Fremtidens droneforsvar avgjøres av innovasjonstempo

Regjeringens nye dronestrategi peker på en av de viktigste lærdommene fra Ukraina: Evnen til hurtig innovasjon og omstilling er blitt avgjørende i moderne krigføring. Det handler ikke lenger om hvilke droner et land anskaffer, men hvor raskt teknologi kan testes, tilpasses og videreutvikles gjennom operativ erfaring.

Sverre Diesens ferske FFI-rapport Erfaringer fra krigen i Ukraina – et oppdatert bilde 2024-2026 beskriver hvordan forbedringssyklusene for autonome systemer nå skjer i løpet av uker – ikke år.

Krigen demonstrerer dermed hvor krevende det er å opprettholde tradisjonelle anskaffelsesløp i møte med teknologi som utvikler seg kontinuerlig.

Droner er ikke lenger en nisjekapasitet for overvåkning og støtteoperasjoner. De påvirker situasjonsforståelse, elektronisk krigføring, logistikk og beskyttelse av kritisk infrastruktur. Samtidig utvikles mottiltakene like raskt.

Moderne droneforsvar handler derfor ikke bare om å anskaffe systemer, men om å etablere et helhetlig økosystem med evne til kontinuerlig tilpasning og utvikling.

Norge må redusere tiden fra operativ erfaring til ny kapasitet

Den viktigste lærdommen fra Ukraina er ikke én bestemt teknologi, men hastigheten på læring og tilpasning. Erfaringene viser hvordan operative behov, testing og utvikling må kobles tettere sammen enn i tradisjonelle militære anskaffelser.

Kronikk

Teknologisk suverenitet som vår nye forsvarsmur

Dette utfordrer deler av dagens utviklings- og fremskaffelsesmodeller, som i stor grad er bygget rundt lange planhorisonter og stabile teknologiløp. Risikoen er at systemer blir utdaterte før de er fullt operative.

Skal Norge lykkes med å utvikle relevant drone- og counter-UAS-kapasitet, må sektoren i større grad kombinere kommersiell teknologi, operativ erfaring og raske utviklings- og produksjonssløyfer.

Det avgjørende spørsmålet blir derfor ikke bare hvilke systemer som skal anskaffes, men hvor raskt de kan forbedres og tilpasses nye trusler.

Norge må bygge robuste forsyningskjeder

Droneforsvar kan ikke leveres som ett enkelt system fra én leverandør alene. Effektive counter-UAS-kapasiteter består av sensorer, kommando- og kontrollsystemer, elektronisk krigføring, effektorer og programvare som må fungere sammen.

Samtidig skjer mye av teknologiutviklingen innen autonome systemer, sensorer og programvare nå hos mindre og spesialiserte teknologimiljøer. Dette gjør evnen til å integrere ny teknologi raskt, også fra SMBer og nye leverandører, stadig viktigere.

Dette gjør åpne standarder, interoperabilitet og modulære løsninger stadig viktigere. Slike løsninger gjør det mulig å innlemme nye komponenter raskere og oppdatere kapasiteter uten lange og kostbare utviklingsløp.

Erfaringene fra Ukraina viser samtidig hvor sårbare moderne forsyningslinjer og komponentkjeder kan være. Tilgang på kritiske komponenter, produksjonskapasitet og robuste leverandørkjeder blir derfor en del av den operative evnen, ikke bare et logistikkspørsmål.

Norge må utvikle sterkere operative innovasjonsmiljøer

Hurtigere innovasjon handler ikke bare om teknologi, men om hvordan teknologi utvikles, testes og brukes operativt. Regjeringens dronestrategi peker på behovet for test- og øvingsområder tilpasset både forsvarssektoren og sivile aktører.

Flere allierte beveger seg allerede i denne retningen. Storbritannias Task Force RAPSTONE er ett eksempel på hvordan testing, operativ tilbakemelding og hurtigere utviklingsløp kan kobles tettere sammen innen counter-UAS.

For Norge handler dette om mer enn nye testområder. Det handler om å bygge miljøer hvor Forsvaret, forskningsmiljøer og industri kontinuerlig kan teste, feile og videreutvikle løsninger under realistiske forhold.

Skal Norge lykkes holder det ikke å kjøpe det mest avanserte. Vi må også evne hurtig innovasjon, raske anskaffelser og kontinuerlig tilpasning.

Les også

Ukraina

Dronekappløpet

Kronikk

Norge må få kontroll på digitale verdikjeder

Ukraina

Punisher er billig og dødelig