Muligheten som åpner for nye livsvalg

Det er en utbredt forestilling at vintermørket og de korteste dagene er den mest sårbare perioden for mennesker som strever med sine livsoppgaver og tanker om å avslutte livet. Likevel ser vi ofte et annet mønster: at selvmordstallene kan være høyere i vår- og forsommerperioden enn ellers i året, samtidig som dette varierer mellom år, steder og grupper.

Dette tilsynelatende paradokset fortjener oppmerksomhet. Skjønt, ikke for å etablere monokausale forklaringsmodeller, men snarere for å skjerpe blikket vårt for hva som faktisk kan stå på spill når lysere dager vender tilbake.

Noen av menneskene undertegnende har vært i kontakt med etter et suicidalt sammenbrudd, har pekt på noe vesentlig: at lysere dager kan kjennes på som en smertefull påminnelse om en dyp inkongruens.

Verden rundt disse blomstrer, folk er ute, livet spirer, og alt dette kan stå i et knusende misforhold til deres indre mørke, håpløshet og livssmerter. Lyset blir et speil som konsoliderer følelsen av å stå utenfor livet og ikke høre til der andre tilsynelatende utfolder seg.

I dette spenningsrommet, mellom ytre vitalitet og indre fortvilelse, kan det å fornemme muligheter utgjøre en avgjørende forskjell.

Håp og livsmot

I Sygdommen til Døden skriver Søren Kierkegaard, gjennom pseudonymet Anti-Climacus, om fortvilelse på en måte som har stor verdi for oss som jobber tett på mennesker, i fred, krise og krig, og dermed tett på livets nerve.

Kronikk

Tre myter og en begrensning om likestilling og totalforsvar

Jeg parafraserer: når et menneske besvimer, ber man om vann eller andre midler som kan få det tilbake. Men når et menneske er i ferd med å fortvile, lyder ropet: Gi meg mulighet, gi meg mulighet! Muligheten er det eneste som kan redde. Får et mennesket bare mulighet, kan det puste igjen. Uten mulighet, kveles mennesket, som om det ikke lenger får luft.

Passasjen treffer et sentralt punkt som ofte blir underkommunisert i møter med mennesker som befinner seg i opprivende livskriser, som overstiger individets eksisterende mestringsressurser og kilder til mening, håp og livsmot.

Fortvilelse er ofte et utslag av ens ubalansert forhold til temporalitet. Altså, at framtidsdimensjonen kan kollapse eller innsnevres. Sagt med andre ord, når et menneske ikke lenger kan forestille seg livsmuligheter, at det finnes en morgendag som kan være kvalitativt annerledes enn smerten en bærer i dag, kan motivasjonen for livsutfoldelse avta, og livsvalgene tapes av syne.

Når framtiden lukker seg, og alle veier synes å lede mot det samme mørket, kan det å tre ut av livet fremstå som den eneste utveien og løsningen (jamfør fluktteorien i suicidologi).

Lavterskeltilbud

Her er det likevel avgjørende å holde fast ved menneskelivets ubegripelige kompleksitet: menneskets dødsønsker, denne dragningen mot selvutslettelse, utspiller seg i et notorisk komplekst og dynamisk psykisk landskap som sjelden lar seg fange av enkle årsaksforklaringer eller prediksjonsmodeller med høy treffsikkerhet.

Det finnes mønstre, men de gir oss ikke sikkerhet på individnivå. Den høye forekomsten av falske positive og falske negative representerer en grunnleggende usikkerhet og uforutsigbarhet som hefter ved dette arbeidet, og livet generelt.

Sagt annerledes, vi kan bomme i begge retninger, både ved å overvurdere og undervurdere risiko. Denne usikkerheten behøver ikke å være et onde, hverken klinisk, personlig, epistemisk eller kommunikativ.

Når det er sagt, siktemålet med innlegget er ikke dra lesere i en filosofisk og eksistensiell refleksjon over fortvilelsens topografi og uforutsigbarhet som et ufravikelig grunnvilkår. Hensikten er mer konkret og håndgripelig: nemlig å utvide mulighetens spekter i våre felles tjenester, som er av vesentlig verdi i våre møter og samtaler med soldater og øvrig militært personell.

Av den grunn er det nyttig å løfte fram det landsdekkende, ikke-kliniske lavterskeltilbudet Livslosen, som foreløpig er det eneste i landet av sitt slag, og som kan være relevant for personell i Forsvarets sanitet (FSAN) og Forsvarets tros- og livssynskorps (FTLK), og ikke minst for Rådet for selvmordsforebyggende arbeid i Forsvaret (RSAF).

Forebyggende effekt

Vi står av og til i tverrfaglige vurderingsprosesser der vernepliktige dimitteres på grunn av livskriser som setter dem ut av spill. Noen ganger med risiko for selvdestruktive valg. For disse kan overgangen fra Forsvaret til den sivile sfæren kjennes som et fritt fall, uten særlig støtte eller noen tydelige kontaktpunkter.

På dette punktet kan det gjøres en vesentlig forskjell at vi informerer om Livslosen, slik at den enkelte vet at det finnes et lavterskeltilbud man kan ta kontakt med straks man er ute av tjenesten, eller før dimisjon, uten medisinsk henvisning og uten lang ventetid.

Kronikk

Finnmark husker 1944, men har glemt 1937

Livslosen kan fungere som et sivilt holdepunkt med taushetsbelagte samtaler, fellesskap, aktiviteter og måltider, og et gratis opphold i inntil fem døgn, på gjestens egne premisser, når livet kjennes uoversiktlig, kaotisk og ekstra fragilt.

Tilbudet er ikke tuftet på behandling i klinisk forstand, men tilrettelegger for et relasjonelt samvær som har selvmordsforebyggende effekt: medmenneskelighet, emosjonell og relasjonell støtte i form av anerkjennende samtaler og fellesskap som tåler det grenseoverskridende i oss, og ikke minst praktisk hjelp til å koble på relevante hjelpetjenester.

Samtidig kan det også avdempe noe av uroen hos militært personell som står i kliniske vurderinger og faglige valg knyttet til dimisjonsgrunnlag. Det å kunne peke videre på et trygt og lett tilgjengelig tilbud kan gi større trygghet i vurderingsprosessen, og samtidig gi den vernepliktige en konkret mulighet i en sårbar livsprosess.

Enkelt grep

En person undertegnende har vært i kontakt med, som gjennomlevde et suicidalt sammenbrudd, beskrev at bare det å vite at en slik mulighet fantes, et sted man kunne ringe, et sted man kunne komme, et sted man kunne få ro, sove og spise noen dager, kunne være nok til å holde fast ved livet i en kritisk fase. Poenget er enkelt og likevel krevende: av og til er det lite som skal til, dersom det lille faktisk er reelt og tilgjengelig.

Det anspores derfor til at kjennskapet til Livslosen integreres i våre interne rutiner, undervisningsopplegg (OPS-kurs, førstehjelp ved selvmordsfare, kampanje for psykisk helse med mer) og i kliniske og ikke-kliniske samtaler med vernepliktige soldater, særlig i overgangsfaser der mulighetsrommet kan kjennes som truende smalt. Det er et enkelt grep, men det kan gi mennesker i livskriser det Kierkegaard peker mot: en sårt tiltrengt mulighet å puste i.

Tanker om døden, om å få slippe det som smerter, er ikke lette å fange opp for noen. Men muligheter kan tilbys, nettopp som en åpning i en tilværelse som har lukket seg, og kanskje føre til at livsvalgene blir synlige. Og på den måten føre til at noen kan finne fotfeste i livet igjen, i eller utenfor Forsvaret.

Les også:

Meninger

«Dødsønske» er et klinisk begrep med en helt konkret betydning

podkast

Ukamuflert episode #6 – Bent Anders Salberg

Selvmord

Selvmord blant veteraner: Over halvparten hadde fysiske plager