Meninger
Jeg har opplevd at strømmen forsvant og det sentraliserte brøt sammen
Et samfunn med robuste mennesker på et fundament som svikter, er ikke forberedt – det er bare modigere i det øyeblikket alt svikter.
KRONIKKFORFATTEREN: Artem Kutovyi under operativ tjeneste i Ukraina. Nå bor han i Norge.
Foto: Privat
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Daniel Osen og Samina Vabo Ansari har rett: Det mentale laget i totalforsvaret er for lite synlig, og operativ motstandsdyktighet fortjener en langt større plass enn det får i dag. Jeg er fullt ut enig i premisset. Men jeg vil legge til et lag under deres innerste lag – for uten det blir den mentale beredskapen stående uten noe å lene seg på.
Når de beskriver scenarioet – strømmen går, mobilnettet faller ut, informasjonsbildet blir uklart, og mennesker vant til stabilitet må handle under press – er spørsmålet ikke bare hvordan lederen tåler presset.
Det er også et annet, og mer ubehagelig, spørsmål: hvorfor falt nettet, og hva har lederen egentlig igjen å handle med?
Henger sammen
En leder kan være aldri så godt trent på frykt. Sitter han på systemer han ikke rår over, som er slått ut eller stengt utenfra, har han ro uten redskap. Robusthet uten håndtak.
Dette er ikke et argument mot mental trening. Tvert imot. Poenget er at de to lagene henger sammen: resiliens gir viljen til å handle, men infrastrukturen gir evnen. Bygger vi det ene uten det andre, får vi robuste mennesker på et fundament som svikter under dem.
Derfor vil jeg peke på tre konkrete grep som gjør det innerste laget mulig i praksis – og som i dag er nesten like usynlige som det mentale.
1. Autonome mesh-nett
Det første er samband. I Osen og Ansaris scenario «faller mobilnettet ut». Men i en reell sikkerhetspolitisk krise faller det sjelden ut av seg selv – det jammes eller slås ut, fordi den som vil ramme oss vet at et samfunn uten kommunikasjon er et samfunn uten samordning.
Da er lederens ro lite verdt uten en kanal han selv kontrollerer.
Norske kommuner bør derfor bygge autonome mesh-nett på suverent utstyr: lokale nett der enhetene snakker direkte med hverandre uten å være avhengige av sentral infrastruktur eller utenlandske plattformer.
Forskjellen er avgjørende.
Et nett du leier, kan slås av. Et nett du eier og driver selv, holder kommandolinjen og nødetatene i live også når det kommersielle nettet er nede. Dette er ikke framtidsteknologi – det finnes og brukes allerede – men det krever at vi bestemmer oss for å eie kommunikasjonen vår, ikke bare abonnere på den.
2. Desentraliserte beredskapslagre
Det andre er logistikk. Her gjør norsk geografi oss spesielt sårbare, og det er en sårbarhet vi snakker altfor lite om. Store deler av landet henger sammen med noen få tunneler, bruer og ferjesamband. Rammes ett av dem – ved sabotasje, ulykke eller vær – er en hel region raskt avskåret.
En sentralisert beredskap forutsetter at vi klarer å distribuere når krisen inntreffer. Men nettopp evnen til å distribuere er det første som forsvinner. Derfor må lageret alt stå lokalt, før krisen.
Vi trenger desentraliserte beredskapslagre med langtidsholdbar mat og nødvendig materiell, spredt utover i kommunene, ikke samlet på noen få sentrale punkter som forutsetter at veien fram er åpen. Å forhåndsplassere er billig. Å improvisere forsyning til en avskåret region under press er dyrt, og ofte umulig.
3. Muskelminne
Det tredje handler om ledelse og øving. Osen og Ansari spør hvordan vi trener ledere til å håndtere det uforutsigbare. Mitt svar er strukturelt: hver region bør ha en liten, stående heimevernsenhet som jevnlig øver sammen med nødetatene og sivile aktører.
Ikke abstrakt «frykttrening», men fast, praktisk samhandling på tvers – der militært, sivilt og nødetatene trener på det som faktisk brister i en krise: overlevering av ansvar når informasjonen er mangelfull, koordinering når flere aktører må handle samtidig, og kommunikasjon av usikkerhet til en urolig befolkning uten å skape panikk.
Poenget med jevnlig lokal øving er at samvirket setter seg i kroppen nettopp i skjøtene mellom aktørene, der det ellers svikter.
En leder blir ikke god på kriser den dagen krisen kommer. Han blir det gjennom gjentatt, konkret øving med dem han faktisk skal stå sammen med.
Beredskap i praksis
Jeg skriver dette fordi jeg har sett det, i praksis og ikke i teori. Jeg har stått i situasjoner der strømmen forsvant, nettet ble borte og det sentraliserte brøt sammen. Det som holdt, var ikke først og fremst om folk var «bevisste» eller mentalt forberedt i teorien.
Det som holdt, var om sambandet virket når det kommersielle nettet var nede, om forsyningen alt var på plass lokalt, og om noen i nærheten kunne ta beslutninger og handle da linjen oppover var kuttet.
Og det mentale og det materielle forsterket hverandre: mennesker beholder roen når de har verktøy som svarer. Panikken kommer når du vet hva du bør gjøre, men ingenting rundt deg virker.
Totalforsvaret trenger det mentale laget. Osen og Ansari har helt rett i at vi må trene mennesker, ikke bare fylle skap. Men det innerste laget hviler på tre andre: samband som virker, forsyning som alt er der, og lokal samhandling som er øvd inn.
Et samfunn med robuste mennesker på et fundament som svikter, er ikke forberedt – det er bare modigere i det øyeblikket alt svikter. Skal totalforsvaret virkelig være totalt, må vi bygge begge deler samtidig.
