Ukrainske Artem (28):
– Det beste Putin har gjort er å knytte oss sammen

Victoria, Serhii og Vlada (7) vet en ting eller to om å leve i unntakstilstander.

Da krigen brøt ut i februar i år, tok de valget om å bli værende i blokkleiligheten i utkanten av Kyiv. Mens venner, familie og naboer flyktet vestover, forberedte de heller boligen på å takle rystningene fra eksplosjoner.

Vinduene ble teipet og glasskuplene ble fjernet fra taklampene. Fluktkoffertene stod klare, om angrepene ble for ille, eller russiske styrker kom for nærme hovedstaden.

De minnes den konstante lyden av eksplosjoner, og en nattehimmel som ble lyst opp av lysglimt i det fjerne. Likevel hadde de nerver nok til å ri ut den verste bølgen av angrep. Når Forsvarets Forum besøker familiens hjem i starten av oktober, er situasjonen tilnærmet normal i hovedstaden.

Likevel står fluktkoffertene fortsatt klare.

Trusselen fra russiske bakkestyrker har vært borte i seks måneder, og intensiteten av luftangrep har minsket betraktelig, med unntak av det nylige hevnangrepet på flere ukrainske storbyer 10. oktober.

Nå er det en annen trussel som henger over familien. Og selv om den nå virker fjern, er det noe de er nødt til å ta på alvor, forklarer Victoria.

Panikktanker

– Ærlig talt, så har denne trusselen eksistert siden krigens første dag.

Hun refererer til muligheten for at Russland vil bruke atomvåpen i krigføringen.

– Men vi takker media og politikere for at slike panikktanker ikke fikk for mye oppmerksomhet i starten.

Tankene om atomvåpen var heller noe som ble diskutert sivile seg imellom i lukkede sirkler, mener hun.

– Det levde dypt inne i oss – en ekte følelse av frykt.

Artem (28), en venn av familien som bor i nabolaget, er også i leiligheten i kveld.

Han beskriver en følelse av panikk da Putin begynte å hinte til at atomvåpen kan bli brukt.

– Mine første tanker var at dette var noe vi måtte forberede oss på.

I likhet med familien til Victoria, har han også pakket fluktkofferter, og gjort klart reserver av vann, mat, batterier, lys, og annet som kan komme til nytte.

Men etter den første reaksjonen, kom en mer alvorstynget erkjennelse.

– Etter hvert forstod jeg at hvis noe skjer, så vil ingenting av dette hjelpe meg. Jeg kommer jo ikke til å gjemme meg noe sted, eller flykte fra hverken Ukraina eller Kyiv. Hvis det er min skjebne å dø av en atombombe – så får det bli sånn.

Ønsker ikke å bli stresset

Les om de ukrainske rekruttene som trenes opp av norske soldater:

– Jeg har mange venner som har mistet livet

Han mener ukrainere er lei av å være redd.

– Vi har levd gjennom 235 dager med krig. Det beste Putin har gjort er å knytte oss sammen – en gjenforening av folket. Vi ble én stor nasjon, og hverken bomber, raketter, eller atomvåpen skremmer oss lenger.

Han og Victoria er likevel enige om at mye a trusselen gjerne er basert i skremselspropaganda, og at frykten for atomvåpen er et narrativ som blir frontet av media og myndighetene.

– Derfor forsøker vi å ikke la dette stresse oss i hverdagen, sier Victoria.

Våpen eller ulykker

Men i tillegg til frykten for atomvåpen, finnes det også en trussel fra ulykker knyttet til kjernekraftverk.

– Den radioaktive trusselen ble løftet til et nytt, og mer realistisk nivå da russiske styrker okkuperte kjernekraftverket i Zaporizjzja, sier Victoria.

Kraftverket – som er Europas største - har vært under russisk kontroll siden starten av invasjonen, og kamper i området har skapt store bekymringer for en radioaktiv katastrofe. Tidlig i mars brøt det også ut brann i anlegget, og i senere tid har strømmen blitt kuttet gjentatte ganger.

Elektrisitet kreves for å holde kjølingen i gang i reaktorene, og kraftverket har uttalt at de kun har nok drivstoff til å holde nødaggregatene kjørende i 10 dager.

Ukraina og Russland har hele tiden skyldt på hverandre, og hevder at den andre parten angriper anlegget med raketter og artilleri.

– Selvfølgelig er atomvåpen mer skummelt, men det virker litt uvirkelig – som om en filmregissør skal finne på det perfekte plottet. Det føles ikke ekte. Men en ødeleggelse av kjernekraftverket i Zaporizjzja skaper en ekte, personlig frykt.

Historisk minne

Tanken om en slik katastrofe manifesterer seg fysisk i kroppen, mener hun.

– Hjertet kan hoppe over et slag, du kjenner en frysning i kroppen – det er en frykt som ikke krever en levende fantasi.

Likevel er Artem og Victoria enige om at ukrainere generelt er godt forberedt på et slikt utfall.

– Situasjonen som utviklet seg rundt Zaporizjzja frembragte et historisk minne. Jeg ble født året etter Tsjernobyl, så jeg måtte ikke oppleve denne tragedien, men jeg opplevde det historiske minnet hos foreldrene våre. Det handlet om korrekt utdanning, holdninger og handlinger for å være klar for lignende hendelser.

Mer fra Ukraina;

Kulturkrigen

Hun mener dette fungerer som en «vaksine» mot hendelsene rundt Zaporizjzja.

– Det er fryktelig, og veldig skummelt, men det er en kontrollert frykt. Hovedmomentet er å ikke overse erfaringen vi allerede har.

Den overhengende trusselen har ført til en utvidelse av familiens førstehjelpsskrin, med pustemasker, tabletter med absorberende egenskaper, hud-gel, samt jod-tabletter.

Jod tømmes ut av hyllene

Familien er ikke de eneste i Kyiv som har tenkt samme tanken.

– Vi har sett en enorm økning av kunder som kommer inn og spør etter jod-tabletter, sier farmasøyten Olga, som jobber i et apotek sentralt i Kyiv.

Hun holder opp to varianter av jod; ett internasjonalt merke, og et lokalt som nå har økt produksjonen for å håndtere etterspørselen.

– Vi får mange spørsmål om bruk og dosering. De fleste vet ikke hvorfor de skal handle jod, de har bare hørt at det er lurt å ha.

Inntak av jod ved radioaktivt nedfall kan forhindre opphopningen av radioaktivt jod i skjoldbruskkjertelen, som kan forårsake lavt stoffskifte eller kreft i kjertelen.

Foreløpig, sier Olga, har apotekene i Kyiv ikke problemer med å håndtere den økte etterspørselen.

I Dnipro er situasjonen en helt annen.

Mens Kyiv er i overkant av 500 kilometer fra Zaporizjzja, er storbyen Dnipro knappe 100 kilometer nord for Zaporizjzja. Dette gjenspeiles også i lokalbefolkningen.

I det første apoteket Forsvarets forum besøker er det utsolgt for jod.

– Det er vanskelig å få tak i mer, sier Anna, som jobber i kassa på apoteket.

– Vi får inn noen hver fjerde dag, men de blir solgt ut igjen med én gang.

Kunder står også på venteliste for jod, og får beskjed når de kan komme og hente.

På det neste apoteket har de kun én tablett igjen.

Akutte skader og kreft

– Du kommer sannsynligvis til å se at flere hundre tusen mennesker forsøker å flykte fra området, sa fysiker M. V. Ramana til Al Jazeera i august i år.

Professoren ved Universitet i British Columbia adresserte konsekvensene av en eventuell eksplosjon i reaktorene.

Ukraina-reportasje:

Etterforskninger overgrep etter okkupasjonen

– Det kommer til å bli en sky, men du vil ikke se den.

Etterdønningene vil være akutt radioaktiv forgiftning, og krefttilfeller over tid, beskrev han.

Han påpekte også at kraftverket ligger i midten av kontinentet; «så uansett hvilken vei vinden blåser, kommer noen til å bli forgiftet».

Det er en solrik høstdag i Dnipro, og gatene er fulle av mennesker, tydelig uaffektert av flere måneder med nærhet til krigen, og den ustabile situasjonen rundt kraftverket.

Men under overflaten ulmer bekymringene hos de fleste.

Kan ikke reise

– Jeg frykter morgendagen, sier Olga, som selger malerier i en park i sentrum.

Hun har ennå ikke kjøpt jod, men hun har regelmessig tatt medisin mot stress siden februar.

Olga beskriver situasjonen rundt kraftverket som «veldig skummel».

– Jeg følger med på nyhetene hele tiden, sier 47-åringen, som innrømmer at hun gjerne skulle forlatt Dnipro.

– Men jeg har en ektemann og en sønn som ikke får lov til å forlate landet, så jeg må bli værende.

På torget sitter en gjeng ungdommer i ettermiddagssolen. De spiller gitar, snakker og ler.

Ivan (14) og Angelina (15) sier de ofte diskuterer muligheten for en atomulykke, selv om de er uenige om sannsynligheten.

Ivan hevder selvsikkert at han ikke er redd. Angelina er tydelig på at det er en reel trussel, og at hun er redd.

Xenia og ektemannen Yevhan sitter på en kafé rett rundt hjørnet. Xenia forteller at foreldrene hennes bor rett ved kraftverket, i det okkuperte området.

– Men de er for gamle til å flytte på seg. Vi får ikke gjort noe med det.

De sier de er veldig bekymret, og at de ikke ser mange alternativer for å bedre situasjonen.

– Hvor skulle vi dratt? Uansett hvor vi er, så kommer trusselen til å følge etter oss.