Meninger
Frykt og fakta om psykologisk forsvar
Husøy og Nybø uttrykker en viktig og sunn demokratisk ryggmargsrefleks, men deres kritikk av den svenske Myndigheten för psykologiskt försvar bygger ikke på fakta.
MPF: Myndigheten för psykologiskt försvar ble etablert i Sverige i 2022.
Foto: Fredrik Sandberg, TT, NTB
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
«Det må ikke bli statens oppgave å fortelle folk hva som er sant og usant. Derfor er et psykologisk forsvar etter svensk modell en dårlig idé», skriver Solveig Husøy og Reidun Kjelling Nybø i Forsvarets forum. Problemet er at dette ikke er det svenske psykologiske forsvarets oppgave.
Husøy og Nybø uttrykker en viktig og sunn demokratisk ryggmargsrefleks: Vi skal alltid reagere dersom staten tildrar seg autoritære fullmakter. Men deres kritikk av den svenske Myndigheten för psykologiskt försvar (MPF) bygger ikke på fakta.
MPF har ikke mandat til å fungere som en sannhetsdommer. Deres oppgave er å analysere og varsle om utenlandske påvirkningsoperasjoner, utvikle og dele kunnskap om hvordan påvirkning fungerer, og rådgi myndighetene, næringslivet og sivilsamfunnet om hvordan truslene kan møtes.
Kurs, ikke kontroll
Husøy og Nybø spør retorisk: «Når ble det statens oppgave å lage håndbøker for medier og journalister, slik de nå gjør i Sverige? Eller å advare folk mot humor og satire, slik det svenske senteret gjorde med sin kampanje ‘Skratt som kan skada’ før valget i 2022?»
Virkeligheten er mer nøktern. Påvirkningsoperasjoner er blitt avanserte. De utnytter sårbarheter i våre åpne demokratier, inkludert redaktørstyrte mediers arbeidsmetoder og informasjonslandskapets dynamikk. MPF tilbyr derfor kurs og en håndbok til journalister og redaksjoner – som selv etterspør denne kunnskapen. Det er frivillig å benytte seg av tilbudet.
Til sammenligning tilbyr Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) råd og støtte til norske virksomheter som vil sikre seg mot cyberangrep. Ingen beskylder NSM for å sensurere datastrømmene av den grunn.
Humor som våpen
Påstanden om at MPF «advarer folk mot humor og satire» høres dramatisk ut. MPF har imidlertid aldri advart mot satire som sådan. De har pekt på at humor og parodi – som selvsagt er helt legitime og viktige uttrykksformer – også brukes i påvirkningsoperasjoner.
Dette er ikke et særsvensk syn. Forskning og erfaring fra både Nato, EU og en rekke forskningsmiljøer viser at memer, vitser og satire kan være effektive metoder for å forsterke holdninger, fordommer og stereotyper.
Slikt innhold omgår logikken med kildekritikk og faktasjekk, nettopp fordi budskapet pakkes inn i humor.
Å gjøre folk oppmerksomme på dette er ikke et angrep på ytringsfriheten, men en del av et opplysningsoppdrag.
Stråmenn hjelper ingen
Det er derfor en stråmann å hevde at MPF «bestemmer hva som er sant» eller «advarer mot satire». Kritikken treffer ikke institusjonens faktiske mandat eller praksis, og advarselen mot å innføre en lignende modell i Norge bygger dermed på et uriktig grunnlag.
Vi trenger å styrke norsk motstandskraft mot utenlandsk manipulasjon av våre demokratiske prosesser og den offentlige samtalen. Valget står ikke mellom en statlig etat som i Sverige og et kildekritikksenter slik Husøy og Nybø foreslår.
Det ene utelukker ikke det andre. Pressen og sivilsamfunnet må ta et betydelig ansvar, men staten kan heller ikke fraskrive seg sitt.
Et sammensatt problem
Påvirkningsoperasjoner er en del av sammensatte – eller hybride – trusler, brukt i kombinasjon med cyberangrep, diplomati, økonomisk press, sabotasje og spionasje.
Hvis statens viktigste oppgave er å ivareta innbyggernes sikkerhet, må vi ha et fagmiljø og en funksjon i statsapparatet som evner å forstå, avdekke og håndtere denne typen operasjoner – og se dem i sammenheng med andre virkemidler rettet mot å svekke Norge og vårt demokrati.
Det er ikke første gang Nybø advarer mot statlig sannhetsregulering. Vi kan alle være enige om at det ville vært en skrekkelig dårlig idé. Men ingen har foreslått noe sånt.
Den virkelige utfordringen er ikke autoritære forslag om å etablere en statlig sannhetsdommer, men hvordan vi bygger robusthet mot påvirkningsoperasjoner uten å gå på akkord med demokratiske prinsipper.
Skal vi lykkes, må staten, mediene og sivilsamfunnet samarbeide – med klare roller og ansvar, og uten stråmenn som avsporer debatten.
