Nyheter

KRONISK: Yevhen (26) har vært ved senteret tre ganger allerede. Han har nå fått kronisk mild traumatisk hjerneskade etter gjentatte hjernerystelser, men akter å reise tilbake.
KRONISK: Yevhen (26) har vært ved senteret tre ganger allerede. Han har nå fått kronisk mild traumatisk hjerneskade etter gjentatte hjernerystelser, men akter å reise tilbake.

Yevhen vender tilbake til behandlingssenter for tredje gang: – Jeg var den heldigste av oss

KYIV (forsvarets forum): I en frodig skog utenfor Kyiv ligger ett av Ukrainas rehabiliteringssentre for militært personell. – Tidligere behandlet vi veteraner som skulle tilbake til samfunnet. Nå behandler vi soldater som skal tilbake til frontlinjen, sier lederen av senteret.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Her kommer soldater for å lege sår fra krigens brutalitet ved frontlinjen. Noen har psykiske plager, andre har fysiske skader – og mange har begge. Men én ting er likt for alle; når oppholdet er over får de en billett tilbake til krigen.

Tips oss:

Har du tips eller innspill til denne eller andre saker? Send oss en e-post på: tips@fofo.no eller ta direkte kontakt med en av journalistene.

– Det er mange som ikke tror på historien min.

Slik starter Dmitry fortellingen om hvordan han endte opp her - på rehabiliteringssenteret i Ukrainas hovedstad. Han har akkurat blitt ferdig med en veiledet meditasjonstime, i et mørkt rom med atmosfærisk musikk.

Den tidligere finansmannen hadde ingen militær erfaring før krigen startet 24. februar, men da russiske styrker og raketter angrep hjemlandet, bestemte han seg for å la seg verve.

– Jeg tok med familien min til Lviv, og sa farvel til dem da de krysset grensen.

PTSD: Dmitry (42) pådro seg PTSD etter et rakettnedslag i starten av invasjonen. Nå sliter han med søvnvansker, og angstreaksjoner ved høye lyder.
PTSD: Dmitry (42) pådro seg PTSD etter et rakettnedslag i starten av invasjonen. Nå sliter han med søvnvansker, og angstreaksjoner ved høye lyder.

Deretter gikk turen til rekrutteringskontoret, og grunnleggende opplæring ved en militærleir utenfor Lviv. Der ble han vitne til krigens brutale realitet, tidligere enn han fryktet. Få dager etter invasjonen kom nyheten om et kraftig missilangrep på en militærleir vest i landet.

Dmitry stod tre meter unna ett av nedslagene.

– Jeg skjønner ikke hvordan jeg overlevde, men alle rundt meg var døde. Det var komplett kaos.

Den forsiktige 42-åringen er flakkende i blikket, og snakker rolig og lavt med god engelsk. Den traumatiske opplevelsen stanset likevel ikke opptreningen og deployeringen, og raskt befant han seg i nærheten av Avdiivka, rett ved frontlinjen i Donbas.

Kaster seg på gulvet

Selv om tjenesten til Dmitry handlet mer om administrative oppgaver enn kriging, var han nærme både kamper og eksplosjoner. Han fant fort ut at missilangrepet i Lviv hadde gitt varige mén.

– Hver gang jeg hørte en eksplosjon, så kastet jeg meg ned på gulvet for å gjemme meg. Det var en instinktiv reaksjon, og jeg klarte ikke å være rolig. Jeg gikk konstant rundt og lurte på hvor jeg skulle gjemme meg hvis noe skjedde, sier Dmitry, og folder armene tett foran brystet.

I tillegg har han hatt konstante hodepiner siden hendelsen i Lviv.

Reaksjonene til Dmitry vedvarte, og sjefen hans besluttet etter hvert at han måtte ta en pause fra frontlinjen og krigen. Han ble sendt hit, til rehabiliteringssenteret. Og han er ikke den eneste.

Veteraner reddet landet

Senteret kan huse opptil 220 pasienter til enhver tid, og pågangen er enorm, forteller doktor Kseniia Voznitsyna, nevrolog og leder for rehabiliteringssenteret – som frem til invasjonen var et pleiehjem for veteraner med PTSD, stress-relatertelidelser, og hjerneskader.

– 24. februar måtte vi ta farvel med pasientene våre, da alle reiste tilbake til krigen, sier Kseniia.

NEVROLOG: Kseniia Voznitsyna er nevrolog og leder av rehabiliteringssenteret. Her viser hun frem 'traumesirkelen', som omhandler hvor mange i samfunnet som blir indirekte påvirket av at militær personell lider av traumatiske hjerneskader.
NEVROLOG: Kseniia Voznitsyna er nevrolog og leder av rehabiliteringssenteret. Her viser hun frem "traumesirkelen", som omhandler hvor mange i samfunnet som blir indirekte påvirket av at militær personell lider av traumatiske hjerneskader.

Veteranene fra senteret hadde viktig erfaring fra frontlinjen i Donbas, legger hun til.

– Og det var disse som reddet landet vårt de første dagene etter 24. februar, det er jeg helt sikker på. Jeg snakket med dem på telefonen og støttet dem så godt de kunne.

Selv om pasientene forsvant til krigen i starten av invasjonen, ble funksjonene til senteret viktigere enn noen gang – med én vesentlig forskjell.

– Tidligere behandlet vi veteraner som skulle tilbake til samfunnet. Nå behandler vi soldater som skal tilbake til frontlinjen.

Noe av det verste med jobben, sier hun, er å se pasienter som må tilbake til krigen.

– De vil jo være her lenger, og vi ser at de ikke ønsker å dra. Men da må vi motivere dem – vi forklarer at de gjør en viktig jobb, at de ikke har noe valg, sier Kseniia, før hun legger til;

– Krigen er forferdelig, men soldatene våre kjemper imot krigen.

Krigens usynlige sår

Og senteret er nå en trygg havn for soldater som av diverse medisinske årsaker får pause fra striden. Før invasjonen hadde senteret opparbeidet verdifull ekspertise i behandling av psykiske vansker, og dette er videreført nå. Men psykiske vansker er ofte kombinert med fysiske skader, påpeker Kseniia.

– Men den mest vanlige skaden – som vi kaller «de usynlige sårene» - er lette traumatiske hjerneskader (mild TBI).

Hun kaller det en epidemi blant soldater. Og nesten alle som kommer fra frontlinjen har symptomer på lidelsen. Samtlige ved senteret har slik hjerneskade, sier hun.

– Tilstanden kommer fra våpnene som blir brukt ved frontlinjen. Soldater må leve under konstant artilleriregn, hvor eksplosjonene skaper gjentatte og hyppige hjernerystelser over tid.

Akkumulasjonen av rystelser kan deretter føre til kroniske hjernerystelser, og traumatiske hjerneskader.

Nevrologen forklarer at slike skader var meget underrapportert blant veteraner tidligere, og mange har måttet slite med symptomer uten å få riktig behandling. Nå har heldigvis offiserer og befal fått mer grundig opplæring i hvordan man identifiserer slike problemer hos soldater.

Flere får derfor nå mulighet til å ta pause fra krigen, og få behandling ved sentere som dette.

Hvile og aktiviteter

Likevel ser hun utfordringer med å gi tilstrekkelig pause.

– Problemet er at de trenger lang hvile og behandling for å bli bedre – minst 12 dager. Nå får de vanligvis bare tre dager før de blir sendt tilbake.

Les også: Trym elsket militæret. Så kom de psykiske plagene

En annen utfordring ved diagnostiseringen er at symptomer kan komme i utalligeformer.

Kseniia forklarer at de deler opp symptomer i somatiske, kognitive og emosjonelle symptomer.

Somatiske kan blant annet være hodepine, svimmelhet, kvalme, hørselsproblemer, synsforstyrrelser, og ustabilt blodtrykk. Vanlige kognitive symptomer er ofte minnetap og konsentrasjonsproblemer, mens emosjonelle symptomer kan inkludere angst, depresjon, irritabilitet, sinne, eller annet.

– Ofte er det en kombinasjon av flere, og ingen har et likt forløp.

Behandlingen innebærer hvile, men også tilførselen av nye kognitive erfaringer og inntrykk. Eksplosjonene ødelegger ofte forbindelsen mellom nervene i hjernen,og aktiviteter som tvinger frem nye forbindelser er en viktig del av å helbrede skadene, forklarer Kseniia. Derfor tilbyr senteret et bredt utvalg aktiviteter for alle pasientene; yoga, japansk reiki, hundeterapi, hesteterapi, psykoterapi, akupunktur, nevrofeedback og transkraniell magnetstimulasjon, for å nevne et fåtall.

BEHANDLING: Senteret tilbyr et mangfold av behandlinger for fysiske og psykiske skader. Her får en soldat akupunktur i ryggen.
BEHANDLING: Senteret tilbyr et mangfold av behandlinger for fysiske og psykiske skader. Her får en soldat akupunktur i ryggen.

Og siden psykiske vansker og hjerneskade ofte er kombinert med andre, fysiske skader, har senteret også tilbud innen fysioterapi og fysisk aktivitet.

Bærer kulen som skulle drept ham

Innerst i et velutstyrt treningssenter jobber Volodomyr (49) med rehabiliteringsøvelser. Han er ekstra aktsom med venstre arm, som har et langt, rødt arr opp mot skulderen. Med sin friske, høyre hånd, beveger han den ubevegelige venstrehånden i rolige, sirkulære bevegelser.

Volodomyr (49) ble skutt ved Kharkiv 5. mai. Fortsatt jobber han med å få tilbake bevegelighet i hånden og armen.
Volodomyr (49) ble skutt ved Kharkiv 5. mai. Fortsatt jobber han med å få tilbake bevegelighet i hånden og armen.

– Vi skulle ta en bunker utenfor Kharkiv, starter Volodomyr å forklare.

Det var 5. mai i år, og ukrainske styrker var i ferd med å ta over flere områder som hadde blitt okkupert av russiske soldater siden starten av invasjonen. Volodomyr og laget hans gikk mot en bunker med våpnene ladd og hevet – selv om de antok at bygningen var tom.

De tok feil.

– Plutselig stod en russisk soldat rett foran meg – kanskje syv meter unna. Han begynte å skyte, og en kule gikk rett inn i hånden.

Volodomyr peker på arret ved knokene, på hånden som fortsatt har store hevelser. Kulen hadde gått gjennom hånden, og deretter gått inn i armen igjen ved biceps – før den satte seg fast i skulderen.

Han fisker opp en glasshylse som henger i en hyssing rundt halsen. I den ligger kulen som ble avfyrt fra det russiske geværet, med hensikt å ta livet av ham. Han lar den henge nær hjertet, som en påminnelse om hvor heldig han var.

NÆR HJERTET: Volodmyr bærer den russiske kulen som en påminnelse om hvor heldig han var.
NÆR HJERTET: Volodmyr bærer den russiske kulen som en påminnelse om hvor heldig han var.

Han finner frem telefonen, og viser videoklipp av bunkeren, fra en nyhetssending som beskrev dramatikken. Han har også bilder av skadene fra rett etter hendelsen; et stort kjøttsår på en komplett revnet hånd. Røntgenbildene viser hvor ødelagt knoklene i hånden var.

Etter flere operasjoner har heldigvis hånden blitt lappet sammen igjen, men bevegelsene sliter han fortsatt med.

«Slava Ukraini», sier han, før han fortsetter med rehabiliteringsøvelsene.

Føler seg heldige

Volodomyr er ikke den eneste som har betalt en uhelbredelig pris i striden mot russiske styrker. Rundt i senteret ser vi flere unge menn som har amputert både bein og armer, og humper rundt på krykker.

De er kanskje fritatt fra å kjempe i krigen, men de har alle en personlig kamp for å få tilbake livet, og komme tilbake til samfunnet.

Likevel anser mange seg som heldige, når de tenker på kollegaene, kameratene og familiene som ikke kom levende tilbake.

Yevhen (26) opplevde å miste flere medsoldater i et droneangrep. Noen ble hardt skadet, og flere mistet livet.

– Jeg var den heldigste av oss, sier han mutt.

Dette var i starten av invasjonen, Nord i Ukraina. Han hørte lyden av en drone, og kastet seg på bakken. Et ammunisjonslager i nærheten ble sprengt i filler.

– Jeg lå på bakken da eksplosjonen kom, og beina mine var rettet mot fragmentene som kom flyvende, så hodet mitt ble skånet, forklarer han.

TILBAKE: Yevhen (26) har vært ved senteret tre ganger allerede. Etter gjentatte hjernerystelser har han nå fått kronisk mild traumatisk hjerneskade.
TILBAKE: Yevhen (26) har vært ved senteret tre ganger allerede. Etter gjentatte hjernerystelser har han nå fått kronisk mild traumatisk hjerneskade.

Rundt ham lå vennene hans som enten hadde omkommet, mistet lemmer, eller fått alvorlige skader.

– Det var veldig traumatisk.

Han ble da sendt hit til senteret med hjernerystelse og mindre skader på beina. I tillegg gikk han gjennom psykoterapi for de traumatiske opplevelsene.

Siden den gang har han vært flere turer til frontlinjen, og fått nye, kraftige hjernerystelser.

– Dette er det tredje oppholdet mitt her, sier Yevhen.

Selv sliter han nå med hodepine, svimmelhet, og søvnmangel – alle symptomer på mild traumatisk hjerneskade, som de fleste andre også lider av. Han akter å reise tilbake til krigen når han er frisk nok.

Ingen annen utvei

Det samme gjelder Dmitry, som hadde overlevd missilangrepet i Lviv.

– Jeg drar allerede tilbake om tre dager, sier den rolige finansmannen. Han legger ikke skjul på at han ønsker å bli værende på senteret.

– Jeg har blitt mye bedre her, og takket være sovemedisinene får jeg endelig nok søvn og hvile.

Senterlederen, Kseniia, uttrykker bekymring for det store presset på soldatene, som ofte må returnere til frontlinjen før de burde.

For i forsvarskrigen mot det russiske angrepet, må alle kluter til.

– Men vi må sende dem. Vi har ingen annen utvei.

Likevel gir rehabiliteringssentre som dette en verdifull mulighet for en kort stund med helbredelse og hvile. Og en god soldat hviler når han kan.

Powered by Labrador CMS