Kompani ungdomsskolen

– Er dere klare for en annerledes dag? 

Først et øyeblikks stillhet – ett av få denne dagen. 

Åttendeklassinger er ikke nødvendigvis de beste til å stå stille og holde munn. 

Når visekorporal av første klasse Remi Heggedal får svar, er det noen som sier ja, mens et par sier nei og ler. 

Så er den summende støyen av 60 hviskende ungdommer tilbake. 

På Gålåsbanen i Furnes, et lite sted mellom Hamar og Brummundal, står åttendeklassingene fra Furnes ungdomsskole. Kjennskapen til Forsvaret begrenser seg til historier fortalt av foreldre og eldre søsken, samt noen drypp fra TV 2-suksessen «Kompani Lauritzen». 

Uavhengig av om de er klare for det eller ikke, er en annerledes dag akkurat det de har i vente. 

– Dere er fremtidens vernepliktige. I krise og krig må alle mellom 19 og 44 år bidra. Mange ser på verneplikten som kun førstegangstjeneste, men det stemmer ikke, sier Heggedal. 

Opplegget som Heggedal og kollegaene hos Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS) har stelt i stand, er et pilotprosjekt. Gjennom typiske militære aktiviteter skal ungdommen, fremtidens vernepliktige, lære om Forsvaret og om verneplikten. I dag er B- og C-klassen på Furnes ungdomsskole prøvekaniner, i det som har fått navnet Opplegg FUSK. 

– I dag vil dere få kjenne på at dere faktisk må samarbeide. Det er lett å bli frustrert på hverandre, men da må dere nullstille og tenke nytt. 

Ungdommene deles inn i lag før de får beskjed om å stille på to rekker. Så setter halve gruppen i en slags marsj – ut mot skogen like ved kunstgressbanen. 

Militær disiplin er normalt ikke pensum på Furnes ungdomsskole, så instruktørene er litt rundere i kantene enn den gjengse rekruttskoleinstruktør. De to rekkene ser unektelig ut som en eneste stor klynge i det de forsvinner inn mellom trærne. 

Ungdommene som blir igjen på banen, må velge ut én person fra laget, som får en uniformsjakke og må stille stille seg foran resten av laget sitt. Lagsmedlemmet i front skal nemlig kle på seg uniformsjakken på korrekt måte, med korrekt sommerbrett, pene lommer og lukket borrelås – helt uten å tenke selv. 

Resten av laget må beskrive, forklare og gi ordre. Samtidig som de står i ferdigstilling – altså stående i plankeposisjon med strake armer. 

Fnisende instrukser

Instruksene hagler, fnisingen er definitivt hørbar, og ganske mange har litt vel mye svai i ryggen. For journalisten – som er pensjonert rekruttskoleinstruktør – rykker det i befalsfoten, men instruktørene er langt bedre forberedt på å håndtere 13- og 14-åringene. 

Målet er ikke knallhard disiplin, men at de skal lære noe om Forsvaret. 

– Det er viktig at vi ikke gir dem for mange detaljer. Det man husker best, er gjerne noe man forbinder med følelser og opplevelser. Så vi prøver å ha en praktisk tilnærming til elevene. Forhåpentligvis har de en positiv opplevelse i dag, som gjør at de husker oss. Neste gang de ser oss på en messe eller et skolebesøk, er de kanskje mer positivt innstilt, forklarer stabsoffiser André Kristiansen. 

På en vanlig dag finner du Kristiansen i FPVS' kontorer på Hamar, hvor han jobber med rekruttering. I dag er på plass på fotballbanen i Furnes for å gi ungdommene noen «knagger» å henge forsvarskunnskapen sin på. En opplevelse de kan forbinde med Forsvaret. 

«Informasjon om Forsvaret bør inn i grunnutdanningen i skoleverket, slik at unge vet hva Forsvaret er, hvilken betydning Forsvaret har for samfunnssikkerheten, og hvilke karrieremuligheter Forsvaret kan by på», mente Forsvarskommisjonen i sin rapport fra 2021.

Tillitsvalgtordningen i Forsvaret har også tatt til orde for at informasjon om verneplikten må inn på pensum. I Lakselv er det i ferd med å etableres et forsvarsrelevant studietilbud ved Lakselv videregående skole – et arbeid som Forsvaret deltar i. 

Men for elevene på Furnes ungdomsskole er Forsvaret lite til stede på skolen og i hverdagen for øvrig, bortsett fra akkurat i dag. 

Mens halvparten av elevene står i varierende grad av ferdigstilling på kunstgresset, har resten av lagene vandret inn i skogen like ved. Her skal de raskest mulig komme seg gjennom en løype med bårebæring, Kims lek, avstandsbedømming, edderkoppnett og en øvelse hvor de i rekke skal balansere på plankebiter. 

Samarbeid i edderkoppnettet

Ved edderkoppnettet reiser Tuva Sollien Amb (13) seg fra båren. Fire andre elever har båret henne gjennom skogen etter at de la en plan om hvem som skulle bære hvor og hvor lenge. 

Sammen med laget sitt skal ungdommene komme seg gjennom nettet uten å berøre trådene. Når et felt er brukt, kan det ikke brukes igjen. De skjønner fort at noen på et tidspunkt må komme seg gjennom de øverste feltene. 

– Hva om du prøver å hoppe gjennom den øverste? spør en på laget. 

De oppdager fort at det å hoppe gjennom et relativt lite hull i nettet, to meter over bakken, ikke er en god idé. De er faktisk nødt til å hjelpe hverandre, og etter en stund konkluderer de med at de må jobbe sammen for å løfte sistemann gjennom nettet. 

– Dere må fysisk plukke ham opp. Og noen må holde ham på ryggen når dere sender han gjennom, så tar vi imot beina på denne siden, sier en av guttene på laget. 

Tuva tar tak i beina til klassekameraten, mens en annen tar tak i overkroppen. Sammen sender de ham gjennom til de tre andre som står på andre siden og tar ham imot. Oppgaven som først virket vanskelig, gikk lett som en lek. Laget kan dermed løpe videre til balanseoppgaven på grusbanen. 

Ved å legge plankebiter foran seg skal laget bevege seg fremover. Hvis noen av dem faller eller tråkker utenfor, må de begynne på nytt. Idet laget til Tuva har fått forklart oppgaven, er det en på et annet lag som tråkker i grusen. Det er helt tydelig at konkurranseinstinktet har slått inn hos flere av elevene, men også hos lærerne på lærerlaget. 

Tuva og laget setter i gang. Én etter én sender de en plankebit fremover, før hele laget hopper til neste planke, og sender en ny planke frem til førstemann. 

«Hold fokus for å holde balansen». 

«Forsiktig, denne planken er ekstra smal». 

«Ta meg i hånda, så faller du ikke». 

Ungdommene ser ut til å ha tatt til seg budskapet om at man må samarbeide og hjelpe hverandre for å løse oppgaven. 

«Forsvarsknagger»

Alle lagene startet løypen med å kikke på en samling av mer eller mindre tilfeldige ting. Igjen er oppgaven enkel, men vanskelig. Laget skal sammen huske så mange som mulig av tingene. På slutten av løypen skal de ramse opp så mange de klarer. 

Jenny Carlander (14) skal i gang med løypen og sammen bestemmer laget seg for at de skal huske to eller tre ting hver. Et skateboard med Liverpool-logo, en innebandyball, en flaske og et magasin er blant tingene som legges på minne. 

– Jeg kan huske den greia der også, hva heter det? spør Jenny og ser opp på major Kristiansen. 

– Det er en enkeltmannspakke, det er en bandasje med kompress, lyder svaret. 

Jenny og laget småløper tilbake til båren, én av dem legger seg oppå og sammen setter de inn mellom trærne for å gjennomføre løypen som Tuva nettopp har gjort med sitt lag. Da de kommer ut igjen, har det ikke vært mye tid til å tenke på skateboardet, magasinet og de andre greiene på presenningen. Likevel, tingene listes opp. 

– Og den der bandasjen. Eller nei, hva het det? sier Jenny. 

Hun tenker seg om. Når hun kommer på det, peker hun bort på majoren og nikker. 

– Enkeltmannspakke, sier hun kontant. 

Og nettopp dette illustrerer poenget med hvorfor en gjeng fra FPVS tar seg tid til å tilbringe dagen med åttendeklassingene. Slik skal ungdommene få disse «forsvarsknaggene», noe å forbinde Forsvaret med. 

– Vi trenger at de vet noe om oss. Vi er nødt til å fortelle dem at vi finner, at det er mulig å få lærlingplass og utdanning i Forsvaret. Det er grunnleggende markedsføring. Du ville aldri kjøpe en bil som du aldri har hørt om, fra en person du ikke vet hvem er, forklarer Kristiansen. 

– Hvis du aldri har hørt om mulighetene i Forsvaret og ikke har noe å forbinde oss med, så er det heller ikke noe du tar med i beregningen. Mange av elevene skal uansett inn på sesjon om noen år, men de fortjener å vite litt mer om Forsvaret, rett og slett. 

Det gikk ikke mange minuttene før noen av elevene viste seg frem og tok lederrollen. Enkelte holdt seg mer i bakgrunnen. Det er viktig for Kristiansen å få frem at begge typene kan passe like godt i Forsvaret. For alle elevene fikk til noe.

– Det er ikke bare ledertypene som skal få skinne. Vi ønsker også dem som kanskje ikke prater så mye, men som likevel har egenskaper eller ferdigheter som gjør at de egner seg godt for en stilling i Forsvaret. 

– Det er fint å se enkelte blomstre litt, og at elevene blir bevisste på hverandres styrker og svakheter. De kan se at «han var kanskje ikke så god på akkurat det, men han var veldig god på dette». Det er også viktig for elevene selv. 

Og flere av elevene trekker frem akkurat dette, det å jobbe sammen, som noe av det beste med denne dagen. 

– Dagen har vært veldig gøy, og vi har gjort mye rart, sier Jenny Carlander. 

– For eksempel da vi balanserte på plankene. Da må man bare pushe på og hjelpe hverandre. 

Ifølge Jenny har de lært litt om Forsvaret på skolen, men det meste hun vet kommer fra eldre søsken og søskenbarn. Det er likt for Tuva, og det er hovedsakelig eldre familiemedlemmer som har fortalt henne om Forsvaret.  

– Det er ganske nytt for oss å samarbeide på denne måten. Så det har vært gøy og litt spennende, sier Tuva Sollien Amb. 

– Jeg er ikke vanligvis en som tar kontroll, men i dag har vi fått plassen til det, til å si hva jeg tenker og mener, og til å påvirke valgene som laget tar. Det er fint å få prøve noe nytt, og det er bra at vi får kjenne litt på hva Forsvaret kan være. 

Verneplikten og førstegangstjenesten ligger en del år frem i tid for Tuva og Jenny. Tuva er ikke sikker på om hun vil, men hun vet at hun kanskje må. 

– Det er litt skummelt å tenke på nå. Det vi har gjort i dag har vært veldig fint, så det kunne jo kanskje vært spennende. Og det kan jo være at når man først er i militæret, så blir man litt tryggere på det. Nå føler jeg at jeg skjønner litt mer hva det går ut på, sier hun. 

– Hvis jeg blir kalt inn, så er det vel noen som tenker at det er bra for meg å dra dit. Jeg ville kanskje heller valgt et år i utlandet, men hvis jeg skal i militæret, tror jeg at jeg vil i Luftforsvaret. Jeg vet ikke hvordan det er, men jeg synes det ser gøy ut, sier Jenny. 

I 2023 var det 9138 norske ungdommer som fullførte førstegangstjenesten. Omtrent hver tredje av disse var kvinner. Andelen inne til førstegangstjeneste skal økes i årene som kommer. På sikt skal totalt 13.500 kalles inn hvert år. Det er mange, men det er langt fra alle. 

Det er altså ikke sikkert at elevene ved Furnes ungdomsskole får en fremtid i Forsvaret. Major Kristiansen håper i alle fall at de vil sitte igjen med grunnleggende kunnskap om Forsvaret. Og at de tar med seg budskapet om at de ikke må selektere seg selv bort. 

– Mange tenker at det er for vanskelig. Det stilles noen krav, men disse er ikke vanvittige. Jo større mangfold det er blant dem som kalles inn, jo bedre blir Forsvaret til å løse ulike oppgaver. Og jo bedre blir arbeidsmiljøet. Vi har oppgaver til alle og vi trenger alle, sier Kristiansen.