Russerne som dreper russere

Han er med i Legionen Frihet for Russland, en avdeling med russiske soldater i den ukrainske hæren. Utenfor barens tykke murvegger durer flyalarmen, slik den gjør daglig her ved frontlinjebyene i Øst-Ukraina.

Innbyggerne har lært seg å leve som vanlig. De fortsetter å vandre gatelangs, jobber i kafeene eller gjør sin daglige dont, selv om en rakett når som helst kan slå ned i bygningen. Denne morgenen i starten av januar, slår en rakett ned i et boligområde i Kramatorsk. 

Ingen sivile ble skadet denne gangen, men ved frontlinjen blir flere hundre soldater drept hver eneste dag. Det siste halve året har de tøffeste kampene vært i Bakhmut og Soledar, en times kjøring fra der vi befinner oss.

Jeg drepte tolv av russerne, og to av dem ble bare såret, sier soldaten som kaller seg Cæsar.

– Hvorfor er det en glede?

– Fordi jeg er kristen. Og fordi jeg er en russer, og ikke en sovjetrusser. Jeg er en del av en radikal opposisjon i Russland, som tror at man bare kan velte regjeringen med våpen, sier han.

– Hvor mange er dere i legionen?

– Vi er rundt 200 russere. Og hver dag blir vi flere.

Propaganda-kanalene i Russland mener at det hele bare er et mediestunt, mens det ukrainske forsvarsdepartementet har bekreftet at det er 200 russere i avdelingen.

Det har ikke vært mulig for Forsvarets forum å verifisere antallet med egne undersøkelser. Av sikkerhetsårsaker får vi ikke være med til basen i Bakhmut. Det er også bare to av soldatene som kan vise ansiktet sitt, og dette er de samme to soldatene som er intervjuet av andre internasjonale medier.

Legionen begrunner det med at det er farlig for russerne å både gi navn og vise ansikt. Flere har familie i Russland, som kan bli utsatt for represalier. Uavhengige russiske eksilmedier har skrevet om hvordan moderatorer på legionens Telegram-kanal er blitt arrestert, og at unge menn er fengslet i Russland for å ha prøvd å verve seg til legionen.

– Dette er en forsvarskrig, og mange i vårt hjemland har lest om oss og er inspirerte. De melder seg gjennom vår offisielle hjemmeside, men vi får også en del falske forespørsler.

Han setter to grønne øyne i journalisten, og sier megetsigende:

Den russiske sikkerhetstjenesten hviler aldri.

24. februar 2022 tok den tidligere fysioterapeuten et stort livsvalg. Han valgte å reise over grensen til Ukraina for å kjempe for de ukrainske styrkene. Cæsar mente at dette var eneste måten han kunne kjempe for et nytt Russland. Et Russland der «putinismen» skal renskes ut. Et Russland som må reformeres med våpen i hånd.

– Det må være slik, for all fredelig opposisjon er borte i Russland.

– Hvordan kom du deg til Ukraina?

Han smiler svakt.

– Det kan jeg ikke si, fordi jeg må beskytte de som hjalp meg over.

Blitzkrig anno 2023

De siste månedene har kampene vært harde i Soledar og Bakhmut. Legionen vil ikke si akkurat hvilken posisjon de kjemper fra, annet enn at det er mot Wagner-gruppen.

– Vi kjemper mot soldater som bare rykker fremover. Går de ett skritt bak, får de en kule i ryggen, sier Cæsar.

Soldatene kaller det Tsjujkov-stilen, etter den sovjetiske marskalken Vasilij Tsjujkov, som var kommandant under slaget om Stalingrad. Tsjujkov sendte sine infanterister inn i nærkamp med tyskerne i nedbombede bygninger - og kommanderte soldatene til aldri å rykke bakover. Slik kom to nye begrep inn i det militære vokabularet i Sovjetunionen. 

«Ikke et skritt bakover» og «Gi fienden en klem».

Også i Bakhmut og Soledar har det vært nærkamper. De russiske soldatene på ukrainsk side beskriver det som en «Blitzkrig», og i nyhetsbildet i januar vekslet Ukraina og Russland om å fortelle at de har tatt kontroll over Soledar.

– Hva er forskjellen på å kjempe mot Wagner-gruppen og regulære styrker?

– Wagner-gruppen består av en liten gruppe overlevende, profesjonelle soldater, men de sender ut kriminelle som agn for å finne posisjonene våre. Wagner er kyniske. De bryr seg overhodet ikke om egne sårede eller drepte. Soldater som er syke med HIV eller hepatitt, har hvite og røde armbånd, og særlig disse blir gjerne drept av sine egne om de blir såret, hevder legionens pressetalsmann.

I likhet med kommandanten til russerne, er han ukrainsk statsborger.

Pressetalsmannen sier at flere av Wagner-gruppens soldater flykter fra posisjonene sine, og voldtar, plyndrer og dreper sivilbefolkningen som er igjen i de okkuperte områdene.

De siste månedene har det også kommet frem grusomme bilder av hvordan Wagner-gruppen behandler sine egne. Leiesoldaten Jevgenij Nuzhnin ble først fanget av ukrainerne, før han ble utlevert til Wagnergruppen. Der ble han drept med slegge, mens Wagner-soldatene filmet henrettelsen. Videoen ble senere lagt ut på Telegram til skrekk og advarsel.

Den tidligere Wagner-kommandanten Andrej Medvedev, som har søkt asyl i Norge, mener han kan dokumentere en rekke henrettelser av krigsfanger og Wagner-soldater.

Verver soldater fra fienden

Inne i kafeen i Kramatorsk sitter vi foran to russiske soldater. Den ene er Cæsar, den andre er «Tikhi». Sistnevntes kallenavn betyr «stillhet», og Cæsar sier med et smil at kallenavnet forklarer seg selv. Tikhi vil helst være stille. Men når vi spør ham om hvordan det er å kjempe mot egne landsmenn, snakker han villig.

– Det er ikke noe vanskelig, for det er fienden. Det er som om naboen din plutselig vil drepe deg. Da forsvarer du moren din, datteren din og kona di, sier «Tikhi».

Han var tilfeldigvis i Ukraina 24. februar i fjor. 41-åringen, som har ukrainsk kone, skulle besøke noen slektninger og dessuten gjøre ferdig et byggeprosjekt. Men så, tidlig om morgenen, hørte han drønnene fra militærflyplassen i Kyiv.

Tobarnsfaren fikk familien i sikkerhet - og bestemte seg for å verve seg til lokalt forsvar av hovedstaden. Der ble han straks avvist. Ukrainerne ville ikke ha russere i egne rekker. Etterhvert fikk Tikhi høre om den russiske legionen. Han tok kontakt med dem - og nå feirer han ortodoks julaften med russere i ukrainsk uniform.

Vennene mine i Russland ber meg om å snu før det er for sent. Men hvordan kan jeg gjøre det? Nå har jeg et vanskelig forhold til dem der hjemme.

Legionen klistrer merker med QR-koder rundt i russiske byer og forsamlingshus. Slik sprer de informasjon om hvordan man kan verve seg til ukrainsk side av krigen. Samtidig samler de inn penger - og deler sladdede bilder av soldater på Telegram-kanalen med 45.000 følgere. Tidligere har de sagt at de har fått 5000 henvendelser fra russere som vil bli en del av dem, men at det er vanskelig å sikre seg at de har edle hensikter.

– Vi tar dem gjennom grundige undersøkelser, deriblant løgndetektor, forteller Cæsar.

Forsker: – Tvilsomt at de er så mange

– Jeg tror det er tvilsomt at det er flere hundre soldater i legionen. Da ville de blitt mye mer brukt av den ukrainske informasjonskampanjen, sier forsker Kacper Rekawek ved C-Rex, Senter for ekstremismeforskning på Universitetet i Oslo.

I desember ga han ut en bok om fremmedkrigere i Ukraina. Under arbeidet med boka, har han også interessert seg for en annen gruppe russere i Ukraina, Det russiske frivillige korpset (RDK). Dette er høyreekstreme russere som kom til Ukraina før 2014, og som i dag utgjør noen titalls soldater på ukrainsk side.

Legionen Frihet for Russland er derimot for det meste russiske krigsfanger, mener Rekawek. Dette blir også til dels bekreftet av legionen selv.

Nyheter

Forbereder seg dag og natt på ny invasjon

– Det er veldig ofte at soldater fra den russiske hæren går over til vår side for å kjempe for friheten til Ukraina og Russland, skriver legionens ukrainske talsperson i en e-post.

Spørsmålet er om dette er særlig sannsynlig. Det er vanskelig å krysse frontlinjen og russere som reiser på lovlig måte til Ukraina, må gjennom et tredjeland. Kacper Rekawek tror heller ikke at det er i ukrainernes interesse å bruke krigsfanger som soldater.

– Russerne er mest nyttige når de blir plassert foran et kamera, som en del av informasjonskrigen. Men krigsfangene vil ukrainerne helst bytte mot sine egne fanger. Det er også vanskelig for ukrainerne å stole på russerne. Jeg tror heller ikke det ville vært spesielt vellykket å plassere en russisk soldat på de ukrainske linjene. De er vant til en annen type krigføring og helt andre kommandolinjer, sier Rekawek.

Han tror det må være en langt større mobilisering på russisk side, og en større mangel på mannskap på den ukrainske, før de russiske krigsfangene vil bli plassert ved frontlinjen.

Den russiske motstandsbevegelsen

Det er også en skepsis blant ukrainere om å gi russiske statsborgere våpen, og det har naturlige årsaker. Det ble rapportert om tilfeller der russiske infiltratører meldte seg som frivillige etter invasjonen i februar, og brukte våpnene til å angripe ukrainerne. Etter dette ble det bare lokalbefolkningen som fikk vervet seg til å forsvare nærområdet.

– Jeg har venner og kolleger fra øst som evakuerte familiene sine til Vest-Ukraina. Disse fikk ikke lov til å verve seg, fordi de ikke var fra nærområdet, forteller Arve Hansen.

Han er rådgiver i Helsingforskomiteen, snakker flytende ukrainsk og har forsket på opposisjonskultur i Ukraina, Belarus og Russland i mange år. I fjor kom han ut med boka «Ukraina: Historien. Menneskene Krigen», som ser krigen fra et ukrainsk ståsted. I motsetning til Rekawek, tror han på det Legionen Frihet for Russland forteller.

– Et par hundre soldater er ikke veldig mange, og ukrainske myndigheter har sagt noe av det samme. Det er mange belarusere og russere som kjemper i Ukraina. Noen er prominente, og andre er i bakgrunnen. Det de har til felles er at de sier lite om hvor de slåss, men jeg ser ingen grunn til å tvile på at de kjemper. Jeg hadde forventet at det skulle være enda flere, sier Hansen.

På Telegram kan russere ikke bare få kontakt med legionen, men også med grupperinger som driver motstand innad i Russland.

– De foretar sabotasjeaksjoner mot rekrutteringssentre og gjør alt det de kan for å sabotere infrastrukturen. Det deles for eksempel oppskrifter på molotovcocktails og hvordan man best mulig kan spore av tog. Flere av dem opererer i par eller helt alene, sier Hansen.

Han mener at et militært opprør i Russland kan begynne hvor som helst, og starte når som helst.

– Vi ser blant annet store konflikter mellom leiesoldatene i Wagner-gruppen og regulære russiske styrker. Det er også konflikter i den russiske hæren mellom europeiske russere og etniske minoriteter. Slike konflikter kan raskt utarte til et opprør.

Kjendisen som ble folkefiende

Inne på et kjøpesenter i Kyiv, sitter en russisk advokat som er et kjent fjes for mange nordmenn. Da Frode Berg ble pågrepet for spionasje og satt fengslet i Moskva, var det Ilja Novikov som var nordmannens russiske advokat.

– Jeg håper at Putins regime vil kollapse ved hjelp av våpen og frosne bankkontoer. Men det mest sannsynlige scenariet er et kupp etter en militær katastrofe, sier Novikov.

Advokaten er gift med en ukrainsk kvinne, og har siden 2019 bodd her i Kyiv. Tidligere reiste han til og fra Russland som advokat, men da Putin startet angrepskrigen 24. februar tok han et valg: Han ville forsvare den ukrainske hovedstaden.

– Jeg ble trent opp til å bli skarpskytter, og lærte meg å håndtere en Dragunov, sier Novikov.

Han kom seg imidlertid aldri til frontlinjen, men begynte å tjenestegjøre som lastebilsjåfør. Det viste seg at det var slik han kunne komme til best nytte. Hans avdeling var blant de første som kjørte inn i frigjorte Butsja. Novikov startet med én gang å dokumentere massehenrettelsene.

Kameraten min tok de første bildene av de sivile mennene som var drept. Bildene gikk viralt, og senere kom hele verdenspressen.

Novikov er i dag ikke i hæren, men har flere klienter som er det. En av dem er en russisk enke etter en soldat som har kjempet på ukrainsk side. Ettersom hun ikke er ukrainsk statsborger, kunne hun bli sendt tilbake til hjemlandet.

– Vi vant akkurat den saken, men det er mange som er i samme situasjon. Ukraina har i dag andre ting å tenke på enn å gi ukrainsk statsborgerskap til russerne, sier Novikov.

Da han var ung, var Novikov en av Russlands største quiz-kjendiser. Helt fra han var 13 år gammel, hadde han vunnet mange store spørreprogram på TV. Men nå, i en alder av 40 år, er han offisielt blitt en folkefiende. Siden desember har han vært ettersøkt av russiske myndigheter.

– Hvorfor er det ikke flere russere som gjør opprør?

– Det er et begrep i adferdspsykologien, som beskriver det godt: Lært hjelpesløshet. Det er følelsen av at ingenting vil funke uansett. Jeg var med i demonstrasjonene i Moskva i 2012, og har senere forsvart aktivister fra opptøyene i 2017, 2019 og så sent som i fjor. Ikke noe av det resulterte i noe som helst, sier Novikov.

Han tror at russerne tenker at de tross alt har det greit nok - og dermed godtar et stadig mer autoritært regime. Det kan ta slutt hvis forholdene på hjemmefronten blir ille nok.

– Når folk blir desperate, kan de gjøre dumme ting. Og noen ganger kan alt det dumme, vise seg å være ganske så smart, sier Novikov.

Julaften i ruiner

6. januar i Kramatorsk. Snøen pisker mot kinnene, mens himmelen kler seg i blågrått. Snart er det helt mørkt, og bare lysene fra bilene som kjører raskt forbi viser at vi egentlig er i en by. Denne dagen er det ortodoks julaften, men soldatene har ikke tenkt til å feire. De sier at de ikke bryr seg om den erklærte våpenhvilen, den eksisterer uansett bare i Putins propaganda-kanaler. Krigsretorikken er høylytt, men likevel virker det som at soldatene har fri. De har i hvert fall ingen hast med å komme tilbake til basen i Bakhmut. I stedet spør de oss om vi vil se en bombet by.

– I så fall kan dere bli med til Dolyna. Det er en halvtimes ferd unna.

Vi kjører etter soldatene på mørklagte landeveier, mens oversetteren roper at vi aldri må stoppe på rødt lys. Her i Kramatorsk er det flere strategiske mål, så vi må komme oss ut av byen før rakettangrepene kommer. Etter en drøy times kjøring, er vi fremme ved Dolyna. Vi blir møtt av en haug av stein - og skjelettet av et kloster.

Dette er alt som er igjen av landsbyen som før krigen hadde 400 innbyggere. Nå er det bare to hunder igjen, og de uler som bare sultne bikkjer kan. Skjærende som desperate bønnerop i nattemørket. Fotograf Nora følger soldatene til det nedbombede klosteret, og ser at en krykke ligger henslengt i ruinene.

– Var det her de sivile gjemte seg? spør hun.

– Nei, her var det våre soldater som bodde, forteller Cæsar, før han legger til at klosteret fra 1800-tallet ble knust av en russisk stridsvogn.

Langs veien ser vi at en passasjerbuss og en privatbil har lidd samme skjebne, men Cæsar blir særlig rørt når han ser klosteret.

– Jeg er en kristen mann, gjentar han.

– Hva tenker du om at ukrainere sier at det ikke finnes gode russere?

– Jeg gir alt jeg kan. Jeg gir livet mitt, sier Cæsar.

Han ser på oss med tristhet i blikket.

– Og vi skal fortsette å kjempe til Ukraina er gjenoppbygget. Da vil jeg bli en god russer.