Meninger

ATOMVÅPEN: «Hvordan skal vi tolke Putins trusler om bruk av atomvåpen denne gangen?» stiller debattforfatter Oddmund Hammerstad seg i sitt innlegg. Bildet er tatt den 30. september da Putin møtte opp til en seremoni i Kreml i Moskva, Russland.
ATOMVÅPEN: «Hvordan skal vi tolke Putins trusler om bruk av atomvåpen denne gangen?» stiller debattforfatter Oddmund Hammerstad seg i sitt innlegg. Bildet er tatt den 30. september da Putin møtte opp til en seremoni i Kreml i Moskva, Russland.

Hvordan skal vi tolke Putins trusler om bruk av atomvåpen denne gangen?

Russland er kommet på defensiven, både i Kharkiv-regionen i nordøst og i Kherson-regionen i syd, og i en slik situasjon kan ikke-strategiske, eller taktiske atomvåpen i utgangspunktet være aktuelle for bruk, ifølge doktrinen.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Russlands president truer nok en gang med atomvåpen, og observatører og kommentatorer i inn- og utland gir uttrykk for at denne gangen er det større grunn til bekymring enn tidligere, i og med at situasjonen på slagmarken i Ukraina gir et bilde som kan samsvare med de forutsetninger som er beskrevet i den russiske doktrinen for bruk av ikke-strategiske atomvåpen.

Men man skal merke seg Putins ordbruk. I den TV-overførte talen like etter beslutningen om å innlemme fire regioner (oblaster) i Øst- og Syd-Ukraina, sa han med truende mine at Russland ville bruke alle midler landet har til rådighet for å forvare russisk territorium.

Værhanen kan snu

Dette er ingen bløff, sa han, og så kom det:

«Og de som prøver seg med kjernefysisk utpresning mot oss skal vite at værhanen kan snu og vende seg mot dem.»

Putin sier med andre ord at det vil være som svar på en trussel fra Nato, med adresse til USA spesielt, at han vil kunne ta i bruk atomvåpen. Nå vet jo de fleste som er involvert i vurderinger og beslutninger knyttet til kjernefysiske våpen at Putin ikke vil sjenere seg for å konstruere et situasjonsbilde som skal få til å se ut som en kjernefysisk utpresning fra Nato/USA.

Men likevel – Putin vet nok såpass mye om hvordan de amerikanske politiske og militære beslutningstakere tenker, at han velger sine ord og handlinger med omhu – i hvert fall foreløpig. Blir han desperat kan bildet endres.

No checks on Mr. Putin

Både nåværende og tidligere militære topper har kommentert Putins uttalelse, og latt det skinne gjennom at selv om ingen i Russlands politiske og militære ledelse kan stoppe Putin fra å deployere og bruke atomvåpen, vil et slikt trekk garantert føre til et svar med katastrofal effekt fra USA og allierte i Nato.

«To be clear, the guy who makes that decision, I mean, it’s one man. There are no checks on Mr. Putin. Just as he made the irresponsible decision to invade Ukraine, you know, he could make another decision», sa forsvarsminister Lloyd Austin til CNN på søndag. Austin føyde til at han ikke så noen tegn som indikerte at Putin hadde tatt en slik beslutning.

FORSVARSMINISTER: USAs forsvarsminister Lloyd Austin.
FORSVARSMINISTER: USAs forsvarsminister Lloyd Austin.

Russland er kommet på defensiven, både i Kharkiv-regionen i nordøst og i Kherson-regionen i syd, og i en slik situasjon kan ikke-strategiske, eller taktiske atomvåpen i utgangspunktet være aktuelle for bruk, ifølge doktrinen.

Slike våpensystemer kan levere stridshoder med begrenset sprengkraft, som primært er ment for å slå ut militære mål på slagfeltet. Formålet med slik bruk er, i henhold til doktrinen, å eskalere så kraftig at det skal resultere i en de-eskalering; dvs. at motparten gir opp.

De mest moderne stridshoder av denne typen kan justeres ned mot ett kilotonn, og har svak stråling. Hva russerne disponerer er jeg usikker på. Det forhold at Russlands annektering av fire regioner (oblaster) – aldri så fiktive og i strid med folkeretten – gir Kreml anledning til å påberope russisk territorium der hvor ukrainerne nå ser ut til å ha suksess med fortsatte offensiver, og det gjør doktrinen enda mer relevant. Sett med russiske øyne, vel å merke.

Det er fortsatt slik Lloyd Austin sa sist søndag, at ingenting tyder på at russerne forbereder seg for bruk av taktiske atomvåpen, verken ved de leveringssystemer som er plassert rundt Ukraina eller andre steder.

På grensen til Kina

Vi må regne med at Nato-land, og særlig USA har satt inn store ressurser i overvåkning, deteksjon og varsling av aktiviteter som indikerer slikt. I denne overvåkningen inngår naturlig nok å registrere hvem Putin snakker med og hva han foretar seg.

Usikkerheter finnes ved at stridshoder er lagret på mange steder, og ved at russerne ikke har gått med på forslag fra USA om å inngå avtaler som blant annet kunne gitt transparens med hensyn til antall og lagringssteder.

Noen marinefartøyer har slike stridshoder om bord, og ved enkelte flyplasser er det kort vei fra lager til et bombefly. En utfordring i overvåkningen er at mange lagre som tidligere rommet slike stridshoder, nå antakelig er tomme – men sikker kan man ikke være.

Et betydelig antall av russernes i alt cirka 2000 ikke-strategiske atomvåpen er for øvrig lagret i øst, nær grensen til Kina – Russlands partner i et «vennskap uten grenser».

I 1969 var det krig om hvor den fysiske grensen skulle gå mellom de to – ved Ussuri-elven. I den aktuelle situasjonen i Ukraina er det de mobile plattformene Iskander og Kalibr, som kan levere atomstridshoder, i tillegg til konvensjonelle, men også biologiske og kjemiske stridshoder.

Disse plattformene er posisjonert slik at de når mål på slagfeltet. Men det krever synbare, divergerende aktiviteter når ikke-konvensjonelle stridshoder deployeres. Når et mistenkelig kjøretøy i en bakgate i Kabul, som ble antatt å bringe eksplosiver mot flyplassen hvor evakuering pågikk ultimo august i fjor, ble oppdaget, fulgt og ødelagt med et droneangrep (dessverre en tragisk feiltagelse, men likevel . . .), kan det knapt være tvil om at ressurser er allokert for å oppdage forberedende aktiviteter for deployering av atomstridshoder for potensiell bruk i Ukraina.

Bølle

Senest 1. oktober kunne USAs forsvarsminister, Lloyd Austin bekrefte overfor journalister under en pressekonferanse i Pentagon at man ikke så slike tegn. I den labile situasjon man nå befinner seg, med en russisk president som mer og mer føler seg presset opp i et hjørne, og som trenger tid til å mobilisere og få på plass forsterkninger i de mest utsatte områdene i Øst- og Syd-Ukraina, synes trusselen om mulig bruk av atomvåpen primært å være et forsøk på å stagge ukrainerne og å så tvil hos Ukrainas støttespillere om videre agering.

Selv om Putin så morskt inn i kamera da han sa: «Dette er ingen bløff!», tror jeg at det er nettopp det det er. Om ukrainerne vinner frem i stort tempo og truer hele Putins folkerettsstridige krig og annektering av ukrainsk territorium, kan det skje noe i Putins hode som trenger bløffen til side.

Det er nok imidlertid ikke sannsynlig. Ukrainerne har hatt store tap og har behov for å konsolidere. Putins troverdighet i bruk av trusler er lav, for å si det mildt. Jeg skal begrunne nærmere. For det første: Vladimir Putin er riktignok en personlighetstype som er villig til å ta risiko. Det har han demonstrert helt fra sin ungdom som bølle og «streetfighter» i Leningrad.

Ikke bare er han risikovillig, men han viser også en slags trang til overdreven maktbruk og råskap. Etter at han ble statsoverhode i 2000 har han brukt overdreven makt flere ganger. Et grotesk eksempel er hans ordre om å la spesialstyrker bruke stridsgass i en aksjon i Moskva i 2003, hvor hundrevis av sivile ble holdt som gisler i et teater av tsjetsjenske terrorister. Flere sivile enn terrorister døde.

Og året etter en massakre i byen Beslan i Syd-Russland, hvor nærmere 200 barn ble drept da spesialstyrker stormet skolebygningen hvor terrorister holdt sine gisler. Senere har han brukt rå militærmakt mot Tsjetsjenia, Georgia og Ukraina. I tillegg kommer de mange drapene på journalister, avhoppere og oligarker, inkludert familiemedlemmer - for ikke å snakke om det truende og vulgære språk han legger for dagen.

Søknad om Nato-medlemskap

Men Putins risikovilje må nok i hvert enkelt tilfelle måles mot det tilbakeslag handlingen antas å kunne få. En pøbel herjer med dem han ser som svakere enn seg, men overfor en kraftkar som sier klart ifra at han vil smelle tilbake, er pøbelen Putin troendes til å la være å slå. Putins intellekt og vurderingsevne kan man stille et spørsmål ved, i og med at han kunne feilbedømme så katastrofalt hva han ville stå overfor med et militært angrep å hele Ukraina. Han så ikke noen kraftkar der, åpenbart.

Det er imidlertid en annen president som Putin ikke undervurderer som kraftkar, og Joe Biden har gjort det klart for Putin at om han tar i bruk et taktisk atomvåpen i Ukraina vil konsekvensene for ham og Russland bli meget alvorlige – og da snakker ikke Biden kun om å skru til sanksjonsregimet ytterligere noen hakk. «Ikke gjør det, ikke gjør det!», sier Biden, og de konsekvenser Putin har fantasi nok til å ane er langtrekkende amerikanske kryssermissiler med kraftige, konvensjonelle stridshoder som vil utslette de plattformer med tilhørende kommandoplasser som er involvert i et russisk angrep med bruk av atomstridshode, eventuelt med biologisk eller kjemisk stridshode – i første omgang.

Selv om Ukraina ikke er Nato-medlem, så er det partnerland og «på vei» mot medlemsstatus etter beslutning i Nato-toppmøte i Bucuresti i april 2008. Langt frem, antagelig, selv om Ukrainas regjering har kastet seg frempå nå, etter den russiske liksom-annekteringen, med søknad om medlemskap.

Men USA har investert kraftig, både politisk, økonomisk og militært – og derved prestisje – i sin støtte til Ukraina de siste månedene. På hjemmebane har Biden en sjelden enighet med republikanerne i nettopp politikken overfor Ukraina, og Putin kan ikke håpe på å se en amerikansk president som «feiger ut» denne gangen.

FØR KRIGEN: Dette bildet av Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping er tatt i februar 2022, et par uker før Russland invaderte Ukraina.
FØR KRIGEN: Dette bildet av Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping er tatt i februar 2022, et par uker før Russland invaderte Ukraina.

Ingen «min venn»

For det andre: Putin er ikke dummere enn at han skjønner at forholdet til Kina vil kjølne enda mer enn det som allerede har skjedd, kanskje til frysepunktet, om han skulle eskalere med bruk av atomvåpen. Det kom et kjølig gufs for to uker tilbake.

Under et toppmøte i Shanghai Cooperation Organization 15.- 16. september i Samarkand i Usbekistan fikk han en reprimande av Kinas president, Xi Jinpin - ikke med ord som falt, men som ikke ble sagt.

Vi så Putin nærmest smiskende stå foran Xi, som han adresserte med «min venn» og sa han var glad for Kinas «balanserte syn» på krigen i Ukraina. Han fikk verken «min venn» eller et eneste ord om Ukraina fra Xis munn under hele møtet.

Vennskapet uten grenser har klare grenser, og det skjønner som sagt selv den risikovillige Putin.

I forholdet til Xi er han som en pitbull-type hund i forholdet til en eier, som har latt hunden få gå uten bånd. Nå tror jeg båndet er kommet på. For det tredje: Putin kan ikke stille seg indifferent til reaksjoner i det russiske folk, verken i elitene eller hos «mannen i gata».

Pålitelige målinger viser dalende oppslutning om Putin og hans krig. Fordreining av historien og løgnaktig propaganda, kombinert med å holde det Putin kaller en militær spesialoperasjon mest mulig på avstand fra folks hverdag, og hårdhendt slå ned all kritikk og opposisjon, har holdt så noenlunde til nå. Nå kan det se ut til å rakne.

Bruk av atomvåpen mot «lillerusserne», aldri så vrange og vanskelige å holde i storebrors fold, vil være et så dramatisk virkemiddel at det for alvor vil måtte gå opp for de fleste russere at de har et monster sittende med makten i Kreml, ikke et statsoverhode som bruker enhver anledning til å fremheve den europavennlige samfunnsreformatoren tsar Peter den store som sitt forbilde.

Til slutt: Jeg har en fornemmelse av at det nå kan gå med Putin som med tsar Nicholas II, som i 1915 tok direkte kommando over de væpnede styrker, til tross for advarsler fra sine rådgivere.

Det var en dårlig idé, og begynnelsen til den påfølgende katastrofe for ham og tsarveldet, med revolusjon og bolsjevikenes overtagelse av makten. Det er Putins krig vi ser i Ukraina, og det går nok mot katastrofe også for ham.

Hva som vil komme etter ham i Kreml, vet vi ikke. Helst vil vi se etterfølgere uten noen form for ideologi som politisk kompass, slik Lenin og Stalin kunne påberope seg i sitt vanstyre. Vi vil helst se nye aktører som innser at Russland kan bli stort nok innen egne grenser, og forholde seg til folkeretten og internasjonalt vedtatte spilleregler.

Powered by Labrador CMS