Darfur - en varslet katastrofe

Historiske konfliktlinjer, et passivt internasjonalt samfunn, regional rivalisering og kamp om sjeldne ressurser er bare noen av faktorene i en komplisert situasjon. 

Hvorfor lyktes ikke det som lenge var verdens største fredsoperasjon?

Tilbakeblikk

I år 2000 ledet Lakhdar Bramini, på oppdrag fra FNs generalsekretær Kofi Annan, arbeidet med å anbefale en rekke forbedringer av FNs fredsoperasjoner.

Folkemordene i Srebrenica og Rwanda, med FN-styrker som hverken forhindret eller grep inn, hadde utløst krav om forbedringer. 

Sterkere mandater, bedre utrustning, styrket evne til informasjonsinnhenting og analyse, etablering av en internasjonal utrykningsstyrke, en tilgjengelig leder- og ekspertpool, var blant mange tydelige anbefalinger.

FN og Den Afrikanske Union ble enige om å sette inn en fredsstyrke  (UNAMID) i Darfur i 2007. 

Det ambisiøse, men uklare mandatet var å beskytte sivile «under imminent threat», legge til rette for humanitært arbeide, monitorere våpenhviler og avtaler, samt assistere politiske prosesser.

UNAMIDs første militære styrkesjef, general Martin Luther Agwai skrev 1. desember 2008 en kronikk som fortalte om store svakheter; 

«Vi forblir desperat underbemannet og dårlig utrustet. Jeg har omtrent en tredel av styrken som jeg skal ha deployert i Darfur og ingen av de taktiske helikoptrene som kanskje kunne forhindret nedslaktingen av våre menn. Det er en skam å lese den lange listen over utstyr vi mangler. Det bør ikke kreve tap av uskyldige liv for å forstå hva som står på spill her. Vi må styrkes omgående og få det nødvendige utstyret for å gjøre oss i stand til å løse oppdraget vårt.»

Det var ikke noe som tydet på at Brahimis mange anbefalinger hadde ført til forbedringer, tvert imot.

I lys av de vedvarende svakhetene ledet José Ramos-Horta i 2014-2015, på oppdrag fra FNs generalsekretær Ban Ki-moon et nytt høynivåpanel- «FNs fredsoperasjoner ved et veiskille», som påpekte manglende legitimitet og effektivitet. 

Den fremhevet at operasjonene må bli felt- og menneskefokuserte. Et annet hovedbudskap var at fredsoperasjoner måtte underordnes en diplomatisk strategi som tok tak i de politiske problemene. 

Horta-panelet sa mye av det samme som Brahimi-rapporten. Det nye var vel å ta i bruk moderne teknologi for etterretning og analyse. 

17. mars 2015 skrev den samme general Agwai, sammen med 19 andre som alle hadde vært militære styrkesjefer i FN- fredsoperasjoner, et innspill til Horta-panelet. 

Gruppen fortalte at de selv hadde erfart hvordan manglende situasjonsbevissthet, manglende enhetlig kommando, nasjonale restriksjoner og passivitet satt fredsoppdrag i fare og førte til unødige tap av liv. 

De skrev videre at gode intensjoner ikke var en erstatning for evnen til å sette inn effektive militære styrker proaktivt for å hindre og avskrekke vold.

Den overordnede erkjennelsen var tydelig; militære virkemidler skaper ikke fred, de kan bare legge til rette for diplomatisk og politisk arbeid. Det må imidlertid ikke forveksles med dårlig utrustede, trente og passive FN-styrker.

Tvert om krever det avdelinger med god nok mobilitet, utrustning og trening til å rykke ut og nedkjempe en gruppering før de massakrerer sivile landsbyer.

I 2018 satt et førtitalls globale institusjoner (The Effectiveness of Peace Operations Network), ledet av Norges Utenrikspolitiske institutt (NUPI), seg som mål å styrke effektiviteten i internasjonale fredsoperasjoner, gjennom uavhengige studier. 

I 24 rapporter og publikasjoner vurderer de effekten på bakken, og spør seg om resultatene rettferdiggjør ressursinnsatsen. 

De påpeker i en rapport om UNAMID at fredsavtalen som var grunnlaget for innsettingen hadde mange svakheter, samt at styrken hverken var bemannet, utrustet eller trent for oppgavene.

Hva nå?

I lys av historikken, alle rapportene og innspillene, samt den gradvis forverrede humanitære situasjonen er det vanskelig å forstå hvorfor FN-operasjonen i Sudan aldri fikk den politiske oppmerksomheten og støtten de trengte. 

Er det fordi det er Afrika? Eller kanskje fordi FNs politisk dominerte selvransakelser ikke tar tak i de reelle problemene? 

UNAMID slet uansett med gradvise reduksjoner, uklart mandat og manglende kapasitet i 13 år før styrken ble trukket ut i 2020.

Den lenge varslede katastrofen i Sudan, og erfaringene fra FNs mange store fredsoperasjoner forteller det samme. Store nok til å skape høye forventninger, men hverken fulgt opp, bemannet, utrustet eller trent til å levere de ønskede resultatene - oppfylle sitt mandat. 

En tragisk fortelling om FN og Sikkerhetsrådets manglende evne og vilje til å beskytte sivile.

Hva som skal til, er påpekt gang på gang de siste 25 år. Det må etableres samsvar mellom politisk vilje og mandat.

Bemanning, utrustning og treningsnivå må stå i forhold til oppdragene som skal løses. Mobilitet, taktisk støtte, informasjonsinnhenting og analyse er viktigere enn antall soldater. 

Sist, men ikke minst må det diplomatiske og politiske engasjementet vedvare til mandatet er oppfylt.

Les flere debatter her:

Leder

Et strategisk valg med etiske utfordringer

Meninger

Ingeniørvåpenet, beredskap og kvikkleireskredet i Levanger

Kronikk

En vellykket anskaffelse vi kan lære av