Kronikk
Tre myter og en begrensning om likestilling og totalforsvar
Hvordan skal vi klare å mobilisere «hele Norge» i en krise hvis vi fortsetter å overse at likestilling er en helt avgjørende brikke for landets forsvarsevne?
LIKESTILLING: Hvordan skal Norge mobilisere seg hvis vi overser likestilling?
Arkivfoto: Joel Nziza, Forsvarets forum
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Den 24. februar lød sirenene over Oslo. Denne gangen var det falsk alarm, men for mange ble det likevel en påminnelse om noe vi egentlig har visst lenge, men kanskje ikke ønsket å ta inn over oss: Norge står overfor den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrigen.
Hendelsen illustrerte ikke bare hvor uvante vi er med å tenke i beredskaps- og krisebaner, men også det økende behovet for å styrke totalforsvaret og gjøre dette på en måte som inkluderer hele Norge.
I denne viktige prosessen savner jeg imidlertid én viktig brikke i puslespillet: likestilling. Det tas riktignok hensyn til likestilling i ulike deler av totalforsvaret, men klarere lederskap og tverrsektoriell koordinering er nødvendig for å sikre at likestilling faktisk håndteres i totalforsvaret. Dette er også temaet for totalforsvarsåret 2026.
For å komme videre må vi ta tak i tre myter og én begrensning.
Myte én: Vi har viktigere ting å gjøre enn likestilling»
Hvorfor er likestilling avgjørende for totalforsvaret? Det er lett å forutse at argumentet ovenfor vil komme. Kjernen i argumentet bør tas svært alvorlig, for vi har dårlig tid, og politiske og økonomiske prioriteringer er nødvendige. Hvorfor da likestilling?
Totalforsvaret baseres på at hele landet og hele befolkningen skal bidra. Vi må derfor stille oss spørsmålet: hvordan fungerer egentlig «hele Norge»?Norge og de nordiske landene har i stor grad økt sin totale kapasitet i samfunnet ved å arbeide for likestilling i arbeidsmarkedet og i hjemmene.
Hvis likestillingen svekkes, kan samfunnets kapasitet svekkes. Dette må forstås og integreres i planleggingen hvis Norge skal oppnå den nødvendige robustheten.
Forskning viser at krig og forberedelse til krig påvirker kvinner og menn ulikt: dette gjelder roller, sårbarhet, ansvar og ressurser. Se bare på Ukraina. Kvinners og menns ulike roller i arbeidsliv, forsvar, omsorgsarbeid og sivilsamfunn påvirker alt fra forsyningssikkerhet til forsvarsevne over tid.
Likestillings- og diskrimineringsloven er også klar: store samfunnsprosesser som det å bygge totalforsvar og håndtere kriser må sikre at barrierer for kvinner og minoriteter aktivt fjernes og ingen nye reises.
Dette inkluderer seksuelle minoriteter og at man må ta hensyn til hvordan kjønn samhandler med andre identiteter, som språkbakgrunn eller sosioøkonomisk situasjon. Et effektivt totalforsvar krever at likestilling mellom kjønnene ikke marginaliseres, men tvert imot ses på som strategisk viktig.
Myte to: Kvinner, fred og sikkerhet er kun relevant for internasjonalt arbeid
Vi må altså tenke på hvilke konsekvenser det å bygge et totalforsvar og forberede oss på en potensiell krig kan ha for kvinner og menn, og på lengre sikt for likestillingen.
Her kan vi trekke på våre erfaringer med kvinner, fred og sikkerhet (KFS). KFS er det internasjonale rammeverket som har identifisert hvordan vi kan ivareta likestilling i krig. Disse må imidlertid tilpasses norsk og nordisk virkelighet, men prinsippene i KFS om deltakelse, tilgang til ressurser og sikkerhet er grunnleggende uansett hvor en konflikt oppstår.
Norge er på rett vei. I Totalberedskapsmeldingen (Meld. St. 9) og i Regjeringens handlingsplan for kvinner, fred og sikkerhet slår regjeringen fast at «nasjonal gjennomføring av agendaen for kvinner, fred og sikkerhet i vårt eget beredskaps- og sikkerhetsarbeid blir stadig viktigere», noe som eksempelvis kan håndteres gjennom å:
Se «kjønnsdiskriminering i sammenheng med humanitær innsats og beskyttelse av sivile».
«Integrere kjønnsperspektivet i utarbeidelsen av nasjonale og lokale krise- og beredskapsplanverk».
Forsvaret skal også «integrere kjønnsperspektivet i planlegging, gjennomføring, og evaluering av utdanning, trening, øvelser, operasjoner og oppdrag nasjonalt».
Nato har også gått i bresjen for å integrere likestilling og KFS i sine tre hovedoppgaver, noe som nå angår alle de nordiske landene. For eksempel understreker Nato at KFS er sentralt for forståelse av operasjonsområder gjennom kjønnsoppdelt analyse, beskyttelse av sivile, rekruttering og motstandskraft mot desinformasjon i form av kjønnsbaserte narrativer. Dette viser retningen vi skal bevege oss i. Nå er det på tide med klare tiltak på tvers av sektorgrensene.
Myte tre: Vi har allerede likestilling – det blir en naturlig del av vårt totalforsvar
Den høye graden av likestilling i Norge er en styrke og ressurs. Men akkurat som alle ressurser, må den forstås og forvaltes aktivt for at vi skal få fullt utbytte av den.
Norge og de nordiske landene har kommet langt, men både regjeringen og forskning understreker at det er fordi vi hele tiden jobber aktivt med likestilling, ikke minst i Forsvaret. Store positive endringer kan gå tapt hvis de ikke støttes opp under. Dette er en risiko vi ikke kan ta oss råd til.
Erfaringene fra tidligere arbeid med likestilling og KFS er klare: konkrete mål, indikatorer, ansvarsfordeling og oppfølging må til. Vi må unngå separat diskusjon om likestilling på siden av de store beslutningene.
Ta for eksempel debatten om kvinners deltakelse i det militære forsvaret. Norge har kommet langt, men det er grunn til å spørre seg hvorfor beslutningene om nedleggelse av barnehager ved Haakonsvern og Sjøkrigsskolen ikke sees enda mer eksplisitt i lys av hvordan disse avgjørelsene påvirker likestillingen og dermed også forsvarsevnen.
Man kan ikke ta for gitt at likestilling «naturlig» tas med i beregningene.
Begrensning
Likestilling og totalforsvar handler hovedsakelig om kvinner i Forsvaret
Kvinner i Forsvaret er ikke hele svaret. Kvinners muligheter til å bidra er sentralt, men likestilling og KFS er mye mer. Vi kan dele det inn i tre områder:
Innflytelse, deltakelse og kunnskap: Sikkerhetspolitikken har historisk vært mannsdominert, mens sentrale sivile funksjoner domineres av kvinner. Beslutninger om totalforsvaret må gjenspeile disse realitetene for å sikre legitimitet og unngå at vi ignorerer risiko.
Ressursallokering og egenberedskap: En sikkerhetsøkonomi må håndtere at kvinner og menn har ulike forpliktelser. For eksempel kan omprioriteringer mellom forsvars- og velferdssektoren påvirke likestillingen og dermed robustheten til totalforsvaret. Vi må også være bevisste på konkurransen mellom omsorgsansvar og profesjonelt ansvar (barnehager, skoler, eldreomsorg).
Sikkerhet og beskyttelse av sivile: Krigens vold rammer ulikt. Unge menn er overrepresentert blant falne i strid, mens kvinner og menn utsettes for ulike former for vold og overgrep, også i fangenskap. Planer for sivilforsvaret må baseres på kjønnsspesifikke risikoscenarier.
Veien videre
«Låt oss höja våra röster för att höras»
Likestilling handler ikke om å legge til et sidespor, men om å styrke evnen til å treffe treffsikre beslutninger.
Et kjønnsblindt nordisk totalforsvar risikerer å forsterke en svakhet. Likestilling og mangfold må inkluderes fra starten av – ikke som en ettertanke, men som en strategisk ressurs. Dette bør være et sentralt tema for Totalforsvarsåret 2026.
