Venstre og forsvarspolitikken - et friskt pust

Venstres leder, Guri Melby, åpner for å gi kampfly til Ukraina, og fremstår i intervjuet med Forsvarets Forum 6. februar som «nyfrelst» forsvarspolitiker. Hun er nærmest litt overrasket over at det er hun og Venstre som må trå til for å løfte forsvarspolitikken, som hun uttrykker det, i en tid med krig i Europa.

Melby legger ikke skjul på at Venstre bærer pasifistiske trekk med seg i sitt verdigrunnlag, og at hun selv har betrodd seg til dette grunnlaget. Det er slett ikke et negativt trekk i mine øyne. Jeg minner om at vår store helt fra 2. verdenskrig, Joachim Rønneberg var pasifist frem til krigen kom til Norge.

«Å kleppe en ubåt»

Vi har, og har hatt mange bra forsvarsfolk i partiet, hevder Melby. Hun tenker kanskje blant andre på samme person som jeg kommer på i farten. Han var sågar forsvarsminister; veterinær Johan Kleppe regjerte i Forsvarsdepartementet i en dramatisk tid, med «nei til EF» og ubåtjakt i Sognefjordene (1972-1973).

Kleppe ble «verdensberømt» da han i 16 dager hadde det politiske ansvar for å håndtere jakten på det som ble antatt å være en fremmed ubåt i Sognefjorden. Hoteller ved fjorden var fullpakket med journalister fra «hele verden», og forsvarsministeren fikk sitt navn knyttet til «å kleppe en ubåt».

Ingen ubåt ble funnet, og førti år senere, i 2012, sto en moroklump av en sogning frem og innrømmet at det var han, og ikke ubåten, som sto for lysrakettene som utløste Kleppes tillatelse til å bruke dypvannsbomber. Kleppe var en bra forsvarsmann – ingen tvil.

Man kan godt kalle Venstre-lederens utspill for både populisme og partistrategi, slik de to professorene Janne Haaland Matlary og Bernt Aardal gjør i sine kommentarer til intervjuet med Melby, men det blir litt mangelfullt - for Venstres leder har jo mye rett i det hun sier.

Nyheter

Ny pakke til Ukraina: Norge sender åtte Leopard-stridsvogner

Gjennom tre decennier, særlig de siste to, er vårt nasjonale forsvar totalt forandret og krympet til et nivå som vår forrige forsvarssjef, Haakon Bruun-Hanssen karakteriserte som for lite; rett og slett så lite at vi ikke har nasjonal evne til å forsvare oss effektivt og lenge nok, parallelt med at vi skal sikre mottak av alliert hjelp – om slik hjelp kommer. Det kan bli mange om beinet om ballongen skulle gå opp.

Vi trenger en åpen og god debatt om landets forsvar, sier Melby, og de politiske lederne må kommunisere bedre med borgerne om de utfordringer samfunnet vårt står overfor. Jeg er helt enig med henne. Nedskaleringen av vårt nasjonale forsvar har skjedd uten at det har funnet sted det vi kan kalle en åpen og bred offentlig debatt.

De to regjeringsbærende partier, Arbeiderpartiet og Høyre, må ta hovedansvaret for dette. Statsministre og fagstatsråder har ikke vært opptatt av å kommunisere, åpent og ærlig, med innbyggerne om utfordringer, ansvar og plikter innenfor samfunnssikkerhet, forsvar og beredskap, annet enn i etterkant av når det smeller. Selv da er det kortvarig. Det er de saker som antas å få betydning for utfallet av kommende valg, som kommer i fokus. Slik er vår tids politiske tyngdelov blitt.

Handlingsrommet

Jeg synes at vår nåværende forsvarsminister, Bjørn Arild Gram viser gode takter; traust og tillitvekkende – og han har skjønt at en forsvarssjef må være sjef, ikke bare rådgiver. Han vil ha bedre styring i Forsvaret ved blant annet å la forsvarssjefen få større mulighet for tverrprioritering mellom forsvarsgrener og smidigere prosesser for fordeling og bruk av personellressurser. Men Gram må operere innenfor gjerdestolper som andre setter, og som blant annet er nedfelt i lover og regelverk.

Skal han fortjene tillit fremover må han våge å ta grep som gir forsvarssjefen de fullmakter han trenger for å utøve større myndighet. Gjør han ikke det, blir hans uttalelser det rene munnhell. Og selv med fullmakter på plass, er forsvarssjefens handlingsrom begrenset som følge av underfinansiering over mange år, etterslep og institusjonell treghet. Det må mer penger til.

Da angrepet på Ukraina kom ble det ganske raskt bevilget et par-tre milliarder til Forsvaret, omtrent samme beløp som byrådet i Oslo år om annet bevilger til utvidelse av sykkelinfrastrukturen. Det er blitt mer etter hvert, og mye mer til Ukraina.

Der ligger vi i toppsjiktet målt etter innbyggertallet. Det vil trolig ta fem til ti år før den russiske krigsmaskin vil kunne være gjenoppbygget – om noen gang – og utgjøre en alvorlig trussel i vårt geografiske område. Men det må ikke bli en hvilepute, da det vil ta like lang tid å bygge opp igjen et nasjonalt forsvar som er så kraftig desimert som vårt.

Gram vil altså gi forsvarssjefen større myndighet, men det tok ikke mange ukene før han fikk problemer med en myndigere forsvarssjef. Anskaffelse av 72 stridsvogner i dagens situasjon, til cirka 20 milliarder kroner, er feil prioritering, sa Kristoffersen. Helikoptre og langtrekkende presisjonsvåpen er en bedre investering. Krevende råd å få, sa Gram, og det endte altså med 54 stridsvogner.

Så sa Kristoffersen også nei til etablering av en ny maritim innsatsstyrke, som var gitt ham i oppdrag fra politisk ledelse, med begrunnelse i at han heller vil bruke knappe midler til å få de enheter Forsvaret har til å virke, før nye etableres. Oppdraget står fast, sa Gram. Så mye for økt myndighet til forsvarssjefen, tenkte jeg.

Befriende

Tilbake til Guri Melby og Venstre. Det er fristende å søke å latterliggjøre, og dermed ufarliggjøre det forsvarspolitiske utspillet, men det kan slå tilbake på dem som forsøker. Det er mye følelser ute og går omkring ukrainernes forsvarskamp, og det kan virke lettvint å komme med uttalelser som at man «åpner for å kunne levere kampfly til Ukraina». Enkelte Nato-land har «åpnet» for dette, blant annet Frankrike og UK, men ikke USA. Og det er Det hvite hus som har styringen på den gradvise opptrapping av våpensystemer til Ukraina.

Det er litt befriende at Melby faktisk utfordrer den inngrodde linjen i norsk sikkerhetspolitikk at vi skjeler til Washington DC, og lener oss tungt til amerikanerne i både synsing og adferd i det aller meste. Det er nok likevel behov i Venstre for å gå litt mer i dybden med det faglige og realistiske i materien før munnen renner over med det hjertet er fullt av.

For eksempel kunne hun ha stilt spørsmål ved hvorfor et trettitalls norske F-16 kampfly ble solgt til Romania i fjor høst. Kunne kanskje en del av dem vært holdt av for potensiell fremtidig levering til Ukraina?

Ikke for det – Romania ligger utsatt til, og måtte senest for en ukes tid siden sende kampfly mot grensen etter at et russisk kryssermissil hadde fløyet farlig nært på vei mot mål i Ukraina. Den ukrainske forsvarsledelsen var raskt ute med å si at missilet hadde krenket rumensk luftrom, altså Nato-luftrom – men det begynner vi å bli vant til.

Ukrainerne ser helst av Nato trekkes direkte inn i krigen, og det er like urovekkende som et stykke på vei forståelig, ut fra den dramatiske og fortvilte situasjon de befinner seg i, med verdens nest største militærmakt gnagende fremover i øst. Det ligger uansett et godt stykke frem i tid før alt som er nødvendig for å operere moderne kampfly kan komme på plass i Ukraina.

En artilleri-krig

Det ukrainerne trenger mest nå, for å motstå russernes offensiv, en offensiv som ser ut til å være på gang allerede, er luftvern og artillerisystemer med granater og missiler i så store mengder som overhodet mulig. Rekkevidde er viktig. Russerne holder sine ammunisjonslagre og annen vital logistikk- og kommando-/kontrollinfrastruktur utenfor rekkevidde av HIMARS og MLRS.

I den sist vedtatte støttepakken fra USAs side kommer nye, GPS-styrte raketter, som kan avfyres fra HIMARS-systemet med nesten den dobbelte rekkevidden, ca. 150 km mot ca. 80 km for standardrakettene. Det betyr at russerne må foreta betydelige omgrupperinger i sine bakre områder, med de ulemper det fører med seg.

Nyheter

Sjefen for Maritim helikopterving: – Forventer avklaring på type helikopter i løpet av våren

Artillerigranater er i kritisk manko, men 100.000 er på vei frem til fronten fra UK, og USA trekker ut 200.000 fra lagre i Israel og Sør-Korea. Produksjonskapasiteten økes i alle Nato-land, også i Norge – men det tar tid, og jeg er redd for at de 25.000 granater som Nammo nå skal produsere, ikke får betydning for utfallet av den offensiven som nå kommer.

For å kaste litt lys over hva en krig koster – ut over det verste som er tapte menneskeliv, lidelse, sorg og nød, selvsagt – vil de 25.000 granatene fra Norge, som koster ca. 100.000 kroner per stykk, kunne dekke ukrainernes behov i en ukes tid på frontavsnitt hvor artilleriduellene finner sted.

Oppfordringen

Til slutt en oppfordring til Guri Melby: Gjør Venstres forsvarspolitikk mer troverdig ved å engasjere dyktige og ressurssterke personer – som jeg vet at det er mange av i partiets rekker – til å sette seg grundig inn i den sikkerhetspolitiske materie, gjøre analyser og trekke slutninger i lys av de utfordringer og muligheter som avtegner seg.

Tenk bare hva et tettere forsvarssamarbeid med Sverige og Finland kan bety. Danmark er også viktig, som med sin kontinentale orientering blir en «nordisk bro» til kontinentet, særlig Tyskland og Nederland. Vi ser at vår statsminister tenker i slike baner. I tillegg til energi og forsvar, har han helt sikkert nordområdene i tankene, med våre spesielle utfordringer i Barentshavet og på Svalbard.

Tyskland har vedtatt en strategi for sitt engasjement i Arktis, og Jonas Gahr Støre kan Arktis bedre enn noen vestlig statsleder. Sverige og Finland blir begge medlemmer av Nato, det kan vi være ganske sikre på. Alliansen kan rett og slett ikke leve med at en autoritært styrt stat som Tyrkia skal kunne sperre for medlemskap for to solide demokratier. Nato har vedtekter, og de må etterleves om ikke alliansen i årene som kommer skal «råtne på rot».

«Tidløs» og integrert

De nordiske land kan danne en allianse i alliansen, militært sterk og som en stabiliserende geopolitisk enhet i en region hvor vi vil se rivalisering mellom stormakter i årene som kommer. Både Arbeiderpartiet og Høyre bør utfordres; en konkurranse knyttet til to-prosentmålet (av BNP) i forsvarsbudsjettene, slik Høyre legger opp til, gir liten mening i dagens situasjon.

Nå skal Forsvaret bygges med en struktur og innretning som skal være «tidløs», integrert og i samvirke med det sivile samfunns beredskapstiltak, med økt innsats i Cyberforsvaret (her er svenskene i tet) og med energi- og klimautfordringene som en alvorlig tilleggsdimensjon i det vi bygger sammen. Og så får vi se hva det koster. Det kan bli 2, men både 2,5 og 3 prosent vekst som må til i forsvarsbudsjettene i noen år fremover for å bygge og drifte den forsvarsstruktur vi trenger. BNP kan endre seg, som kjent.

Jeg ønsker Guri Melby og Venstre lykke til med utforming av forsvarspolitikken! Skal det bli vellykket må interessen være genuin og blikket heves over og forbi sperregrensen.