhet och tydliga interoperabilitetsmålsättningar.»

Vi har noen år på oss til å skikke vårt bo. Den russiske krigsmaskin er opptatt annetsteds.

Powered by Labrador CMS