Det er usannsynlig at man kan oppnå et ønsket regimeskifte gjennom luftangrep alene, noe Natos intervensjon i Libya i 2011 viste.
TEHERAN: Sammenbruddet av det som måtte være igjen av den regelbaserte internasjonale ordenen, er dårlige nyheter for resten av verden.Foto: Vahid Salemi, AP, NTB
Gareth EvansGarethEvansGareth EvansAustralias tidligere utenriksminister, rektor og forfatter
Publisert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I internasjonale relasjoner kan åpenbart ulovlige handlinger begått av et lands myndigheter noen ganger være moralsk forsvarlig. Selv om det er få historiske eksempler på at legitimitet trumfer over lovlighet, finnes det slike eksempler. Spørsmålet om den amerikansk-israelske krigen mot Iran er et slikt tilfelle, fortjener langt større oppmerksomhet enn det har fått så langt.
Annonse
Det bør være hevet over enhver tvil at denne krigen, som ble startet av USAs president Donald Trump og Israels statsminister Benjamin Netanyahu, er et åpenbart brudd på folkeretten – selv om mange av deres allierte har vært villige til å overse eller tåkelegge dette spørsmålet.
Forakt for folkeretten
Iran utgjorde ikke en trussel mot USA eller Israel – verken med tanke på atomvåpen, konvensjonelle missiler eller statsstøttet terrorisme – som var så overhengende eller av et slikt omfang at det kunne rettferdiggjøre en militær aksjon i form av et «forkjøpsangrep», som en form for selvforsvar – uten godkjenning fra FNs sikkerhetsråd.
USA og Israel gikk ikke til angrep nå på grunn av Irans styrke, men på grunn av Irans relative svakhet.
Angrepet er bare det siste i rekken av utenrikspolitiske tiltak og aksjoner, iverksatt av verdens mektigste land, som viser forakt for folkeretten. Eksempler på dette er Russlands invasjon av Ukraina, Kinas militarisering av Sør-Kina-havet og USAs pågripelse av Venezuelas president Nicolás Maduro.
Sammenbruddet av det som måtte være igjen av den regelbaserte internasjonale ordenen, er dårlige nyheter for resten av verden.
Det krever en felles respons fra kapable, mellomstore makter, som den kanadiske statsministeren Mark Carney overbevisende argumenterte for i sin historiske tale i Davos i januar.
Kan man likevel hevde at uavhengig av om disse angrepene er lovlige eller ikke, så rettferdiggjør de forferdelige forbrytelsene begått av prestestyret i Iran, bruk av militære midler for å avsette landets politiske ledelse?
Vi har vært her før
Listen over forbryterske handlinger begått av regimet i Iran er lang. Anklagene kommer både fra egne innbyggere og fra utenlandske politikere og kommentatorer.
Grusomhetene kulminerte med massakren på titusenvis av fredelige demonstranter tidligere i år – ugjerninger som kan sammenlignes med de som ble begått i Rwanda og på Balkan på 1990-tallet, og mer nylig i Myanmar og Sudan.
DREPT:Ayatollah Ali Khamenei styrte Iran med jernhånd. Han ble drept 28. februar 2026.
Gledesutbruddene i iranske gater og feiringen blant eksil-iranere etter nyheten om at Irans øverste leder, ayatollah Ali Khamenei, var blitt drept, sier sitt om hvordan mange iranere ser på regimet.
Dette er en krig som, i hvert fall i sin innledende fase, er mer velkommen enn fryktet av en betydelig del – kanskje til og med flertallet – av den iranske befolkningen.
Vi har vært her før. En tidligere debatt om lovlighet kontra legitimitet, som det er verdt å trekke frem i denne sammenheng, er den som kom i forbindelse med Natos militære intervensjon for å forhindre etnisk rensing og massakre av kosovoalbanere i 1999.
Denne intervensjonen manglet autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd. Men de fleste land i verden anså disse luftangrepene som moralsk, om ikke juridisk, forsvarlige – helt og holdent motivert ut fra genuin bekymring for sivilbefolkningen og ønsket om å beskytte den.
Denne militære kampanjen var både forholdsmessig og gjennomført på en effektiv måte – og den gjorde mer nytte enn skade.
Motivasjonen
Hvis krigen mot Iran skal forsvares på et moralsk grunnlag, må de samme forutsetningene som overbeviste skeptikerne i tilknytning til intervensjonen i Kosovo, også gjøre seg gjeldende her. Ut fra det vi vet så langt, fremstår det som en vanskelig oppgave å overbevise de som er skeptiske og kritiske til denne krigen.
Når det gjelder begrunnelsene for denne krigen – hva som er motivene bak disse angrepene – er det bare de mest godtroende kommentatorene som kan tro at Trump og Netanyahu var motivert ut fra et ønske om å fremme menneskerettigheter og demokrati.
Netanyahu har i lang tid ønsket å eliminere Iran som en sikkerhetstrussel – enten denne trusselen har vært reell, overdreven eller innbilt.
Gitt hans dokumenterte praksis når det gjelder palestinernes rettigheter, er det vanskelig å tro at hans uttalte ønske om «å skape betingelser for at det modige iranske folket kan frigjøre seg fra tyranniets åk» er basert på moralske prinsipper snarere enn realpolitikk.
Trump kan på sin side være motivert av en rekke beveggrunner: å sole seg i glansen av USAs militærmakt, å berike seg selv eller sine støttespillere, å få ytterligere medieoppmerksomhet eller å avlede oppmerksomheten fra den pågående Jeffrey Epstein-skandalen.
Ja, kanskje alle disse motivene har gjort seg gjeldende på én gang. Alminnelig moralsk anstendighet fremstår som den minst sannsynlige motivasjonen.
Feil motivasjon utelukker ikke nødvendigvis riktige resultater. Men USA og Israel må kunne vise at angrepene til slutt vil gjøre mer nytte enn skade, noe som ikke vil være lett.
Verken amerikanske eller israelske myndigheter har noen tydelig strategi for hvordan de skal kunne avslutte krigen med klare netto gevinster for regional og global sikkerhet, enn si for menneskerettigheter og demokrati i Iran.
Ingen effektiv opposisjon
Det er usannsynlig at man kan oppnå et ønsket regimeskifte gjennom luftangrep alene, noe Natos intervensjon i Libya i 2011 viste. Resultatene i de tilfellene der man har satt inn bakkestyrker, har heller ikke vært så gode, som i Afghanistan og Irak. Å avsette et regime kan føre til et etterfølgende regime som er mer imøtekommende overfor eksterne aktører, men like autoritært, som i Venezuela i dag.
Det er stor misnøye blant den iranske befolkningen, men det har ennå ikke dukket opp noen effektiv, organisert opposisjon med en klar ledelse.
Med mindre iranske militærledere hopper av en masse, eller det begynner å oppstå sprekker i Den islamske revolusjonsgarden og andre deler av landets enorme og brutale sikkerhetsapparat, kan det gå hardt ut over de som går ut i gatene for å protestere eller bekjempe regimet.
Det er neppe et moralsk attraktivt alternativ at iranere skal kjempe til siste blodsdråpe. Men det ser for øyeblikket ut til å være det eneste alternativet USA har å tilby.
Det gjenstår er siste hindring før man skal kunne akseptere denne krigen som ulovlig, men legitim.
Det som gjorde det lettere å argumentere for intervensjonen i Kosovo, var at de som brøt FN-pakten, ikke anså folkeretten som irrelevant, men heller hevdet – på en troverdig måte – at de gjorde det av eksepsjonelle grunner som kunne forsvares moralsk.
Trusselen mot folkeretten ligger ikke i sporadiske brudd – det skjer i alle rettssystemer, noen ganger av de beste grunner – men i foraktelig forkastelse. Og det er akkurat slik både Trump og Netanyahu har behandlet folkeretten som amerikansk president og israelsk statsminister.
Som Trump sa til New York Times i januar: «Jeg trenger ikke folkeretten». Han hevdet videre at den eneste begrensningen på hans makt er «min egen moral, mitt eget sinn».
USA og Israel har valgt å gå til krig mot Iran. Denne krigen oppfyller ikke betingelsene for å bli ansett som moralsk legitim. Og basert på det vi har sett så langt, vil det ikke bli lett for Trump og Netanyahu å argumentere for at den er det.
Copyright: Project Syndicate, 2026. Project Syndicate er en internasjonal medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land.
Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk.
