Kronikk
Tre uker, én kjeks – og fremtidens krig
Når den neste krigen kommer – og det vil den – må vi kjempe med det vi faktisk har forberedt. Ikke det vi ønsket oss.
DRONEKAPPLØP: I 2025 er 80 prosent av alle ukrainske angrep dronebaserte. Illustrasjonsfoto fra juni 2024, da det ukrainske selskapet Armadrone viste fram sine Punisher- og Rex-droner.
Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
På en russisk dronefabrikk i Tula legges det én enkelt kjeks i hver forsendelse til fronten. Den har ingen ernæringsmessig verdi. Den er ment som en klokke: Er kjeksen muggen ved ankomst, vet mottakeren at det har gått mer enn tre uker – og at programvaren i dronen trolig er utdatert.
Tre uker.
Det finnes knapt én forsyningskjede i Norden i dag som kan utvikle, sende og implementere operativ militærteknologi på så kort tid. Men tempoet på slagmarken krever det. I 2025 er 80 prosent av alle ukrainske angrep dronebaserte, og det er disse som står bak majoriteten av russiske tap. Programvareoppdateringer er blitt like viktige som ammunisjon.
Den moderne slagmarken – og vår største utfordring
Vi har lært mye av krigene vi har vært vitne til. Vi har forstått, analysert og erkjent. Men hvor mye har vi faktisk endret? Hvor mange av våre teknologiske erfaringer har fått praktiske konsekvenser for hvordan vi trener, planlegger og forbereder oss?
Som Palmer Luckey, grunnlegger av Anduril, nylig sa: «Din Tesla har bedre kunstig intelligens enn noe amerikansk militærfly. Din robotstøvsuger er mer autonom enn de fleste våpensystemene i Pentagon. Og Snapchat-filtrene dine har bedre bildesyn enn våre mest avanserte militærsensorer.»
Det er dette som er vår utfordring nå.
Slagmarken er ikke lenger et fysisk sted, men et digitalt og fysisk nettverk. Den «gjennomsiktige slagmarken» er allerede her – der sanntidsdata fra sensorer, droner og satellitter analyseres av kunstig intelligens og gir øyeblikkelig beslutningsstøtte til soldater i felt.
Moderne krigføring skjer nå på tvers av fem domener: cyber, rom, elektronisk krigføring, informasjonsoperasjoner og klassisk ildkraft. Disse smelter sammen til én felles operasjon. Fysisk skjul hjelper fortsatt – men i dag er det digitale mottiltak som jamming og forfalskning som gir reell beskyttelse.
Teknologi har gitt soldaten større rekkevidde og slagkraft, men det menneskelige forblir avgjørende. Ukraina minner oss på det: Artilleriet dominerer. Infanteriet holder bakken. Skyttergravene er tilbake. Og store formasjoner har måttet vike for små, fleksible enheter. Fremtidens krig handler om samspillet mellom det gamle og det nye.
Er vi klare hvis det smeller i morgen?
Norden består av små nasjoner med begrensede ressurser. Vi har ikke råd til å utvikle løsninger som ikke fungerer med våre allierte, eller systemer som ikke kommer frem i tide. Og vi har ikke råd til byråkrati som holder teknologien tilbake.
Vi må tørre å stille de vanskelige spørsmålene:
Tåler infrastrukturen vår et kombinert fysisk og digitalt angrep?
Er vi forberedt hvis mobilnettet eller internett faller bort?
Har vi mekanismer som lar sivile aktører bidra raskt når det gjelder som mest?
For å lykkes må vi dele data, standardisere løsninger, og bygge et anskaffelsessystem som matcher tempoet på slagmarken.
AI og krigens nye logikk
Kunstig intelligens er ikke lenger noe som hører laboratoriene til. Den er flyttet ut i felt – til kanten av operasjonen, til «edgen». Der beslutningene tas, og krigen avgjøres.
Edge AI gjør det mulig å analysere video i sanntid, identifisere trusler, tolke elektronisk støy og oppdage mønstre som varsler om kommende angrep – på sekunder.
I Ukraina i dag bruker små tech-firmaer militære datasett til å trene AI – kontinuerlig – midt i konflikten. Det betyr at de kan oppdatere løsningene sine ukentlig. Men hvor er de nordiske datasettene? Hvem eier dem? Hvem gjør dem tilgjengelige for teknologiselskapene våre? Og hvem har ansvaret for å bruke dem i vurdering av nye anskaffelser?
Cybersikkerhet ved den taktiske «edgen»
Fremtidens slagmark er både fysisk og digital – og de to smelter sammen. Cybersikkerhet handler ikke lenger bare om å beskytte hovedkvarter og strategiske nettverk, men om å sikre systemene soldatene er avhengige av i felt.
Angrepsflaten vokser raskt: Alt med en sensor, chip eller tilkobling – kjøretøy, hjelmer, radioer – kan angripes. Soldater bærer i dag mer datakraft enn en hel brigade hadde for tjue år siden.
Tiden til å reagere krymper. Der man før hadde måneder, handler det nå om timer – med nulldagerssårbarheter som utnyttes før de oppdages. Motstandere retter seg direkte mot taktiske systemer for å slå ut kommunikasjon, logistikk og målsøking. Samtidig viskes skillet mellom cyber- og elektronisk krigføring ut – én kapasitet kan nå gjøre begge deler.
Heldigvis skjer det fremskritt:
Nulltillit-arkitektur tas i bruk i felt – ingen komponenter stoles på uten verifisering.
Lokale AI-systemer oppdager unormal atferd uten å være koblet til sentral drift.
Motstandsdyktige nettverk finner sikre ruter automatisk.
Maskinvare designes med innebygd kryptering og sabotasjevern som standard.
Men dette skjer ikke raskt nok. Anskaffelser og implementering tar for lang tid, mens motstandere endrer taktikk på dager – ikke år. Cybersikkerhet må bygges inn fra starten, ikke legges til i etterkant. Og siden ingen systemer vil være helt sikre, må vi også planlegge for robusthet og rask gjenoppretting.
Styrkene våre må kunne løse oppdrag – selv når systemene svikter. Det vil være like avgjørende som evnen til å krysse et fysisk hinder.
Fremtiden bygges nå
Når den neste krigen kommer – og det vil den – må vi kjempe med det vi faktisk har forberedt. Ikke det vi ønsket oss. Ikke det som ligger i innkjøpsplanen. Men det vi har bygget, testet og gjort operativt.
Spørsmålet er: Bruker vi det vi har – og bygger vi det vi trenger?
