Debatt
Nytt om navn
Kronikk
Når våpnene hviler
Hva gjør vi dersom Putin sier ja til en våpenhvile?
Publisert
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj har åpnet for en våpenhvile med Russland med utgangspunkt i dagens kontaktlinje.
Putin er per i dag ikke interessert. Men russerne sliter tungt langs fronten, og ukrainernes droneangrep mot Russlands oljeinfrastruktur koster Kreml dyrt.
De siste ukene har Putins menn blitt drevet tilbake flere steder. Det meldes at samtaler på lavere nivå er blitt gjenopptatt etter at pauseknappen ble trykket inn da USA rettet oppmerksomheten mot Midtøsten.
Hva gjør vi om Putin, eller hans etterfølger, endrer retning og går med på en våpenhvile?
Hvordan sikrer vi at Russland ikke bruker tiden til å forberede nye invasjonsforsøk i det skjulte? Eller at ikke-statlige grupper tar til våpnene og igjen setter fyr på konflikten?
To prinsipper
En våpenhvile i Ukraina vil ikke være et punktum. Den vil i beste fall utgjøre en skjør overgang mellom åpen krig og vedvarende gjensidig mistillit. Soldater, droner, artilleri, miner, og irregulære væpnede grupper vil ikke forsvinne fordi en tekst er signert.
En eventuell våpenhvile må derfor bygges på to prinsipper.
For det første må Ukraina opprettholde og videreutvikle sin evne til å forsvare seg. For det andre må brudd på våpenhvileavtalen så raskt som mulig kunne oppdages, dokumenteres og gjøres synlige for hele verden.
Det første punktet er åpenbart. Ukraina vil i overskuelig fremtid måtte holde på en betydelig militær kapasitet.
Ukrainsk styrke og beredskap vil sette landet i stand til å stå imot eventuelle nye angrep og, i beste fall, avskrekke slike angrep før de inntreffer. Ukraina ønsker forståelig nok også sikkerhetsgarantier fra eksterne partnere.
Flere europeiske land, med Storbritannia og Frankrike i spissen, har signalisert vilje til å bidra med styrker etter at en freds- eller våpenhvileavtale er inngått. En ikke ubetydelig hake ved dette er at Putin per i dag er imot enhver utplassering av Nato-styrker i Ukraina og dermed har et insentiv til å holde kanonløpene varme.
Men én dag vil krigen ebbe ut – eller i hvert fall gå over i en ny, mindre intensiv, fase. Ukraina vil da trenge hjelp til å bygge opp landet sitt og til å opprettholde et troverdig forsvar.
Det ser ut til å herske tverrpolitisk enighet i Norge om å bidra til dette, og en tung norsk delegasjon er denne uken på årets største samling av ukrainske støttespillere, Ukrainian Reconstruction Conference i Gdansk.
Våpenhvilen må overvåkes
Det andre punktet får mindre oppmerksomhet, men er ikke desto mindre av stor betydning: Våpenhvilen må overvåkes og følges opp gjennom verifikasjonsordninger, rapportering og informasjonsdeling.
Statsvitenskapelig forskning indikerer at våpenhviler har større sjanse til å holde dersom de overvåkes av en tredjepart. Overvåkingsmekanismer skaper naturligvis ikke fred alene. De stopper ikke stridsvogner.
De erstatter ikke luftvern, ammunisjon eller sikkerhetsgarantier. Men de kan redusere rommet for løgn og misforståelser.
De kan gjøre det vanskeligere å bryte en avtale i det skjulte, og de kan bidra til å kvele utilsiktet opptrapping. Vi vet av erfaring at våpenhvilebrudd ofte begås av soldater eller lokale aktører uten autorisasjon fra overordnede politiske ledere.
Enorme utfordringer
Mellom 2014 og 2022 ble våpenhvilen i Øst-Ukraina overvåket av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europas Special Monitoring Mission (SMM).
Utfordringene var bokstavelig talt enorme.
SMMs om lag 700 sivile feltobservatører strevde med å dekke den 15.000 kvadratkilometer store konfliktsonen og ble attpåtil ofte nektet adgang til bestemte områder av væpnede grupper – særlig i de separatistkontrollerte delene av Donetsk og Luhansk.
SMM brukte også store ressurser på tidkrevende oppgaver som manuell analyse av eksplosjonskratre. Når en av partene rapporterte om at fienden skjøt med artilleri, sjekket SMM satellittbilder og eventuelle dronevideoer.
Dersom teknologiene ikke leverte varene – for eksempel dersom man ikke hadde nok fotografier med relevante tidsintervaller eller dronene ble skutt ned – måtte SMM ut med børste og pensel for å undersøke om de eventuelle bombekratrene var ferske eller gamle.
Resultatet var at observatørene brukte mye tid på å granske ting som ideelt sett burde blitt avdekket automatisk. I mellomtiden utførte væpnede aktører nye aksjoner.
Må ha bedre overvåking
SMMs evne til å bringe informasjon til offentligheten var heller ikke optimal. De utallige bruddene på «våpenhvilen» ble bakgrunnsstøy. SMMs skriftlige rapporter ble sjelden lest eller plukket opp av journalister og kommentatorer.
Et fremtidig overvåkingsregime vil måtte levere bedre overvåking enn SMM for et enda mye større område. Regimet vil måtte dekke både kontaktlinjen – som er betydelig lengre nå enn den var før den store russiske invasjonen i 2022 – og områder dypt inne i de involverte landene.
Man må være i stand til å avdekke ildutveksling så raskt som mulig, og til å avsløre styrkeoppbygging og forberedelser til nye angrep. Et regime som i hovedsak eller stor grad baserer seg på patruljerende mennesker og utilgjengelige skriftlige rapporter, vil ikke være tilstrekkelig.
Vi trenger et nytt opplegg for våpenhvileobservasjon. Det bør være mer automatisert, raskere i vendingen og mer transparent enn det vi har sett tidligere.
Mange av teknologiene som ble tatt i bruk av SMM mellom 2014 og 2022 har blitt betydelig bedre bare de siste årene. Dette gjelder fremfor alt satellittfotografering – nettverkene av satellitter blir stadig tettere – og droneovervåking.
I tillegg kommer nye og gamle teknologier som ennå ikke har vært tatt i bruk i våpenhvileovervåkingssammenheng. Én av disse er seismo-akustisk analyse – grunnlaget for verifikasjon av Prøvestansavtalen for atomvåpen av 1996 – som gjør det mulig å plassere eksplosjoner i tid og rom ved hjelp av målinger av små vibrasjoner i bakken og luften.
Denne typen analyse vil kunne gjøre det mulig å registrere artilleri- og missilangrep automatisk – uten at observatører må ut i felt for å inspisere enkeltkratre.
Kunstig intelligens
Et høyteknologisk overvåkingsregime vil produsere enorme datamengder. Det vil trolig bli nødvendig å ta i bruk kunstig intelligente systemer for å identifisere mønstre, koble hendelser og lage varslingssystemer for observatører, politikere og medier.
Her vil det bli viktig å unngå at overvåkingssystemet blir en «svart boks» de involverte ikke har tillit til. Systemet må bygges med åpne og delte teknologier og metoder.
Et fremtidig overvåkingsregime bør dessuten ha en klar mandatstruktur, uavhengige analysegrupper, sterke regler for habilitet og et system for rask offentliggjøring.
Resultatene av overvåkningen må gjøres tilgjengelig for internasjonale nyhetsredaksjoner, politikere og folk flest. Alvorlige våpenhvilebrudd må opp i dagen og møtes med kraftfulle tiltak.
Arbeidet med å bygge et solid overvåkingsregime bør starte så snart som mulig – i god tid før en avtale ligger på bordet. Arbeidet med å utvikle en delt, teknisk-vitenskaplig infrastruktur for verifikasjon av Prøvestansavtalen for atomvåpen startet i 1958.
Da det diplomatiske mulighetsvinduet åpnet seg etter Sovjetunionens kollaps i 1991 var ingeniørene klare med et system bygget på felles tillit til den underliggende fysikken.
Norge kan ha en rolle
Spørsmålene og utfordringene for et moderne våpenhvileverifikasjonssystem står på rekke:
Hvilke sensorer trengs for å overvåke en eventuell våpenhvile?
Hvem skal ha adgang til dataene?
Hvem skal analysere dem?
Hvilke resultater kan publiseres åpent?
Hvordan beskytter vi systemet mot sabotasje, hacking, manipulasjon og politisering?
Hvordan sikrer vi oss mot at systemet blir for avhengig av enkeltland eller -selskaper?
Norge kan spille en konstruktiv og ledende rolle også i dette arbeidet. Vi har relevant infrastruktur og kompetansemiljøer i verdensklasse.
Innsatsen må begynne nå. Det er for sent å starte når våpnene stilner.