Er Stortinget kvalifisert? 

Den 20. februar var det ti år siden krigen startet. 24. februar 2022 markerte kun en eskalering av en allerede pågående krig. Det er den samme krigen, den samme aggressoren, med de samme målsettingene og de samme virkemidlene. 

Per 23. februar 2022 var 19,6 prosent av ukrainsk territorium og sjøområder under russisk kontroll, 1,45 millioner mennesker var internt fordrevne og rundt 15.000 drept og 33-34.000 skadd. 

Likevel, valgte Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité den 17. november 2022 å åpne en sak om regjeringens håndtering av krigen i Ukraina, hvor komiteen blant annet etterspurte en oversikt over alle bistandsanmodninger mottatt etter 24. februar 2022. 

Komiteen ba ikke om innsyn i alle anmodningene som var mottatt og avslått siden 2014 fordi den ikke anså invasjonen som en del av krig som hadde pågått i åtte år allerede. Før invasjonen avslo Norge de fleste ukrainske anmodningene. 

Statsministeren, regjeringen, Stortinget, NRK, med flere hevder likevel at krigen først startet for to år siden. Dette viser en fundamental manglende forståelse.

En endret sikkerhetspolitisk situasjon?

Mange erkjenner i dag at Ukraina forsvarer europeisk sikkerhet. EUs utenriks-politiske sjef Josep Borrell fastslo at «hvis Ukraina taper, taper vi» og at den pågående krigen er en eksistensiell trussel for Europa. President Biden uttalte at krigen påvirker hele Nato-alliansen, Europas sikkerhet og fremtiden til det transatlantiske forholdet. Den finske forsvarsministeren sa det tydeligst av alle: «Det pågår en krig om Europas fremtid i Ukraina.» 

Analyse

I skyggen av Trump

Den britiske forsvarsministeren har fastslått at «epoken med fredsdividende er over.» Russland har truet de baltiske statene, Polen, Finland, Storbritannia, Danmark, med flere. Alliansen har blitt gjenstand for gjentatte trusler om bruk av atomvåpen. 

Russland har krevd en endring av europeisk sikkerhetsarkitektur og en interessesfære over deler av Natos territorium. Europa og USA har ikke minst vært utsatt for en russisk hybridkrig i flere år allerede. 

Den svenske forsvarssjefen påpekte nylig at Russlands krig i Ukraina bare er et skritt, ikke et sluttmål i dets ambisjon om å etablere en interessesfære. Den tyske forsvarsministeren påpekte at Europa kan stå overfor trusler fra Russland innen slutten av dette tiåret. Den estlandske statsministeren hevdet at Europa bare har tre-fem år på seg til å forberede seg på en mulig militær trussel fra Russland. 

Utsagnene og vurderingene er ikke et resultat av en endret situasjon, men en endret situasjonsforståelse.

Russland

Russland gikk til krig for å kunne oppnå stormaktstatus på linje med USA og Kina. Zbigniew Brzeziński, sikkerhetspolitisk rådgiver for president Carter, fastslo at uten Ukraina slutter Russland å være et imperium, men med Ukraina underordnet blir Russland automatisk et imperium. 

Russlands natur som en imperialistisk makt bør være uomtvistelig. Det har ekspandert i århundrer og vil fortsette å ekspandere inntil det internasjonale samfunn stopper det. Ukraine er bare et objekt i en langt bredere russisk strategi. Dets nederlag vil bidra til at Russland vil få en demografi, økonomi, teknologi og ikke minst, geografisk utstrekning som gjør det til en stormakt. 

Vesten, ikke Ukraina, er Russlands fiende.

Meninger

Et viktig signal til Russland

Det gjenspeiles i dets historiefortelling og uttalelser. Det reflekteres i Russlands «ultimatum» til Nato og USA 17. desember 2021. Det står nedfelt i Russlands nye utenrikspolitiske doktrine. Etter å ha ført hybridkrig mot både USA og Europa i årevis, reflekteres det ikke minst i dets handlinger. 

Russland speiler sine egne intensjoner gjennom å anklage vesten for å føre en informasjonskrig, økonomisk krig, stedfortrederkrig, hybridkrig og total krig mot Russland. Sanksjoner blir fremstilt som en aggresjon. 

Likevel omtales krigen i Vesten konsekvent som en krig mellom Russland og Ukraina. Åtte år ut i krigen, kom invasjonen overraskende på den norske befolkningen fordi norske myndigheter, akademia og media «sov i timen». 

Russland har ikke endret seg. Vår forståelse av landet har endret seg. 

Nato

I det strategiske konseptet fra 2010 forpliktet alliansen seg «å håndtere kriser som har potensial til å påvirke alliansens sikkerhet før de eskalerer til konflikter, og stoppe pågående konflikter der de påvirker alliansens sikkerhet». Nato var ikke forpliktet til å forsvare Ukraina, men det hadde forpliktet seg til å forsvare seg selv i Ukraina. 

Konfrontasjonen og krigen hadde aldri skjedd hvis Nato hadde hatt en troverdig avskrekking.

Da krigen startet i 2014, unnlot Natos medlemsland å reversere flere tiårs nedbygging av forsvars- og sikkerhetssektoren. De startet ikke en gjenoppbygging av dets militærmakt, forsvarsindustri eller totalforsvar. De valgte i stedet å strekke seg mot målsettingen om å kanskje investere to prosent av BNP til forsvarsbudsjettet i 2024. 

De unnlot å forberede seg på en krig som allerede hadde startet.

Som jeg påpekte i artikkelen «Vil Nato overleve krigen?» er alliansen splittet. De landene som kjenner Russland best, har lenge argumentert for å gjøre mer. I stedet besluttet Nato-toppmøtet i Madrid å gjøre mindre. Dette kan være et uttrykk for dårlig situasjonsforståelse, erkjennelse av egne begrensninger etter tiår med underfinansiering, manglende politisk vilje, eller en kombinasjon av ovennevnte.

Realitetene er at – siden målsettingen om to prosent ble vedtatt i 2006 – har 15 av medlemslandene aldri oppfylt målsettingen. 25 av landene et «etterslep» på ti år eller mer. Norge har ikke møtt målsettingen siden 2003. Kun tre land – hvorav to med «relevans» for norsk sikkerhet – har oppfylt kravet uavkortet. Bare elleve av 31 land møter målsettingen ti år etter at krigen startet. 

Dette er reflektert i alliansens store militære kapabilitetsgap; dets manglende utholdenhet; medlemslandenes manglende evne til å bistå Ukraina med kritiske viktige våpen og ammunisjon, og ikke minst, i en forsvarsindustri som er ute av stand til å møte dagens sikkerhetspolitiske utfordringer. 

Å ha tatt Nato for gitt kan vise seg å være Norges største strategiske blunder noen gang. Norge har sammen med alt for mange europeiske medlemsland bidratt til å undergrave alliansens avskrekking og relevans, og dermed europeisk sikkerhet.

Natos grunnleggende utfordringer er ikke nye. Vår erkjennelse av dets utfordringer er fortsatt for dårlig.

Til tross for at krigen startet for ti år siden, ligger løsningene fem-ti år frem i tid. At stadig flere frykter en storkrig om tre-fem år reflekterer situasjonens alvor. Det er i dag kritisk viktig å øke investeringen i sikkerhet til minst tre prosent for raskest mulig å lukke kapabilitetsgap og reetablere avskrekking.

Norge

Etter tiår med «fred i vår tid», har regjeringen, Stortinget, Utenriksdepartementet (UD), Forsvarsdepartementet (FD), Forsvaret, Etterretningstjenesten, akademia, media og den norske befolkningen mistet deres forsvars- og sikkerhetspolitiske ordforråd. 

Norge har ikke gjennomført en voksen, objektiv forsvars- og sikkerhetspolitisk debatt siden den kalde krigen. Det ble politisk ukorrekt å diskutere Russland som en mulig trussel. Man sluttet å diskutere mulige angrep på Norge. Planverk ble lagt i skuffen og glemt. Militære kapasiteter ble avviklet. Totalforsvaret ble nær lagt ned. 

Det politiske Norge – sammen med departement, E-tjenesten, akademia og media – valgte å tolke Russland slik de håpte at det ville bli. Ikke slik det faktisk utviklet seg. 

Regjeringen og Stortinget innhenter råd fra departement, etater og institusjoner som er preget av institusjonell «tvangstenkning»; uvitenhet, og ikke minst, «politiske overveielser». 

Samarbeidet mellom UD og FD har lenge vært dysfunksjonelt. De har utredet hva som er politisk mulig i større grad enn hva som er forsvars- og sikkerhetspolitisk nødvendig. Som følge av manglende strategisk tenkning, har de aldri tatt inn over seg de vidtrekkende konsekvensene et mulig ukrainsk nederlag vil få for europeisk sikkerhet. 

Hensynet til Russland – et autokrati - veide alt for lenge tyngre enn hensynet til et demokrati – Ukraina – og europeisk sikkerhet. 

Kronikk

Krigen i Ukraina har ikke gått i lås

I januar 2014, da Russland var i ferd med å flytte militære styrker mot Ukraina for okkupasjon av Krim, utgav E-tjenesten sin årlige ugraderte vurdering. E-tjenesten så ingen trussel mot Ukraina. Syv år inn i krigen, ble krigen i Ukraina sågar uteglemt. 

2021 var året Russland dramatisk økte sitt militære nærvær langs Ukrainas grenser, hvor det fremmet sitt ultimatum overfor USA og Nato, og hvor USA varslet om en forestående fullskala krig. 

Dette var også året EU-parlamentet fastslo at EU var utsatt for en russisk hybridkrig. E-tjenesten anså ikke russisk krigføring i Ukraina som en trussel mot europeisk sikkerhet og stabilitet. Denne forståelsen endret seg den 24. februar 2022.

Dagens trusselvurdering er ikke et resultat av en endret situasjon, men en endret forståelse.

Da Forsvarssjefen gav ut sitt fagmilitære råd i juni 2023 hevdet han at det hadde skjedd store globale endringer siden forrige «råd». Han pekte blant annet på krigen i Ukraina og våpenkappløpet mellom USA, Kina og Russland. 

Vurderingen er ikke et resultat av en endret situasjon, men igjen, en endret forståelse.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) gav ut en omfattende Forsvarsanalyse i mars 2023. Analysen påpekte at Forsvaret ikke er i stand til å løse dets mest krevende oppgaver. 

Konklusjonen er ikke et resultat av en endret situasjon, men igjen, en endret forståelse.

Ubalansert mediedekning

Norsk medias dekning av krigens første åtte år var ubalansert og etter hvert, fraværende. Krigens fulle omfang ble aldri formidlet. Til tross for at Russland benyttet desinformasjon for å spre frykt, påvirke politiske prosesser og undergrave vestlig samhold, bidrar norsk presse til å bygge opp under den russiske løgnen. 

Når vi i dag i stadig større grad støtter Ukraina med penger og løfter om fremtidige våpenleveranser, skyldes dette ikke manglende vilje, men konsekvensene av en feilslått forsvarspolitikk. Lagrene er tomme.

Natos kollektive forsvar handler om å «slukke brannen i eget hus», mens krisehåndtering handler om å «slukke brannen i naboens før det når eget hus». Norge har – sammen med øvrige Nato-medlemsland – valgt å sitte og se på at brannen i naboens hus økte i intensitet og omfang uten å bistå med det som er nødvendig for å slukke den. Enda verre, vi har i ti år valgt å ikke gjenoppbygge kapasiteten til å slukke brannen når den når eget hus. 

At regjeringen og Stortinget ikke valgte å styrke Forsvaret da krigen i Europa var en realitet er den tydeligste indikasjon på at de ikke er kvalifisert. 

De har bygget ned det norske forsvar uten å forstå hvor lang tid det tar å gjenoppbygge det. De forstod ikke behovet for å reversere prosessen selv da krigen startet for ti år siden. I dag er det allerede for sent.

Jeg forventer derfor at våre rikspolitikere dokumenterer deres forsvars- og sikkerhetspolitiske kompetanse. Jeg ber dernest om tiltak som kan bidra til å endre reaktive, konservative departement og etater til proaktive organisasjoner. Det handler om landets sikkerhet. 

Reportasje

Soldaten «Mars»: – De er her for å drepe ukrainere