BESKYTTELSE: En ung ukrainsk mann lener seg mot sandsekker som er satt opp for å beskytte en bygning.Foto: Morten Risberg
Ukrainske Artem (28): – Det beste Putin har gjort er å knytte oss sammen
KYIV (Forsvarets forum): Eksplosjonene runger rundt Europas største kjernekraftverk, og bruk av taktiske atomvåpen har blitt et mer reelt scenario i krigen. Hvordan håndterer ukrainere en mulig, forestående radioaktiv katastrofe?
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Victoria, Serhii og Vlada (7) vet en ting eller to om å leve
i unntakstilstander.
Annonse
Tips oss:
Har du tips eller innspill til denne eller andre saker? Send oss en e-post på: tips@fofo.no eller ta direkte kontakt med en av journalistene.
Da krigen brøt ut i februar i år, tok de valget om å bli
værende i blokkleiligheten i utkanten av Kyiv. Mens venner, familie og naboer
flyktet vestover, forberedte de heller boligen på å takle rystningene fra
eksplosjoner.
Vinduene ble teipet og glasskuplene ble fjernet fra
taklampene. Fluktkoffertene stod klare, om angrepene ble for ille, eller
russiske styrker kom for nærme hovedstaden.
De minnes den konstante lyden av eksplosjoner, og en
nattehimmel som ble lyst opp av lysglimt i det fjerne. Likevel hadde de nerver
nok til å ri ut den verste bølgen av angrep. Når Forsvarets Forum besøker
familiens hjem i starten av oktober, er situasjonen tilnærmet normal i
hovedstaden.
Likevel står fluktkoffertene fortsatt klare.
Trusselen fra russiske bakkestyrker har vært borte i seks
måneder, og intensiteten av luftangrep har minsket betraktelig, med unntak av
det nylige hevnangrepet på flere ukrainske storbyer 10. oktober.
Nå er det en annen trussel som henger over familien. Og selv
om den nå virker fjern, er det noe de er nødt til å ta på alvor, forklarer
Victoria.
Panikktanker
– Ærlig talt, så har denne trusselen eksistert siden krigens
første dag.
Hun refererer til muligheten for at Russland vil bruke
atomvåpen i krigføringen.
– Men vi takker media og politikere for at slike
panikktanker ikke fikk for mye oppmerksomhet i starten.
Tankene om atomvåpen var heller noe som ble diskutert sivile
seg imellom i lukkede sirkler, mener hun.
– Det levde dypt inne i oss – en ekte følelse av frykt.
Artem (28), en venn av familien som bor i nabolaget, er også
i leiligheten i kveld.
Han beskriver en følelse av panikk da Putin begynte å hinte
til at atomvåpen kan bli brukt.
– Mine første tanker var at dette var noe vi måtte forberede
oss på.
I likhet med familien til Victoria, har han også pakket
fluktkofferter, og gjort klart reserver av vann, mat, batterier, lys, og annet
som kan komme til nytte.
Men etter den første reaksjonen, kom en mer alvorstynget
erkjennelse.
– Etter hvert forstod jeg at hvis noe skjer, så vil
ingenting av dette hjelpe meg. Jeg kommer jo ikke til å gjemme meg noe sted,
eller flykte fra hverken Ukraina eller Kyiv. Hvis det er min skjebne å dø av en
atombombe – så får det bli sånn.
– Vi har levd gjennom 235 dager med krig. Det beste Putin
har gjort er å knytte oss sammen – en gjenforening av folket. Vi ble én stor
nasjon, og hverken bomber, raketter, eller atomvåpen skremmer oss lenger.
Han og Victoria er likevel enige om at mye a trusselen gjerne
er basert i skremselspropaganda, og at frykten for atomvåpen er et narrativ som
blir frontet av media og myndighetene.
– Derfor forsøker vi å ikke la dette stresse oss i hverdagen,
sier Victoria.
Våpen eller ulykker
Men i tillegg til frykten for atomvåpen, finnes det også en
trussel fra ulykker knyttet til kjernekraftverk.
– Den radioaktive trusselen ble løftet til et nytt, og mer
realistisk nivå da russiske styrker okkuperte kjernekraftverket i Zaporizjzja,
sier Victoria.
Kraftverket – som er Europas største - har vært under
russisk kontroll siden starten av invasjonen, og kamper i området har skapt
store bekymringer for en radioaktiv katastrofe. Tidlig i mars brøt det også ut
brann i anlegget, og i senere tid har strømmen blitt kuttet gjentatte ganger.
Elektrisitet kreves for å holde kjølingen i gang i
reaktorene, og kraftverket har uttalt at de kun har nok drivstoff til å holde
nødaggregatene kjørende i 10 dager.
Ukraina og Russland har hele tiden skyldt på hverandre, og
hevder at den andre parten angriper anlegget med raketter og artilleri.
– Selvfølgelig er atomvåpen mer skummelt, men det virker
litt uvirkelig – som om en filmregissør skal finne på det perfekte plottet. Det
føles ikke ekte. Men en ødeleggelse av kjernekraftverket i Zaporizjzja skaper
en ekte, personlig frykt.
Historisk minne
Tanken om en slik katastrofe manifesterer seg fysisk i
kroppen, mener hun.
– Hjertet kan hoppe over et slag, du kjenner en frysning i
kroppen – det er en frykt som ikke krever en levende fantasi.
Likevel er Artem og Victoria enige om at ukrainere generelt
er godt forberedt på et slikt utfall.
– Situasjonen som utviklet seg rundt Zaporizjzja frembragte
et historisk minne. Jeg ble født året etter Tsjernobyl, så jeg måtte ikke
oppleve denne tragedien, men jeg opplevde det historiske minnet hos foreldrene
våre. Det handlet om korrekt utdanning, holdninger og handlinger for å være
klar for lignende hendelser.
Hun mener dette fungerer som en «vaksine» mot hendelsene
rundt Zaporizjzja.
– Det er fryktelig, og veldig skummelt, men det er en
kontrollert frykt. Hovedmomentet er å ikke overse erfaringen vi allerede har.
Den overhengende trusselen har ført til en utvidelse av
familiens førstehjelpsskrin, med pustemasker, tabletter med absorberende
egenskaper, hud-gel, samt jod-tabletter.
Jod tømmes ut av hyllene
Familien er ikke de eneste i Kyiv som har tenkt samme
tanken.
– Vi har sett en enorm økning av kunder som kommer inn og
spør etter jod-tabletter, sier farmasøyten Olga, som jobber i et apotek
sentralt i Kyiv.
Hun holder opp to varianter av jod; ett internasjonalt
merke, og et lokalt som nå har økt produksjonen for å håndtere etterspørselen.
– Vi får mange spørsmål om bruk og dosering. De fleste vet
ikke hvorfor de skal handle jod, de har bare hørt at det er lurt å ha.
Inntak av jod ved radioaktivt nedfall kan forhindre
opphopningen av radioaktivt jod i skjoldbruskkjertelen, som kan forårsake lavt
stoffskifte eller kreft i kjertelen.
Foreløpig, sier Olga, har apotekene i Kyiv ikke problemer
med å håndtere den økte etterspørselen.
I Dnipro er situasjonen en helt annen.
Mens Kyiv er i overkant av 500 kilometer fra Zaporizjzja, er
storbyen Dnipro knappe 100 kilometer nord for Zaporizjzja. Dette gjenspeiles
også i lokalbefolkningen.
I det første apoteket Forsvarets forum besøker er det
utsolgt for jod.
– Det er vanskelig å få tak i mer, sier Anna, som jobber i
kassa på apoteket.
– Vi får inn noen hver fjerde dag, men de blir solgt ut
igjen med én gang.
Kunder står også på venteliste for jod, og får beskjed når
de kan komme og hente.
På det neste apoteket har de kun én tablett igjen.
Akutte skader og kreft
– Du kommer sannsynligvis til å se at flere hundre tusen
mennesker forsøker å flykte fra området, sa fysiker M. V. Ramana til Al
Jazeera i august i år.
Professoren ved Universitet i British Columbia adresserte
konsekvensene av en eventuell eksplosjon i reaktorene.
– Det kommer til å bli en sky, men du vil ikke se den.
Etterdønningene vil være akutt radioaktiv forgiftning, og
krefttilfeller over tid, beskrev han.
Han påpekte også at kraftverket ligger i midten av
kontinentet; «så uansett hvilken vei vinden blåser, kommer noen til å bli
forgiftet».
Det er en solrik høstdag i Dnipro, og gatene er fulle av
mennesker, tydelig uaffektert av flere måneder med nærhet til krigen, og den
ustabile situasjonen rundt kraftverket.
Men under overflaten ulmer bekymringene hos de fleste.
Kan ikke reise
– Jeg frykter morgendagen, sier Olga, som selger malerier i en
park i sentrum.
Hun har ennå ikke kjøpt jod, men hun har regelmessig tatt
medisin mot stress siden februar.
Olga beskriver situasjonen rundt kraftverket som «veldig
skummel».
– Jeg følger med på nyhetene hele tiden, sier 47-åringen,
som innrømmer at hun gjerne skulle forlatt Dnipro.
– Men jeg har en ektemann og en sønn som ikke får lov til å
forlate landet, så jeg må bli værende.
På torget sitter en gjeng ungdommer i ettermiddagssolen. De
spiller gitar, snakker og ler.
Ivan (14) og Angelina (15) sier de ofte diskuterer
muligheten for en atomulykke, selv om de er uenige om sannsynligheten.
Ivan hevder selvsikkert at han ikke er redd. Angelina er
tydelig på at det er en reel trussel, og at hun er redd.
Xenia og ektemannen Yevhan sitter på en kafé rett rundt
hjørnet. Xenia forteller at foreldrene hennes bor rett ved kraftverket, i det
okkuperte området.
– Men de er for gamle til å flytte på seg. Vi får ikke gjort
noe med det.
De sier de er veldig bekymret, og at de ikke ser mange
alternativer for å bedre situasjonen.
– Hvor skulle vi dratt? Uansett hvor vi er, så kommer
trusselen til å følge etter oss.