Oppgjør med skjebnehøst

Forfatteren er selv fra Hammerfest, og han kan vise fram flyfoto av familiens hus på Fuglenes, tatt av et russisk rekognoseringsfly. Bildet er gjenfunnet i det russiske luftforsvarets arkiv i Moskva. Han har også bilder av huset i full fyr i januar 45 – tatt av en tysk soldat. Da var familien evakuert til Kristiansund. Men i boka «Skjebnehøst» er han ikke navlebeskuende. Han tar med hele krigsscenariet – også det som skjer i Finland og på Litza-fronten – når han skildrer det som rammer det nordligste Norge: Den tyske 20. bergarmés retrett etter at krigslykken har snudd, og det påfølgende forsøket på å bygge en tysk forsvarslinje mot sovjetrusserne i Lyngen, en forsvarslinje det aldri blir bruk for.

For eksempel kan forfatteren dokumentere at britene, som hadde knekt Enigma-koden og derfor hadde kontroll på tyske meldinger – visste om brenningen av Finnmark, som startet i Tana 2. november 1944 og varte til i februar 1945. Men britene varslet ikke den norske regjeringen i London. De fikk ikke vite noe før like før en regjeringskonferanse 15. november.

– Ville det endret noe om Nygaardsvold hadde blitt informert straks, vil kanskje noen spørre. Brenningen kunne ikke vært stanset, men med britisk hjelp kunne norske myndigheter ha kommet Finnmark til unnsetning med medisiner, mat og klær. Mange fulgte jo norske myndigheters oppfordring om å ikke la seg evakuere og gjemte seg bort i fjellet. Vi vet at britene hadde skip tilgjengelig, sier Alf R. Jacobsen.

Brenningen kunne ikke vært stanset, men med britisk hjelp kunne norske myndigheter ha kommet Finnmark til unnsetning med medisiner, mat og klær

Hitlers ordre om å trekke sine styrker tilbake fra Finland og Øst-Finnmark til Lyngen-linja – Operasjon Nordlicht, ble gitt 3. oktober 1944, én måned etter den finsk-russiske våpenhvilen. Dette var samme høsten som slagskipet Tirpitz var blitt «dødelig såret» i Kåfjord i Alta. Over 200 000 tyske soldater satte i marsj – bokstavelig talt. Den frivillige evakueringen av Finnmark førte imidlertid ikke fram, og i slutten av oktober besluttet Hitler tvangsevakuering og total nedbrenning. Om finnmarkingene hadde hatt det vanskelig de første krigsårene, ble resten av krigen et mareritt. Alt av hus ble brent, buskap slaktet og familier fordrevet fra sine hjem.

Den Røde Armé presset tyskerne vestover og terrorbombet byer som Kirkenes, Vadsø og Vardø, påpeker Jacobsen. Men de stanset ved Tana. Og hvorfor angrep ikke Stalin de sårbare tyske soldatene på retrett nordover Finland? Han gir selv svaret:

– Stalin ønsket at finnene selv skulle angripe tyskerne. Men finnene tar bare et skinnangrep ved Kemi og vil egentlig ikke slåss mot sine gamle venner, sier han.

Godt over 20 000 nordmenn kom seg unna tvangsevakuering, de hadde stort sett huler og gammer å bo i. Rundt 50 000 ble evakuert sørover, og kanskje så mange som 200-300 personer døde. Fra Storbritannia ble et norsk kompani sendt til det befridde Kirkenes.

– 2. bergkompani besto av 232 mann – stort sett sjøfolk uten arktisk trening. De var ikke til mye hjelp da de kom til Kirkenes, og de som fikk unngjelde mest var noen ungjenter som ble snauklipt. Men ansvaret må plasseres der det hører hjemme: Hos den norske regjeringen, som hadde oppfordret til motstand, men som også hadde undervurdert at Russland var tatt med i jurisdiksjonsavtalen, altså hvor den Røde hær hadde fullmakt til å intervenere. Regjeringen tok en høy risiko som fort kunne gått galt, påpeker Alf R. Jacobsen. 

Ansvaret må plasseres der det hører hjemme: Hos den norske regjeringen

Han viser også til at regjeringen Nygaardsvold var på glid da Stalin kom med ønske om å overta Svalbard. På tampen av krigen var det en sterk krets i det russiske utenriksdepartementet og den russiske generalstaben som ville at den røde Arme skulle marsjere helt til Tromsø. Moskva-ambassadør Rolf Andvord gikk faktisk også inn for å gi Spitsbergen og Bjørnøya til russerne i november 1944.  Russerne krevde felles kontroll over øyene.

– Bevisst eller ubevisst, regjeringen i London viste evneløshet i 1945. Og de tok en høy risiko som lett kunne endt galt. Etter krigen fikk vi imidlertid en regjering som var mer innstilt på å sette seg opp mot russiske krav.

Alf R. Jacobsen mener at den dagen stormaktene har bruk for våre områder, så kommer de. Disse interessene har ikke blitt mindre med årene, og nå må man evne å se framover og ta de virkelige politiske utfordringene. 

– Vi må evne å bygge en dialog med stormaktene for fredelig utnytting av ressursene i nord. Det var ressurser det sto om under 2. verdenskrig også, på Nordkalotten dreide det seg om jernmalm og nikkel.