Krigen i Ukraina har ikke gått i lås

Denne artikkelen ble først publisert i Foreign Affairs.

Etter mislykkede offensiver i 2023 fra både ukrainsk og russisk side, har mange begynt å påstå at krigen har låst seg fast. Ukrainas allierte begynner å bli utmattet av den stillestående konflikten, som virker endeløs. Om verken Ukraina eller Russland med noen sannsynlighet vil gjøre noen vesentlige fremskritt, er det lite grunnlag for endringer i den politiske tilnærmingen til krigen. 

Inntrykket av at krigen har gått i lås er derimot ikke riktig. Begge sider er i et kappløp for å gjenoppbygge sin offensive kapasitet, noe som tar tid i en konflikt av denne størrelsen. Mens kontroll over det ukrainske territoriet kanskje ikke vil endre seg betraktelig over det neste halvåret, vil ansamling av materiell, trening av personale og opphoping av ofre over de neste månedene være avgjørende for konfliktens langtidsutvikling. 

Vesten står akkurat nå overfor et kritisk valg: å støtte Ukraina – slik at landets ledere kan forsvare sitt territorium mens de forbereder seg på et offensiv neste år – eller avgi en fordel til Russland som det kan være umulig å hente inn.

Usikkerheten rundt hvor lang tid Ukraina vil motta støtte fører ikke bare til risiko for russiske fordeler på slagmarken, det kan også oppmuntre den russiske regjeringen. Dette har allerede svekket sjansene for å tvinge frem fredsforhandlinger, fordi Russland nå tror de har mer viljestyrke enn Vesten. Russernes beslutsomhet vil kun styrkes om det ikke kommer tydelige forpliktelser fra Vesten tidlig i 2024.

Hva USA og Europa foretar seg over det neste halvåret vil lede til ett av to utfall. Det ene er at ukrainske styrker kan bygges opp, gjenoppta offensive operasjoner og i betydelig grad svekke den russiske militærstyrken – slik at den ukrainske regjeringen kan gå inn i forhandlinger med nok overtak til å tvinge frem en varig fred. Det andre er at knapphet på forsyninger og trent personell tvinger Ukraina inn i en utmattelseskrig, som etter hvert vil slite dem ut og lede til at de underkastes. 

Det viktig at Ukrainas allierte husker på at det første av disse utfallene ikke bare er det beste for Ukraina, det er også nødvendig for å ivareta internasjonale normer – hvor landegrenser ikke flyttes med makt. Et mobilisert og oppildnet Russland vil være en varig trussel mot Nato, og kreve at USA bidrar til en avskrekkingstaktikk i Europa. Det vil begrense mulighetene deres til å vise makt i Sør-Kina-havet, noe som betraktelig øker faren for en konflikt mellom Kina og Taiwan. Vesten kan velge historiens gang, men ikke uten å anerkjenne hvor alvorlig dette valget er.

Tidspress

Hadde Ukrainas offensiv i 2023 gått etter planen, ville styrkene brutt gjennom Russlands såkalte Surovikin-linje i Zaporizjzja, frigjort Meriopol og kappet veiene mellom Russland og Krymhalvøya – som ville blitt beleiret med støtte fra ukrainske marineopperasjoner. Målet var ambisiøst, men gjennomførbart. Offensiven mislyktes hovedsakelig fordi de ukrainske enhetene som skulle lede offensiven ikke hadde tilstrekkelig tid til trening og forberedelser. 

Sammen med flere av Ukrainas allierte, etablerte Storbritannia i juli 2022 Operasjon Interflex. Hensikten var å trene opp ukrainske tropper i en tid der de desperat forsøkte å holde sine forsvarsposisjoner. Treningsprogrammet til Interflex ble satt til fem uker, og avgjørende egenskaper for defensive operasjoner ble prioritert. Treningsprogrammet finnes fortsatt, men oppdraget er grunnleggende forandret.

Under andre verdenskrig var 22 uker det britiske militærets korteste tidsramme for å forberede soldater på infanterikrigføring. Etter denne første treningsperioden, ble soldatene tildelt enheter, og deltok i bataljonenes felles treningsprogram. Allerede før mai 2023 var det åpenbart at de ukrainske troppene ikke hadde tilstrekkelig trening for de offensive operasjonene, og at de knapt hadde nok tid til opplæring i bruk av utstyret de hadde fått donert. Offensiven kunne derimot ikke utsettes, ettersom de russiske styrkene var i gang med å forsterke forsvarsposisjonene sine.

Reportasje

Pizzabakeren som ble minerydder i Ukraina

Det var for få muligheter til felles trening for ukrainsk personell. Koordinasjon av mindre, adspredte enheter er vel så viktig i krig som antallet utstasjonerte tropper – spesielt i det ukrainske landskapet, hvor troppene ikke han se hverandre over tregrensene. På grunn av trusselen fra artilleri er kompanier spredt, ofte nesten tre kilometer fra hverandre. 

Dette er typisk i Zaporizjzja, hvor kommandanter oppfordres til å slåss med isolerte kompanier. I et slikt terreng er evnen til å synkronisere aktivitet utover siktlinjene til enkeltkompaniene helt avgjørende, slik at enheter kan støtte hverandre og best mulig utnytte enhver fremdrift.

Det har derimot sjeldent vært noen felles trening i det ukrainske militæret utover i kompaniene. Bemanningsbehovet til nye enheter har ledet til mangel på erfarne offiserer. I løpet a krigen har antallet aktive ukrainske tropper blitt femdoblet, uten at det har vært noen betydningsfull økning på trente offiserer i militærstaben. I en krig hvor det kreves at vidt spredte manøvere koordineres med artilleri, droner og elektronisk krigføring, fører en knapphet på feltgraderte offiserer til en manglende evne til å sette sammen større operasjoner. 

Under offensiven i 2023, ble ukrainske operasjoner for det meste utført av kompanier i par, styrt av underbemannede kommandostasjoner. Resultatet var at ukrainske soldater sjelden klarte å utnytte brudd eller fremdrift, selv om de ofte har lyktes i å ta fiendes posisjoner. I stedet måtte de stoppe og planlegge, som ga russiske styrker tid til å omgruppere. Om det ukrainske militæret ikke klarer å utvide omfanget av operasjonene sine, risikerer de å gjenta disse erfaringene. Ordentlig trening tar derimot tid.  

Når angrep er det beste forsvar

For at offensive operasjoner skal bli mer effektive, må treningsprogrammene til de ukrainske troppene reformeres, men bedre trening reduserer ikke behovet for materiell. En betydelig knapphet på utstyr vil sannsynligvis ramme det ukrainske militæret i løpet av 2024. På høyden av offensiven i 2023, avfyrte ukrainske tropper daglig opptil 7000 granater, noe som påførte Russland 80 prosent av tapene sine. 

Mot slutten av fjoråret avfyrte ukrainske styrker derimot rundt 2000 per dag. Russerne har i mellomtiden forsterket sin artillerikapasitet, og avfyrer nå rundt 10.000 granater i døgnet. Hvis de ikke gjenvinner lokal ildoverlegenhet, vil enhver offensiv operasjon lede til uholdbare tap for Ukraina. 

Om ukrainske styrker ikke klarer å oppnå ildoverlegenhet i noen områder, vil det være vanskelig å hindre angrep fra Russland, som har omtrent 340.000 utplasserte soldater i Sør-Ukraina. Logistiske utfordringer har begrenset deres offensive muligheter gjennom store deler av krigen, i tillegg til det store antallet døde og sårede – opptil 1000 hver dag under de tyngste kampene – som tvang Russland til å sende personell uten god nok trening til frontlinjen. Selv om dette ikke stoppet russiske forsøk på offensive manøvrer, var effektiviteten deres begrenset.

For Ukrainas del er utfordringen å sette i gang lokale offensiver, mens de opprettholder en defensiv taktikk. Om det russiske militæret lider færre tap, vil det forbedre evnene til deres utplasserte styrker. Et redusert press på frontlinjene vil gi Russland flere fordeler: Erfarne tropper vil kunne brukes til å trene rekrutter, og nye offensiver kan iverksettes i løpet av andre halvdel av 2024. 

I tillegg vil russiske styrker kunne konsentrere seg om områder hvor de kan etablere en mer fordelaktig geometri på slagmarken og påføre Ukraina større tap, og forsterke befestningene sine. Dette vil gjøre fremtidige ukrainske offensive operasjoner vanskeligere. Ukraina må forsøke å utnytte russisk utmattelse til det fulleste, selv med en defensiv taktikk. 

Hva kommer først?

Den ukrainske regjeringen og dens samarbeidspartnere må være realistiske når det kommer til hva slags materiell og trening det er mulig å gi, og når det kan tilbys. Vesten har sløst bort tidsfordelen sin over de siste to årene – de godtet seg over russiske tilbakeslag i 2022–23, og innbilte seg at det er mulig å unngå en langvarig konflikt. 

I stedet for å forsterke industri i Nato-medlemslandene, har de hovedsakelig sendt Ukraina ammunisjon fra nasjonale beholdninger og det internasjonale markedet. Nå begynner beholdningene å gå tomme. For å opprettholde lokal ildoverlegenhet, krever Ukraina rundt 2,3 millioner granater i året. Vesten vil ha vansker med å skaffe halvparten av dette i 2024.

Oppmerksomheten rettes for det meste mot knappheten på granater, men dette er langt fra det eneste Ukraina mangler. For å gjenoppta offensiv kapasitet og beskytte mot russiske angrep, må rundt 1800 rør skiftes årlig på ukrainsk artilleri, og de få europeiske produsentene klarer ikke møte etterspørselen. De mange donerte kjøretøyene trenger også regelmessig forsyning av reservedeler. 

Det er også et vedvarende behov for anti-ballistisk luftforsvar: Russland produserer nå over 100 krysser- og ballistiske missiler og 300 droner per måned. For å begrense skadeomfanget til disse våpnene, vil Ukraina fortsatt trenge forsyninger av vestlige luftforsvarssystemer. Om Vesten ikke øker produksjonen, vil Russland få overtaket. 

I frykt for at årets presidentvalg skal stoppe amerikansk støtte til Ukraina, har Volodymyr Zelenskyj uttalt at alt ukrainsk territorium må frigjøres innen oktober i år. Dette er umulig gitt tilgjengeligheten på materiale og tiden det tar å trene opp ukrainske tropper. Men det er også urimelig å kreve en detaljert og langsiktig plan fra Ukrainas generaler før Vesten forplikter seg til å sende mer støtte – de kan ikke avgjøre hva slags operasjoner som kan gjennomføres når det er usikkert hva slags materiale som vil være tilgjengelig. Forberedelsene til krigens neste fase har blitt et kyllingen-eller-egget spørsmål for Ukraina og USA.

Valuta for pengene

En realistisk plan vil være å donere ressurser til Ukraina for å opprettholde sin defensive taktikk gjennom storparten av 2024, samtidig som enheter trenes og utstyres til offensive operasjoner i 2025. Dette vil gi ukrainske generaler en viss sikkerhet, samtidig som det signaliserer overfor Russland at en årelang utmattelseskrig mot et stadig dårligere utstyrt Ukraina ikke er en holdbar plan. Om USA forplikter seg til å støtte Ukraina gjennom 2024, kan det motivere andre allierte til å investere mer i egen våpenindustri, noe som vil redusere byrden på USA i 2025.

Det er viktig at vestlige ledere understreker at langsiktige investeringer i produksjon både er rimelige og fordelaktige for Ukrainas allierte. Samlet utgjør disse 54 landenes forsvarsbudsjetter over 1045 milliarder kroner månedlig. I sammenligning utgjør støtten fra disse landene til Ukraina i mindre enn 63 milliarder kroner i måneden.

Kronikk

Putin er liksom på valg. Han vinner, men Russland er dømt til å tape

Det er politikk som skaper de største hindrene for en sikker ukrainsk seier. En vanlig vinkling er at finansiering bare handler om å gi penger til Ukraina, men dette er misvisende – hvis vestlige land investerer i egen industri, vil dette også være en viktig bistand. Store deler av disse utgiftene vil tjenes tilbake gjennom skatteinntekter, og flere arbeidsplasser ville bli skapt på tvers av Nato-land. I en økonomisk vanskelig tid burde slike investeringer være velkomne. 

Det blir ofte antydet at USAs støtte til Ukraina går på bekostning av deres militære beredskap i Sør-Kina-havet. Hvis USA ikke klarer å opprettholde en militær innsats i Europa eller Asia, vil enhver avskrekking overfor Kina bli vanskelig. Derfor vil en utvidelse av produksjon for å møte Ukrainas behov være helt avgjørende. 

Nato-traktaten forplikter USA til å komme sine europeiske allierte til forsvar, men den europeiske produksjonen av forsvarsmateriell er ikke på høyde med et Russland på krigsfot. Etter hvert må amerikanske ledere presse Europa til å bli mindre avhengige av USA, slik at det amerikanske militæret kan prioritere avskrekking i Sør-Kina-havet. 

Men det må være en kontrollert overgang, slik at det ikke skjer på bekostning av Ukraina. Skulle det skje, vil USA måtte støtte et Europa som ikke er i stand til å forsvare sin egen østflanke, mens Kina fortsetter å eskalere spenningen i Taiwanstredet. 

Beslutningspunkt

Blant vestlige ledere er det noen som hevder at tiden er kommet til å fremforhandle en fred i Ukraina, men de misforstår både omfanget av Russlands mål – som går langt utover en delvis erobring av ukrainsk territorium – og hva den russiske regjeringen realistisk sett vil være villige til å tilby. Vladimir Putin har gjentatte ganger uttalt at han ønsker å endre logikken i det internasjonale systemet. 

Hvis USA ber sine allierte om å inngå kompromisser for en overfladisk våpenhvile i Ukraina, vil det sannsynligvis få to konsekvenser. Den første er at Russland gjentatte ganger vil bryte våpenhvilen – som det gjorde med alle versjonene av Minsk-avtalen fra 2015 – mens det russiske militæret opprustes med mål om en okkupasjon av Kyiv. Den andre er at Russland vil argumentere overfor sine allierte for at viljestyrken til USA er sårbar. Dette vil sannsynligvis lede til at USAs sikkerhetspartnere vil søke forsikringer, og at USAs innflytelse i verden blir redusert. 

Russland ønsker ikke en direkte konflikt med Nato, men den russiske regjeringen søker å øke omfanget av indirekte konfrontasjoner med Vesten. Etter at Jevgenij Prigozjins mytteriforsøk i juni 2023 ble avbrutt, har Russland forsterket sine ambisjoner om å konkurrere med Vesten på en internasjonal arena. 

Prigozjins opprør kan ha fremmet disse ambisjonene: resten av styrkene hans har blitt omorganisert i en «ekspedisjonsstyrke» som svarer direkte til Hoveddirektoratet i Generalstaben, Russlands militære etterretningstjeneste. Siden sommeren 2023 har Russland ofte samarbeidet med regjeringer i Vest- og Sentral-Afrika, hvor de har lovet militær støtte i bytte mot utvisning av vestlige styrker og økonomiske interesser. 

USA og deres europeiske allierte må ta et valg. De kan utarbeide en umiddelbar plan for å styrke treningsoppleggene de tilbyr det ukrainske militæret, være tydelige overfor sine befolkninger og Ukraina at det ikke vil være mulig å frigjøre okkuperte territorier innen 2024, og møte Ukrainas materielle etterspørsel de neste to årene. 

Alternativt kan de naivt fortsette å tro at krigen har gått i lås, noe som gir Russland en fordel. Sistnevnte vil være et stort feilgrep, i tillegg til å utvide sine samarbeid i Afrika, bygger den russiske regjeringen opp sine samarbeid med Kina, Iran og Nord-Korea. Et tap i Ukraina vil vise at Vesten ikke kan møte én utfordring av verdens sikkerhetsstruktur, og da vil det ikke være noen grunn for dets motstandere å tro at det kan takle flere kriser på en gang.

© 2024 Council on Foreign Relations, utgiver av Foreign Affairs. Alle rettigheter forbeholdt. Distribuert av Tribune Content Agency. Teksten er oversatt av Martin Shantz Heide. 

Kronikk

Ni grunner til at forhandlinger med Russland er helt meningsløst