Forbereder seg dag og natt på ny invasjon

– Se, nå er vi tre kilometer unna Belarus, sier kommandanten Andrij.

Han står i enden av en snødekt grusvei, og ser mot fienden med kikkert.

– Kan du se belaruserne?

– Jaja, vi kan se grensevaktene. Belarus er fienden vår nå, og vi vet at det er både russere og belarusere på andre siden, sier kommandanten.

Forsvarets forum har fått bli med til Ukrainas ytterste grense i Volyn fylke, helt nordvest i Ukraina. Her vokter de ukrainske soldatene grensen døgnet rundt, mens de venter på en ny invasjon. Kommandanten ber fotografen slukke lommelykten som hun har på hodet.

– De kan se på lyset som et angrep og skyte deg. Vi bruker så lite lys som overhode mulig.

– Har det blitt åpnet ild her ennå?

– Nei, aldri. Men vi har tatt belarusiske rekognoseringsoldater. De skjuler seg i landsbyen og later som at de er vanlige ukrainere.

De som forsvarer Ukraina:

Militæringeniørstudenten:
– Vi er i full beredskap

Soldatene på grensen har blitt godt kjent med landsbyen. De kjenner igjen ansiktene og har et godt kildenettverk blant sivilbefolkningen. Men i mørket er alle grenseboere grå.

Vi vet aldri hvem som lurer seg bak trærne i den minelagte skogen. Selv om vi har med oss en erfaren sjåfør, kan vi ikke kjøre alene i grenseområdet. Hvis vi skal gå på toalettet, må vi gå i følge med en soldat.

Kartet over minene er det bare soldatene som besitter, og det er livsfarlig å være ute i mørket uten å kunne det hemmelige passordet.

– Er dere bedre forberedt på en invasjon nå enn i februar i fjor?

– Ja. Vi er ti steg lenger frem, men også Belarus forbereder seg. De lager skyttergraver og patruljerer grensen i kamuflasjeutstyr.

Opptrapping på grensen

Forsvarets forum besøker grensen første helgen i januar. Det er ortodoks julaften, og militærpresten reiser fra posisjon til posisjon for å synge kristne julesanger. Soldatene spiser borsj, har godt kjøtt i suppa og får kaker og godteri levert fra familien.

Samtidig var spenningen på vei opp i grenseområdet. Under Vladimir Putins besøk til Belarus 19. desember, ble det kunngjort en felles militærøvelse, som startet 15.januar. Luftvernsøvelsene ble avsluttet i forrige uke, men det er fortsatt både russiske fly og tropper igjen på den belarusiske siden av grensen.

Samtidig venter både ukrainerne og russerne på en offensiv i forbindelse med årsdagen av invasjonen. Det tror også seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, Kristian Åtland, at er sannsynlig.

– Putin vil nok holde en tale 24. februar, og da vil han vise til at man har oppnådd noe. Derfor vil vi nok se en russisk offensiv før dette tidspunktet. Eventuelt at det blir annonsert en ny mobiliseringsbølge. Putin vet at Ukraina tilføres stadig mer slagkraftige vestlige våpen, og han er slik sett under et visst tidspress.

Frykten for et angrep fra Belarus var særlig sterk etter Putins statsbesøk i Belarus.

– Mange oppfattet dette som at han prøvde å legge press på Belarus’ president Lukasjenko, men nå har jo Belarus helt fra starten av vært tungt involvert i krigen, i alle fall indirekte. Russerne har brukt flystriper, plassert feltsykehus og skutt missiler fra belarusisk territorium, sier Åtland.

I februar i fjor sendte Russland 30.000 soldater i Belarus under dekke av å være en øvelse. Tre uker senere, da Russland invaderte Ukraina, kom troppene som skulle ta Kyiv via Belarus. Nå i 2023 skal det ha vært 8000-9000 russiske soldater som samlet seg på grensen.

– Jeg tror ikke Russland har nok soldater til å starte en ny offensiv nordfra. Problemet til russerne i forrige omgang, var jo at de gapte over for mye. Men Russland ønsker nok å tro at de kommer derfra, slik at ukrainske styrker blir spredt tynt utover og Russland får større hell i Donbas. Det er der Russlands primære fokus ligger, sier Åtland.

– Hva hvis Belarus sender inn sine styrker i vest?

– Det er ikke veldig sannsynlig, for hæren deres er i enda dårligere stand enn den russiske. De har mange gamle T-72-stridsvogner og 50.000 soldater, men både tropper og utstyr er av dårlig kvalitet. Belarus har en spydspiss i hæren, nemlig en spesialstyrke på 5000 soldater. Det er disse Lukasjenko har stolt på frem til nå, sier Åtland.

Les også: – Jeg må beskytte familien min, byen min og fedrelandet, sa 51 år gamle Olexij til Forsvarets forum for et år siden.

En eksplosiv velkomst

– Om jeg tror belaruserne angriper? Det er det over min rang å svare på, men jeg tror det er en grunn til at vi forbereder oss som vi gjør, sier kommandanten Andrij.

Vi er på en liten sightseeing i det mørklagte grenseområdet. En møbelsnekker blant soldatene har bygget en utkikkspost, som ser ut som en lekehytte av tre.

– Det blir tøft for dem å komme hit. Vi har myr, mye myr. Det er miner på veiene og mange tropper. Så ja, velkommen til Ukraina, sier Andrij og gliser.

Etter snart ett år med pågående krig, har skyttergravene blitt til hytter under bakken, bygget av soldatene selv. Skyttergravene Forsvarets forum besøker har kantine, sauna og sovesal. En annen grensepost er en gammel trehytte, som soldatenes koner har fylt med hjemmelagde kaker, kålrulletter, kjøttkaker og barnetegninger.

De aller fleste soldatene har bred erfaring. Noen av dem har tjenestegjort i krigen i øst, mens andre har jobbet som grensevakter da de var i førstegangstjeneste. Nesten alle er fra Volyn fylke, noe som gjør at de ikke bare kjenner hverandre - men også landskapet.

Da vi er i Nord-Vest Ukraina, er temperaturen på nullpunktet, etter flere dager med 10-15 kuldegrader. Snøen dekker kulper, myrer og grøfter, men isen er utrygg og tælen i ferd med å slippe taket.

Russerne har ikke prøvd seg her ennå, men da de kom nordfra i fjor, fikk de merke landskapets forbannelse. De russiske stridsvognene kjørte i kolonne, satt seg fast i myrene, og ble derfor et lett angrep for det ukrainske forsvaret.

– Vi forbereder oss hver dag. Når belaruserne kommer, vet jeg akkurat hva jeg skal gjøre. Jeg har trent på nærkamp, sier 55 år gamle Anatolij.

De som forsvarer Ukraina:

Ukrainsk veteran: - Nå håper vi på hjelp fra våre allierte

Han er en gråsprengt, bredskuldret og kraftig bamse. Egentlig er han bonde, men nå har han ikke vært på gården på seks måneder. Den er to timers kjøring unna, men permisjonene er få når det er krig.

– Yngstesønnen min tok over gården, mens den eldste sønnen er i krigen. Det er en fin gård. Vi har hage, mais, jordbær, poteter.

Anatolij smaker på ordene, som om det var retter som snart skal finne veien til bordet.

– Ahh… Nypoteter!

Da krigen kom til landet, meldte han seg raskt til tjeneste.

– Det var en seks timer lang kø i Kovel for å melde seg! Men jeg kjente grensen, for jeg hadde tjenestegjort som grensevakt under Sovjetunionen.

Det er et helt liv siden. Trælene er blitt dypere, ansiktet mer furet, og kanskje er han blitt litt tyngre også.

– På 90-tallet patruljerte vi grensen til Polen sammen med belaruserne. Da var de våre brødre.

Frem til invasjonen i fjor var grensen til Belarus åpen. Ukrainerne reiste hyppig til nabolandet, der de shoppet, fikk seg kjærester, besøkte familie eller i Anatolijs tilfelle - stilte ut hundene sine.

– Jeg pleide å reise til Brest på hundeutstilling og fikk mange venner der. Men nå har vi ikke kontakt lenger.

Håndlaget med hunder har han imidlertid fått bruk for i rollen som grensevakt også.

– Her er jobben min å lære opp hundene. Jeg trener dem i å finne spor.

– Tror du at dine gamle venner vil angripe?

– Nei, jeg tror det er flere belarusere som er mot krigen enn som er for. Belaruserne på grensen er annerledes enn de som bor nærmere Russland. De tenker mer som russerne og er utsatt for de samme TV-kanalene og propagandaen.

Livet på grensen

Soldatene går vakter to timer av gangen. Slik er hele døgnet. To timer på. Noen timer av. To timer på. Vaktlisten henger på en liten papirlapp i hytta de har bygget på grensen.

Soldatene er opptatt av at det alltid skal være ryddig - at maten skal være god. Det er den også. Potetsuppen de serverer har fyldig kjøttkraft og perfekt kokte poteter. Kålrulettene minner om bestemors søndagsmiddager.

– Dette er forskjellen på oss og russerne. Russere kan leve som bikkjer, mens vi gjør det hyggelig rundt oss, sier Roman (32).

De bruker tiden på å sitte på mobilen, ta røykepauser, lage mat, trene litt og være i saunaen. Å vente på belarusere er en monoton tilværelse. Likevel: Roman savner ikke spenningen, for han vet så altfor godt hva krig innebærer. Da han var i starten av 20-årene, tjenestegjorde han i øst.

Han var stridsvognfører, og kjempet i slaget om Debaltseve i 2015. Dette var et av de blodigste slagene i Øst-Ukraina, som varte i en måned og endte med at de overlevende ukrainske soldatene måtte trekke seg ut gjennom en korridor.

– Jeg utdannet meg til å bli lokfører, men etterhvert ble det for kjedelig for meg. Så jeg meldte meg igjen til hæren.

Det som bekymrer ham mest, er antallet ukrainske soldater som dør hver dag i Ukraina. I fjor sommer sa en talsmann for det ukrainske forsvaret at mellom 100 til 200 ukrainske soldater ble drept hver dag.

Før jul ble det offisielt at 13.000 ukrainske soldater er drept så langt i krigen, men amerikansk etterretning mener tallet kan være langt høyere. Det er i det hele tatt mye usikkerhet rundt tapstall på begge sider av frontlinjen.

– Jeg skjønner godt at Nato ikke sender mannskap, for da får vi tredje verdenskrig. Kanskje er våpenstøtten bra som den er, men det viktigste er at vi ikke blir glemt. Det er helt umulig å fortsette denne krigen uten hjelp fra Europa, sier Roman.

– Hva slags utstyr bruker dere?

– Vi har maskinpistoler fra Ukraina. Carl Gustaf-rifler fra Sverige og RPG-våpen fra Tyskland. I starten lærte vi hvordan vi skulle bruke dem på YouTube, eller bare av en helt tilfeldig person. Han viste oss bare hva jeg skulle trykke på, og så ble jeg profesjonell. Men nå trener våre instruktører i Europa, før de bygger læringssentre her i Ukraina, sier Roman.

Vi sitter rundt spisebordet i hytta de har bygget. Det lukter suppe, granbar og sure sokker. To soldater har som oppgave å vokte inngangen til hytta. Ett par står utendørs, og så er det noen som patruljerer skogsområdet. De andre går litt til og fra. Henter seg en kjeks, fyller litt te eller slenger ut en vits.

Men så ringer telefonen til Roman. Det er kommandanten, og beskjeden er tydelig: Iranske droner er på vei.

– Nå er oppgaven vår å speide etter dronene - og gi beskjed til luftvernet, sier Roman.

Dronene går nemlig så lavt, at de ikke alltid dukker opp på radaren. Men noen ganger kan de bli sett fra soldatenes utkikksposter på grensen.

– Hva skjer om dronene angriper grenseposten?

– Da blir den til pinnevev, sier soldatene med et skuldertrekk.

Dronene er langt mer presise enn missilene, og er som regel stilt inn på et kraftverk for å slå ut sivil infrastruktur. Skjønt, både vind, vær og luftvern kan sette dronene ut av kurs.

– Det er ikke noe å være redd for. Se bare på soldatene, vi er rolige. Og så lenge vi er rolige, er det ingen grunn til frykt for dere heller, forklarer Roman.

Les også: Russland ville ta halve Ukraina i 2013-2014, ifølge etterretningsrapport.

Sluttspillet

Rutinen går som vanlig gjennom natten. To timer på. Noen timers søvn. To timer på. Det blir hverken invasjon eller droneangrep denne natten heller, så morgenen etter reiser vi tilbake til den ytterste grensen. Blåtimen har lagt seg over myrlandskapet, og snart skimter vi to rekogniseringssoldater kledt i hvitt i det fjerne.

– Vi vet ikke ennå om det er våre egne, hvisker kommandanten.

Soldatene vinker - de må derfor være ukrainere. De siste to dagene har Russland kommet med flere store missil-angrep i Øst-Ukraina, men det er fortsatt uklart om dette er starten på en ny offensiv. Kristian Åtland ved Forsvarets forskningsinstitutt har uansett liten tro på Russland vil gjøre stor fremgang.

– Det blir et kappløp med tiden fra begge sider. Russerne setter sin lit til at de har personellmessig overlegenhet og at det vestlige samarbeidet smuldrer bort i krigstrøtthet. Ukrainerne satser på det motsatte. De venter på at vestlige våpenleveranser tipper krigen i deres favør, sier Åtland.

– Hvordan vil taktikken endre seg?

– Jeg tror det blir mer av det samme. Det vil si kamper om posisjoner i øst. Russland kan satse på en ny mobiliseringsrunde, men det vil ta tid å få trent opp disse soldatene. Putin kan også sende inn vernepliktige, men det vil også være svært upopulært og dessuten være i strid mot russisk lovgivning, sier Åtland.

– Andre alternativer økt våpenimport fra Iran og Nord-Korea, eller bruk av taktiske kjernevåpen. Men ja, det er bare dårlige alternativer.

Et siste alternativ er at Belarus blir en del av krigen, men dette kan bli vanskelig av mange årsaker. Både forskerne og soldatene på grensen er nemlig enig om èn ting: Belaruserne er ikke særlig interessert i å gå inn i nabolandet.

Og er det en ting diktatoren i Belarus ikke har råd til, så er det en misfornøyd befolkning. Det er bare to år siden demonstrasjonene i Minsk, der hundretusenvis av belarusere tok til gatene, før opprøret ble kraftig slått tilbake.

Forsvarets forum har selv møtt belarusiske frivillige soldater som kjemper på ukrainsk side.

De var mange - og de var klar til å slå ned det belarusiske regimet gjennom krigen i Ukraina. For uten Putin, ingen Lukasjenko. Belaruserne fortalte også at propandaen hadde mindre effekt i deres hjemland. Det var dårligere kontroll på sosiale medier, og mindre tillit fra lokalbefolkningen. Kristian Åtland tror imidlertid ikke at det er snarlig fred i sikte.

– Det er en stor fare for at det er krig også om ett år. Ukrainas mål er å ta hele landterritoriet tilbake, inkludert Krymhalvøya. De hadde en fremgangsrik offensiv i fjor høst, men det har gått saktere i det siste. Det virker som begge parter nå prøver å posisjonere seg for en våroffensiv.

På grensen til Belarus er det ingen som tør å spå når de kan reise hjem for godt.

– Jeg håper på i morgen, men jeg blir her så lenge jeg må, sier Roman.