Kronikk

Et nordisk vendepunkt

Publisert

Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Red.anm: Denne kommentaren ble skrevet til magasinet, som ble sendt ut i begynnelsen av mai. Siden har både Sverige og Finland besluttet å søke medlemskap i alliansen.

Allerede på Nato-toppmøtet i Madrid i juni kan forsvarsalliansen være klar til å gi sitt ja til en søknad fra de to nordiske landene. Hvis søknadene kommer.

Et slikt scenario ville vært ren fantasi før den russiske krigsmakten grytidlig torsdag 24. februar krysset den ukrainske grensen. Men nå kan krigen Putin startet for blant annet å holde Nato unna, medføre et samlet Norden i den vestlige forsvarsalliansen.

Det vil vi så fall bli et av historiens paradokser

I drøye 70 år har Norge, Danmark og Island vært Nato-medlemmer mens Sverige og Finland har dyrket nøytraliteten.

Finland av politiske, pragmatiske og historiske nødvendighetsgrunner. Landets 1300 kilometer lange grense mot den veldige naboen i øst, har så langt knapt gitt handlingsrom for annet.

For Sverige har nøytraliteten vært noe i nærheten av en politisk husgud. Mantraet er at den har holdt vårt broderfolk unna krigens redsler de siste to hundre årene. Utenfor Nato kunne man dessuten spille en friere rolle i verden, har til nå vært den rådende svenske holdningen.

Tross dette har det gjennom mange tiår vært et visst forsvarssamarbeid med Nato og enkeltland som Norge. Først i dyp hemmelighet, så stadig mer åpent og tettere. Derfor er våre to naboland «mer Nato-kompatible enn mange av landene som faktisk er med i Nato allerede», som en amerikansk general nylig formulerte det.

Likevel har Nato-medlemskap ikke vært realistisk politikk - før nå. Et sikkerhetspolitisk vendepunkt for Norden skjer i ekspressfart. Og det er Finland som driver opp tempoet.

For nærmest over natten har opinionen snudd i retning av Nato-medlemskap. Først og tydeligst skjedde det i Finland. Intet nordisk land vet mer om hva det vil si å ha en aggressiv nabo i øst. Svenskene har også snudd, spesielt når et finsk Nato-medlemskap legges i vektskålen.

I begynnelsen av mars sa Sveriges statsminister, Magdalena Andersson, at en medlemskapssøknad i dagens situasjon ville «destabilisere denne delen av Europa og øke spenningen». Hun høstet kritikk fra en svensk høyreside som nærmest «lovet» Nato-søknad om den vant riksdagsvalget i september.

Få uker senere er tonen en annen

Den sosialdemokratiske statsministeren legger ikke lenger vekt på faren for destabilisering. Og like før påske snakket hennes utfordrer Ulf Kristersson - leder for Høyres søsterparti Moderaterna - om at en Nato-søknad bør skje «med en bred blokkoverskridende enighet». En arbeidsgruppe der alle riksdagspartiene er med, kommer i løpet av mai med en rapport om Sveriges sikkerhetspolitiske veier i et dramatisk europeisk landskap.

Så sent som i januar regnet statsminister Sanna Marin finsk Nato-medlemskap som "helt usannsynlig". Nå lyder dette som toner fra en annen tid. I påsken sendte hennes regjering en rapport om den nye sikkerhetssituasjonen til den finske riksdagen. Endelig beslutning er ikke tatt, men ifølge europaminister Tytti Tuparainen er et Nato-medlemskap nå «høyst sannsynlig».

Ikke bare den grusomme krigen, men også den voldsomme nasjonalistiske språkbruken den begrunnes med, gjør at Finland har hastverk. For fortsatt finnes et mulighetsvindu til å bli omfattet av Natos sikkerhetsgaranti. Ingen tør spå noe om fremtiden.

I løpet av de nærmeste ukene vil det være avklart om det blir bred nok enighet innad i våre to naboland om å søke ly under Natos sikkerhetsgaranti. Og om Finland blir landet som skal tråkke løype, slik svenske politikere nok vil.

Kanskje det også blir klarere hvilken form et mulig Nato-medlemskap skal ha. For interessant nok er en slags «norsk modell» dukket opp i debatten. Altså en alliansetilknytning som i fredstid er uten kjernevåpen og permanente baser for utenlandske styrker.

Intet av dette vil dempe Vladimir Putins sinne over å få en ny nabostat som Nato-medlem. Men Moskvas aggressive krigslinje er i ferd med å oppheve bekymringen over å gi argumenter til den russiske fortellingen om et Nato som presser seg på langs hele Russlands vestgrense.

Angrepet på Ukraina har skapt et helt nytt narrativ. Og det er dette som får generalsekretær Jens Stoltenberg til å erklære at hvis Finland og Sverige søker «venter jeg at de 30 allierte vil ønske dem velkommen».

Vi står jo allerede midt i et paradigmeskifte.

Powered by Labrador CMS