Kronikk
Ny strategisk mulighet for Norge
Norge burde ha en interesse av å knytte seg til USA og Japan i en kollektiv respons overfor Kina.
NATO: Sikkerhet rundt konferansesenteret i sentrum av Washington DC hvor Nato-toppmøtet holdes.
Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Jeg vil begynne med å anerkjenne generalmajor (p) Tor Rune Raabye for en tankevekkende kronikk, der han påpeker sentrale utfordringer for Norges nasjonale sikkerhet.
Samtidig ser jeg behov for å legge til noen perspektiver som kan komplementere analysen. Særlig når det gjelder Norges globale interesser og hvordan vi strategisk posisjonerer oss i en verden preget av rivalisering mellom stormakter.
«Interesser, ikke evige allianser»
«Nations have no permanent friends or allies, they only have permanent interests.»
Sitatet tilskrevet Lord Palmerston minner oss om at lojalitet og allianser mellom stater kan endre seg over tid. USA som stormakt endrer sine prioriteringer mot Asia. Dette skaper usikkerhet i Europa, særlig med den pågående krigen på kontinentet.
Her må Norge stille spørsmålet: Hvilke interesser har vi, og hvor bør vi posisjonere oss for å sikre dem?
Historisk konsistens og muligheter
Realiteten tilsier at allierte og unioner, være seg Nato eller EU, kan splittes i kriser som går på akkord med nasjonale prioriteringer. Derfor er det uansvarlig å passivt lene seg på geografi og allianser som garantist for sikkerhet, uten å aktivt bygge handlefrihet. Dette speiler praksisen etter andre verdenskrig og særlig etter Sovjetunionens fall, hvor Forsvaret aktivt har deltatt i internasjonale bidrag med Nato og FN.
Dette anses som Norges depositum av militærmakt i «banken», med den implisitte forventningen om hjelp tilbake USA, uavhengig av den eksplisitte Nato-alliansen.
Forsvarsindustrien forteller oss noe om mulighetene. Før Finland og Sverige ble medlemmer i Nato, var det allerede tilknytning innen eierskap mellom landenes våpenindustri. Kongsberg Gruppen har med sine internasjonale satsninger tydeliggjort norske interesser langt utenfor Skandinavia, med etableringen av missilproduksjonsfabrikker både i USA og Australia.
Fabrikkene vil produsere missiler både for disse landene, men også for andre kunder. Etableringen understreker at Norge har reell tilstedeværelse og industrielle forpliktelser i strategisk viktige regioner. Dette er særlig viktig i Indo-Stillehavsområdet, som blir stadig viktigere for global maktbalanse.
Norge, USA og Japan — et strategisk press mot Kina
Norge burde ha en interesse av å knytte seg til USA og Japan i en kollektiv respons overfor Kina. USA og Taiwan søker nærhet grunnet Taiwans enorme markedsandel i mikrochipper og halvledere. Dette er en avgjørende del i verdikjeden, særlig ettersom teknologien er kritisk i vestlig våpenproduksjon.
Nylig kommenterte Japans første kvinnelige statsminister, Sanae Takaichi, at en kinesisk militær aksjon mot Taiwan ville behandles som et angrep mot Japan. Dette er et svært tydelig standpunkt som viser vilje til å tydelig utfordre Kina dersom det kreves.
Kina kan geo- og sikkerhetspolitisk fremstå som fremmed eller langt unna, men dette har endret seg med klimaendringene og et spådd isfritt Arktis. Tilstedeværelsen alene krever økt årvåkenhet, men innebærer en betraktelig trussel mot våre fiskeriinteresser. Dette ser vi i Sør- Amerika, og måten kinesiske trålere utraderer fiskeribestanden. Dette truer både økonomisk og ikke minst bærekraftig forvaltning av havressursene.
Å tro Norge er fredet denne typen angrep mot vår fiskeribestand er i beste fall naivt, og i verste fall en ren underkastelse. Tidligere i år var Svalbard en påminnelse om dette: en kvinne tilknyttet det kinesiske forsvaret poserte i uniform foran en kinesisk forskningsstasjon i Ny-Ålesund. Svalbard er godt kjent for å være demilitarisert, og denne provokasjonen mot Norge viser at Kina tar seg til rette, og at Norges interesser kan komme i spill i Arktis.
I dagens verden kan vi ikke tro at EU er en erstatning for USA. Dette ser vi på alvor i form av støtte til Ukraina. Vestens dryppvise og forsiktige leveranser av kampfly, langtrekkende våpen og vedlikeholdspersonell har ikke bare forlenget krigen, men vist at Europa er et mangehodet troll som er avhengig av amerikansk involvering. Denne erfaringen bør være en vekker: Når USA prioriterer Indo-Stillehavet, kan vi ikke lenger være en passiv klientstat som håper på restene av amerikansk oppmerksomhet. Vi må selv bygge den kapasiteten og de globale partnerskapene som gjør at vi blir en aktør andre trenger.
Sikkerheten vår er global
Den strategiske virkeligheten i 2025 er at USA fortsetter å flytte tyngdepunktet til Indo-Stillehavet. Europa er fortsatt viktig – men forventes å være herre i eget hus (iht. siste amerikanske National Security Strategy forventes det motsatte - Europa vil dø). I en slik verden er det naivt å tro at passiv lojalitet alene vil sikre amerikansk oppmerksomhet den dagen russiske eller kinesiske aktører utfordrer norske interesser.
Derfor må Norge gjøre det vi allerede har begynt. Det vil si å erkjenne at vår sikkerhet er global, ikke bare nord-atlantisk. Her bygges reell handlefrihet gjennom produksjon, teknologi og tilstedeværelse. USA har lenge hatt interesser i Stillehavsregionen, med militære baser på blant annet Filippinene, Sør-Korea og Japan. Ukraina har dessverre ikke hatt en liknende tilknytning, men det har Norge.
Norge har råd til å være en lojal Nato-alliert. Vi har ikke råd til å være en passiv en. Det er realisme i en verden der ingen lenger har evige allierte – bare evige interesser.
