Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Jeg leste teksten fra Cato Hemmingby «Kunne Israels forsvar gjort noe annerledes på Gazastripen?» med interesse, men ble litt satt ut av hans ensidige og enøyde analyse. Både av den kontinuerlige massakren på Gazastripen, forsøkt påpyntet med begreper som «militære kampanje», og hans evaluering av «krigens» gang.
Det enøyde synet kan forklares med ensidig tilgang til informasjon, selvsagt. Journalister «integrert» med israelske styrker som får begrenset tilgang til informasjon og som må få sjekket alt av materiale de samler fra israelske militærmakter, gir grunn til å stille spørsmål om medienes frihet.
Journalister på motsatt side er i like stor fare som alle andre, eller faktisk i større fare siden det kan virke som det å få begrenset informasjon fra den andre siden er et mål, og det å myrde journalister synes å være en måte dette gjøres på.
Positivt ladet retorikk
Israel har også i tidligere konflikter rettet skytset mot kritiske medier, dessverre uten noe videre konsekvenser i form av reaksjoner fra omverdenen. Likevel, det å ensidig og ukritisk bruke israelske kilder for å evaluere israelske påstander er svært problematisk.
Militære bruker gjerne omskrivninger som skal skjule krigens råskap, og Hemmingby gjenbruker overveldende positivt ladet retorikk som at styrkene går inn «godt organisert» og på «kontrollert vis». Ikke nødvendigvis feil, heller ikke overraskende da spesielt sjø- og luft-stridskrefter opererer uten motstand. På bakken hvor de møter motstand er dog historien en annen, men det får ikke Hemmingby med seg, fordi israelsk propaganda som synes å være hans eneste informasjonskanal, naturlig nok ikke tar med seg dette.
Jeg mener at Hemmingby feiltolker Israels tilnærming. Ødeleggelsen av en by handler ikke kun om å redusere egne tap, men om å påføre en sivil kostnad for palestinerne. Her mener jeg Hemmingby gjør en alvorlig feil ved å ignorere de forklaringene israelske politikere gir. Selv om man ser på israelske kilder alene, finnes det tilstrekkelig informasjon som belyser hensikten bak handlingene.
Dette er kritikkverdig fordi senere i teksten tar han opp ideologien bak, men uten å gå i dybden. Ideologien representeres med militære begreper som «Dahyah-doktrinen», som kan virke nøytralt hvis man ikke kjenner til betydningen.
Lidelser og ødeleggelser
Israels Dahiyah-doktrine har vært gjenstand for stor kontrovers og kritikk på grunn av dens brutale innhold. Doktrinen, som ble utviklet under Libanon-krigen i 2006, fokuserer på å påføre omfattende skader på sivile områder og infrastruktur for å svekke støtten til fiendtlige militante grupper. Det handler også om å ramme det som kalles kraftmål, altså mål som ikke har ren militær betydning, men som antas å skape en kraftfull effekt.
De sivile skadene er altså ikke noe som skjer utilsiktet som følge av at man prøver å ramme rent militære mål, det er et direkte mål i seg selv å påføre så store lidelser og ødeleggelser på sivile mål at det skal virke avskrekkende på fienden. Navnet Dahiyah referer til et nabolag i Beirut som ble nærmest jevnet med jorden av voldsomme israelske luftangrep under krigen i Sør-Libanon i 2006.
Her vil jeg anbefale lesning av en meget god gjennomgang om dette, samt KI-støttet målutvelgelse, i det israelske nettmagasinet +972, noe artikkelen kaller en «massemordfabrikk». Her vises vi at når sivile dør, er det ikke tilfeldig, men fordi noen har bestemt at det er akseptabelt, fordi palestinske liv rett og slett ikke tillegges nok verdi. Dette aspektet tar ikke Hemmingby med seg.
Upålitelige kilder
I et intervju med journalisten som skrev dette, Yuval Abraham, beskriver han en voksende uro blant israelske etterretningskilder over politikken, som faktisk er vanskelig å skille fra definisjonen på terrorisme. Denne politikken har blitt sterkt fordømt for sine følger for uskyldige sivile. Kritikere peker på at den overdrevne bruken av makt mot sivilbefolkningen strider mot prinsippene om proporsjonalitet og beskyttelse av sivile under krig. Det har også vært påpekt at denne strategien fører til unødig lidelse og humanitære kriser uten å oppnå militære mål i tilstrekkelig grad.
Hvorvidt halvparten av Hamas' bataljoner virkelig har «gått i oppløsning» er vanskelig å si. Jeg har sett en rekke videoer av Hamas angrep mot israelske tanks og militære kjøretøy, men det sier ikke noe om den militære situasjonen i seg selv. Vi vet at begge sider driver propaganda om egne og motstandernes tap. Vi vet derfor at hverken IDF eller Hamas er særlig pålitelige kilder om hvordan kampen mellom dem står for øyeblikket, at Hemmingby ukritisk synes å godta den israelske propagandaen er svakt.
Enda verre blir det når vi kommer inn på folkeretten. For nei, IDF har ikke greit å dokumentere for internasjonale medier hvordan «Hamas bruker sykehus, skoler og moskeer til militante aktiviteter». Det handler som nevnt ikke om Hamas, men om IDFs politiske mål om å skape maksimale menneskelige kostnader ikke bare for Hamas, men for hele sivilbefolkningen i Gaza.
Denne politikken krever at alle sykehusene må stenges ned, og at samfunnet systematisk berøves mat og drivstoff og settes under militært press. Enhver omskrivning av dette understøtter israelsk propaganda.
Skaper nye terrorister
Det er grove brudd på krigens folkerett vi snakker om, tross fikenbladet om misbruk av sivile objekter fra Hamas sin side. Hemmingby avslutter med det sedvanlige om at det finnes ikke andre måter å bekjempe Hamas på. En ting er at dette hopper helt bukk over at styrking av Hamas faktisk var en sentral politikk fra den nåværende israelske statsministeres side, for å splitte og svekke palestinsk politisk ledelse, men videre er det heller ikke sant.
Kunne Israel ha gjort noe annerledes? Ja! Før siste runde med angrep på Gaza kunne man gjort mye for å redusere Hamas' innflytelse og oppslutning ved å avslutte blokaden og inngå i reelle forhandlinger om å avslutte okkupasjonen. Spørsmålet om proporsjonalitet drøftes ikke i det hele tatt i artikkelen. Det er grovt.
Henvisningene til andre (mangelfulle) drøftinger, er en utflukt. Dette nye KI-verktøyet og måten det brukes på, viser at dette ikke bare handler om å bekjempe Hamas, men å straffe palestinerne. Når forsvarsministeren sier at det ikke handler om presisjon, men maksimal ødeleggelse, burde det var dokumentert. Og hvis det ikke er noen annen måte gjør det det på enn det som nå skjer, så er det garantert kontraproduktivt - fordi dette skaper nye terrorister på løpende bånd. Derfor vil dette måtte skje igjen og igjen.
