Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Alt Russland har skrevet, uttalt eller gjort siden 2007 er knyttet til Nato. Putin, hans ministre og generaler har sagt det. Dets strategiske dokumenter fastslår det. Dets diplomatiske uttalelser og ultimatum fastslår dette som et faktum. Selv dets kriger i Georgia og Ukraina er knyttet til dets konflikt med Vesten.
Russland er en imperialistisk makt som søker strategisk paritet med USA. Ukraina er bare et lite – men helt avgjørende – objekt i en strategi som sikter mot russisk stormaktstatus. Dette kan ikke oppnås uten ukrainsk økonomi, teknologi, demografi og ikke minst, territorium. Ukraina er en forutsetning for at Russland kan kunne dominere det europeiske kontinentet.
I Europa er det en økende konsensus om at Ukraina forsvarer europeisk sikkerhet og stabilitet. Det er Natos krig å kjempe.
Ikke bare er Vesten utpekt som Russlands motstander, men Russland utkjemper allerede en krig på og langs Natos territorium.
Hvorfor startet krigen?
Det finnes ikke en enkel forklaring på hvorfor krigen startet. Noen faktorer skiller seg imidlertid ut.
For det første er Russland et imperialistisk land med stormaktambisjoner. Disse kan ikke oppnås uten kontroll over Ukraina og Belarus. Like viktig er det at Nato står i veien for dets ekspansjon vestover og ambisjoner om å gjenopprette en sfære med spesiell innflytelse over Øst-Europa.
For det andre valgte Ukraina å omfavne demokratiet i stedet for autokratiet og den «russiske verden». Dets reform- og integreringsprosess med EU (og senere Nato) skjøt fart. Dets sikkerhets- og forsvarssektor ble stadig sterkere. Russland valgte derfor krig, for å forhindre ukrainsk EU og Nato-medlemskap.
For det tredje ga situasjonen i Vesten Russland et unikt mulighetsrom. USA var mer splittet enn noen gang. Den transatlantiske forbindelsen var svekket etter Trump. EU slet med intern splid og konsekvensene av Brexit. Nato var ikke minst historisk svakt etter tre tiår med underfinansiering, nedbemanning, omorganisering og effektivisering.
Sist, men ikke minst, signaliserte Vesten svakhet. Det søkte en politisk løsning på en russisk- initiert krig, samtidig som det lukket alle militære alternativ. Det signerte en «fredsavtale» som aldri kunne bringe fred, men som sikret at Vesten forble uengasjert og Ukraina svak, men som samtidig understøttet russisk strategi.
Krigen startet fordi Natos avskrekking mislyktes.
Avskrekking blir ikke vedtatt i Washington eller Brussel. Natos avskrekking besluttes i Kreml. Den fungerer bare hvis Russland tror at alliansen har politisk vilje og militær evne til å utøve militærmakt. Russland tror ikke lenger at så er tilfelle.
Under den kalde krigen reagerte Nato på alle provokasjoner. Sovjetunionen testet regelmessig Alliansens vilje og evne til å forsvare medlemslandene. Nato forstod viktigheten av å reagere på enhver provokasjon for å forhindre strategiske feilvurderinger.
Etter Sovjetunionens oppløsning har Nato knapt reagert på noen av Russlands «tester».
Etter 15 år med provokasjoner – og 15 år uten Nato respons - gjorde Russland den strategiske feilvurderingen alliansen hadde avverget i nesten 65 år. En enorm strategisk tabbe av ikke bare Putin, men også de 30 vestlige statsoverhodene som unnlot å avskrekke krigen.
Natos feil – Manglende politisk vilje og militære evne
Avskrekking forutsetter både vilje og evne. Hvor alliansen er Russland overlegent militært, overgår Russlands politiske vilje Nato med stor margin. Da Russland invaderte Ukraina satset det på at Nato ikke ville handle i henhold til dets strategiske konsept: Å stoppe pågående konflikter der de påvirker alliansens sikkerhet.
Russland fikk rett.
Den 24. mars 2022 møttes Alliansens statsoverhoder for å diskutere Russlands aggresjon mot Ukraina. Utfallet – beslutningen om kun å bidra med ikke-militær støtte – var et resultat av at de svakeste leddene fikk definere alliansens høyeste ambisjonsnivå.
Nato valgte å ikke respondere kraftfullt på en krig som påvirker vår sikkerhet, av frykt for eskalering, atomkrig og konsekvensene av et russisk nederlag og dets mulige kollaps. Dette til tross for at utfordringene vil være eksakt de samme skulle Russland velge å eskalere den pågående hybridkrigen det allerede fører mot Vesten.
Å vise svakhet overfor en aggressor som kun forstår styrke, er en strategisk tabbe.
Beslutningen handler ikke bare om manglende politisk vilje, men også om manglende militære kapasiteter. Medlemslandene – og dermed alliansen – har store militære svakheter etter tre tiår med underfinansiering, nedbemanning og effektivisering.
Den mangler våpnene og ammunisjonen for å kjempe en langvarig høyintensiv landkrig. Medlemslandene mangler luftforsvar. Marinene er bygget ned. Landene er ikke forberedt på å utkjempe en dronekrig. Teknisk status og tilgjengelighet er lav. Både USA og Europa mangler en forsvarsindustri som er i stand til å raskt øke produksjonen av forsvarsmateriell. Alliansen mangler utholdenhet og evne til å generere nye styrker.
Ovennevnte har medført at vesten ikke har kunne gi Ukraina alt det trenger for å løse Natos primæroppgave: Å forsvare alliansens sikkerhet og stabilitet.
Uenighet om Natos ambisjonsnivå
I 2022 argumenterte Øst-Europa for et langt større Nato-engasjement. Polen, Tsjekkia og Slovenia la frem en 10-punktsplan for å redde Ukraina. Den polske statsministeren understrekte at hvis dette ikke stoppet krigen, så burde Nato beskytte befolkningen i Ukraina.
I stedet for å forplikte seg til å gjøre mer – krisehåndtering som forutsatt i dets strategiske konsept fra 2010 – besluttet Nato toppmøtet i Madrid å gjøre mindre.
Medlemslandene hadde i årevis løpt fra løftet om å investere i kollektivt forsvar og lukke eksisterende kapasitetsgap. I juni 2022 valgte de i tillegg å gå bort fra sine forpliktelser til krisehåndtering; Å stoppe en krig som truer alliansens sikkerhet. Gjennom å velge bort militær intervensjon, valgte Nato dermed å delvis ignorere Øst-Europas sikkerhetsutfordringer.
En beslutning om å ikke intervenere må ikke forstås som enighet. Beslutningen reflekterer kun en erkjennelse av at intervensjon ikke er mulig uten amerikansk støtte.
Nato gikk bort fra ett av dets tre essensielle kjerneoppgaver, av frykt for Russland. Dette markerte et paradigmeskifte og har reist legitim tvil om alliansens vilje og evne til å løse dets primæroppdrag: Kollektivt forsvar.
Uenighet om strategi
Landene er ikke enige om krigens omfang. Det noen beskriver som en «russisk-ukrainsk-krig» blir av andre sett på som en bredere konfrontasjon mellom Russland og Nato. Sistnevnte omfatter landene som kjenner Russland best.
Alle har imidlertid forpliktet seg til etableringen av en «Maginotlinje» langs Natos østlige flanke og fornyet løftet om å investere minst to prosent av BNP årlig i forsvar. Nesten 10 år etter krigens start er imidlertid finansieringen fortsatt ikke på plass.
Nato har ikke klart å etablere en omforent strategi for å løse krigen. De allierte har ikke en felles visjon om hvordan den bør ende. Hvor enkelte krever forhandlinger og territorielle innrømmelser, ønsker andre en ukrainsk seier på slagmarken.
Alliansen har ikke stilt seg bak Ukrainas visjon om seier. Ei heller gir medlems-landene Ukraina de våpen det trenger for å beseire Russland.
De allierte er uenige i hvilke våpen Ukraina bør motta. Storbritannia har presset på for avanserte kapasiteter som stridsvogner, langdistanse kryssermissiler og kampfly, mens USA og Tyskland viser vedvarende motstand.
Militærstøtten leveres for sakte til tross for de omfattende globale konsekvensene av krigen. Nesten ti år inn i krigen har verken USA og Europa lykkes med å øke produksjonen av våpen og ammunisjon. 20 måneder etter invasjonen – og 4 måneder inn i den ukrainske motoffensiven – mangler Ukraina fortsatt mange av de kapasitetene som trengs for å kaste russiske styrker ut av dets territorium.
Europas manglende investering i forsvar og sikkerhet
I 2006 ble Natos forsvarsministre enige om å forplikte minimum to prosent av landenes bruttonasjonalprodukt (BNP) til forsvarsutgifter for å sikre alliansens militære beredskap. Ettersom hvert medlems forsvarskapasitet påvirker alliansens troverdighet, tjener målet som en indikator på det enkelte lands vilje til å bidra til Natos kollektive forsvar.
Under Wales-toppmøtet i 2014 bestemte Nato-medlemmene seg for en ambisjon om å stoppe videre nedgang i forsvarsutgifter og å sikte mot to prosent innen 2024. I stedet for å styrke forsvarsbudsjettet og tette kapasitetsgapet som en umiddelbart respons på krigen, besluttet medlemslandene i stedet å videreføre under-finansieringen i ti år til.
Alle øvrige praktiske tiltak som ble besluttet forble derfor kun vedtak på papiret, i mangel på finansiering. Kapasitetsgap ble videreført og sågar forsterket til tross for Natos bekymringer for Russlands aggressive handlinger mot Ukraina, dets brudd på grunnleggende europeiske sikkerhetsordninger og forpliktelser, samt dets bruk av militærmakt for å påtvinge dets naboer sin vilje.
Europas manglende investering i forsvar har vært gjenstand for amerikansk frustrasjon i årevis. Mens tidligere president Trump var den desidert mest uttalte kritikeren, gjentok han bare bekymringene som ble reist av president George W. Bush og Barack Obama.
Ni år etter Wales-toppmøtet – og til tross for den stadig eskalerende krigen – har bare 11 av 31 land nådd det erklærte målet om to prosent forsvarsutgifter.
USAs manglende oppfyllelse av forpliktelsen til Nato
Tre av de ledende republikanske presidentkandidatene - Donald Trumps, Ron DeSantis og Vivek Ramaswam deler en stor skepsis til både ukrainsk Nato-medlemskap og videre ukrainsk militærstøtte. Dette til tross for at Europeisk sikkerhet i dag er direkte knyttet til utviklingen i Ukraina. De er forent i synet om det ikke er viktig for amerikansk strategisk interesse å stoppe Russlands aggresjon.
I en situasjon hvor Nato utfordres av Russland, er utsatt for en russisk hybridkrig og destabiliseres som følge av ringvirkningene av kamphandlingene, ser de ikke sammenhengen mellom krigen og alliansens grunnleggende oppgave: Å ivareta de alliertes frihet og sikkerhet.
Støtten til Nato står også svekket tilbake etter flere tiår med manglende europeisk vilje til å investere i forsvaret. Dette har ført til betydelig amerikansk frustrasjon. Tidligere president Trump har blant annet truet med å trekke USA ut av alliansen. Senatorer fra begge partier har derfor gjentatte ganger fremmet et lovforslag som er ment å blokkere enhver amerikansk president fra å forlate Nato uten Senatets tilslutning. Til tross for gjentatte forsøk, har lovforslaget ennå ikke blitt vedtatt.
At lovforslaget ikke vedtas er om mulig et sterkere signal enn trusselen om å trekke USA ut av Nato.
Problemet er at mens president Biden og hans administrasjon uttrykker støtte til både Nato og Ukraina, er konsekvensene av valgt Ukraina strategi den samme: En svekkelse av europeisk sikkerhet. I stedet for å gjøre Ukraina i stand til å beseire Russland, legger Biden sin strategi opp til en langvarig, destabiliserende krig i Europa.
Begge partiene setter amerikanske nasjonale interesser før Natos forpliktelser. Summen av Europas samlede donasjoner og forpliktelser overfor Ukraina er i dag nesten dobbelt så stor som USAs. Førstnevnte vet at europeisk sikkerhet ikke kan oppnås uten et uavhengig og suverent Ukraina.
Kostnadene: Natos manglende vilje har globale konsekvenser
Europeisk sikkerhet og stabilitet er truet. Europeisk sikkerhet er i dag uomtvistelig knyttet til Ukraina. Europa vil ikke kunne oppleve sikkerhet uten et fritt, uavhengig og suverent Ukraina. En mulig russisk seier i Ukraina vil fundamentalt undergrave europeisk sikkerhet.
Russisk militærmakt vil komme 900 kilometer nærmere Berlin, London og Paris. En aggressiv, selvhevdende og autokratisk global makt vil etablere seg langs våre grenser. En russisk suksess vil være en konsekvens av at Nato ikke klarte å forhindre seieren. Alliansen vil stå tilbake med brukket rygg.
Natos troverdighet og avskrekking er redusert. Alliansen har ikke klart å ivareta sikkerheten til de allierte. Den har verken lykkes i å forhindre krisen mens den var under utvikling eller stoppe den da den var et faktum til tross for at dette var en av dets tre kjerneoppgaver. Den har gått bort fra en av dets tre kjerneoppgaver og unnlatt å intervenere i en krig som påvirker alliansens sikkerhet.
Den viser alle tegn til – som dets medlemsland – å være militært svekket. Like viktig – og til tross for uttalelser om det motsatte – viser den også mange tegn til intern splid. Det svakeste ledd har definert Natos høyeste ambisjon. Øst-Europa står skuffet tilbake.
Alliansen har valgt å akseptere krigens mange ringvirkninger. Økte levekostnader har medført en ekstrem øking i protester globalt. Sult brukes i dag som et våpen til å utpresse og splitte verdenssamfunnet. Begge forholdene har forårsaket streiker, demonstrasjoner og opptøyer, samt økende ekstremisme globalt. Dette medfører blant annet at det politiske landskapet i Europa er i endring. Med høyreekstreme partier på fremmarsj er det fremtidige samholdet i både Nato og EU i fare.
Russlands økende samarbeid med Iran og Nord-Korea øker risikoen for spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det bør bekymre oss alle.
Natos manglende vilje til å gjøre det som trengs for å løse krigen – for å forsvare sine felles verdier og prinsipper – har globale konsekvenser. USAs og Europas evne til å avskrekke konflikter og krig globalt har blitt redusert.
Konklusjon: Alliansen splittes av fraværet av en felles strategi
Det er langt mer sannsynlig at Nato også vil være en militær allianse i morgen, enn at den vil gå i oppløsning.
Når det er sagt, valgte Russland krig fremfor fred blant annet fordi vesten var splittet. Ingen av problemene vesten står overfor har forsvunnet. Nato er fortsatt svekket. De interne splittelsene i USA, EU og Nato er bare midlertidig – og kun delvis – undertrykt i møte med en overhengende trussel.
Diplomatisk kompromiss – erkjennelsen av at man har oppnådd så mye som situasjonen tillater – må ikke forstås som om at landene er enige om Natos ambisjonsnivå. Alliansen splittes av fraværet av en felles strategi; manglende amerikansk ledelse; manglende militære kapasiteter; Europas manglende vilje til å investere i sikkerhet og forsvar nesten ti år inn i krigen; og ikke minst USAs manglende vilje om å oppfylle dets forpliktelser i Europa. Vestlig uenighet er økende som følge av stadig større ringvirkninger fra krigen.
Folkeforbundet ble erstattet av FN i 1945 fordi det ikke klarte å forhindre andre verdenskrig. FN har dessverre også vist seg lite egnet til formålet. Mange land – inkludert Ukraina - krever vesentlig reform.
I likhet med FN har også Nato sviktet. Dens strategiske signalisering – langvarig styrkenedbygging og manglende reaksjoner på gjentatte russiske provokasjoner og folkerettsbrudd – medførte at Russland gjorde en dramatisk strategisk feilvurdering og valgte krig fremfor fred.
Både USA og Europa har tatt Nato for gitt de siste tre tiårene
Nato feiler fortsatt. Alliansen nekter fortsatt å erkjenne den fundamentale konfrontasjonen og hva som er på spill. Medlemslandene investerer fortsatt ikke tilstrekkelig i sikkerhet og forsvar. Vestlig forsvarsindustri ble ikke mobilisert da krigen startet i 2014 og står derfor fortsatt uforberedt på en langvarig krig. Alliansen har ikke minst valgt en strategi som vil medføre dyptgående og langvarige globale og regionale endringer. Tapet av troverdighet vil medføre flere – ikke færre – konflikter globalt.
Som tidligere påpekt, avgjøres Natos avskrekking i Moskva. Natos fremtid avgjøres imidlertid i Washington.
I det øyeblikket USA mister tålmodigheten over Europas manglende vilje til å investere i sikkerhet og forsvar og ikke lengre tror at Alliansen kan reformeres, vil Nato være historie.
Både USA og Europa har tatt Nato for gitt de siste tre tiårene. Hvis man tar ting for gitt, risikerer man å miste det.
Å unnlate å forberede seg på krig er en strategisk blunder. Å unnlate å styrke Forsvaret ti år etter at krigen startet er et tegn på både grov inkompetanse og manglende relevans.
Er det mulig å reformere en allianse av medlemsland som ikke ønsker å investere i sikkerhet? Eller vil det være lettere å legge den ned og etablere en ny allianse?
En ny militærallianse vil tillate USA og Europa å starte på nytt og ekskludere land som mangler politisk vilje til å bidra til felles forsvarsinnsats. Norge er ett av disse.
