Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
At det er noe alvorlig galt med det amerikanske samfunn blir stadig klarere for oss. Det gjelder i alle de tusenvis av ulike samfunn spredt ut over dette store kontinentet, fra kulturelle høyborger i New York til hillbilly-avkroker i Vest-Virginia.
«The American Dream», et slags nasjonaletos med røtter i selve grunnloven, om frihet, like muligheter og velstand for alle som vil ta i et tak, har falmet de siste tre-fire tiårene; drømmen ser ut mer som et mareritt, både for amerikanerne som folk og for deres demokratiske, politiske system.
Det er ikke Donald Trump som er årsaken til at det går opp i limingen «over there», slik mange synes å mene – han så potensialet i å kaste seg på frustrasjonsbølgen og gjøre seg til talsmann for de mange titalls millioner av skuffede og sinte amerikanere, og sto frem i rampelyset på den politiske arena som presidentkandidat før valget i 2016.
Han er en fyr som har fått alt han har pekt på fra han var i stand til å peke, som har karret til seg med begge hender alt han begjærte – eiendommer og kvinner – og som fikk kjendisstatus etter 15 år på TV-skjermen i et underholdningsprogram i beste sendetid.
En skummel utvikling
I tiden som president fra 2017 til 2021, ble det mye improvisasjon fra Trumps side. Han fikk gjort en del skade, men ble stoppet av «de voksne i rommet», som det ble sagt til mediene fra en anonym medarbeider i Det hvite hus. Generaler og admiraler med ryggrad, og med lojalitet sverget til forfatningen og ikke til presidenten, sto imot hans forsøk på å misbruke rollen som øverstkommanderende for de væpnede styrker. General Mark Milley, lederen for Joint Chiefs og Staff, fant det nødvendig å ringe til sin kinesiske kollega for å berolige i en situasjon da Trump nærmest gikk amok i truende retorikk.
Med den sterke avhengighet av USA vi har gitt oss inn på i sikkerhets- og forsvarspolitikken, bør vi minne oss selv om at Trump var på god vei til å trekke 12.000 soldater ut av Europa, og at han snakket stadig mer aggressivt og uvennlig om Nato-medlemmer som han mente burde satse mye mer på egne militære kapasiteter. Hans flørting med den russiske presidenten og hans autoritære styreform var patetisk der og da, men innvarslet en skummel utvikling i det transatlantiske forhold, med «America First» som tydeligere bærebjelke i amerikansk politikk.
President Joe Biden står for det samme – ingen bør være i tvil om det – men i en langt mildere form. Slik det nå ser ut, kan han bli den siste amerikanske president med en viss positiv, atlantisk dimensjon i sikkerhets- og utenrikspolitisk tenkning.
Politikk som underholdning
En ny fireårsperiode med Trump som president vil ikke være preget av improvisasjon. Han bruker mye tid sammen med sine rådgivere på å forberede et politisk program. Hva programmet vil inneholde, får vi glimtvis vite ved det han sier i intervjuer og i sine taler til republikanske forsamlinger, som han velger som arenaer i stedet for å stille opp i TV-debatter med andre som aksler trøyen som kandidater ved det republikanske partiets nominasjon før presidentvalget i 2024.
På spørsmål fra en journalist etter hans siste «rally» om han tok sikte på å bli diktator, svarte Trump: «Nei, bortsett fra den første dagen.» Kryptisk, kanskje – men egentlig megetsigende. Han vil ha alt klart for å sette i gang politiske prosesser fra første dag med dramatisk effekt om et republikansk flertall i Kongressen følger opp. Trump har et solid nakketak på The Grand Old Party (GOP); knapt noe politisk parti har vel et så misvisende navn; gammelt, ja – storslagent, nei.
Amerikanere elsker å bli underholdt. Politikk er åpenbart også underholdning for amerikanerne. Karismatiske politikere er på linje med filmstjerner og pop-musikere – de underholder og setter følelser i sving. Følelser er så mye mer behagelig å forholde seg til enn fakta og virkelighet.
Trump startet sin karriere i 2016 med å presentere en «alternativ virkelighet», ved å påstå at det var langt flere fremmøtte ved innsettelsesseremonien enn ved noen tidligere seremoni, til tross for at det motsatte kunne dokumenteres. Så kom «fake news» med overdrivelser og løgner, og utskjelling og håning av alle som kritiserte ham. De uavhengige, frie medier ble omtalt som «enemies of the people». Hans retorikk er nå verre enn noen gang. Han omtaler navngitte grupper som skadedyr, som lyver, stjeler og undergraver samfunnet og, underforstått, som derfor bør utryddes.
Det er en språkbruk som Adolf Hitler brukt på 1930-tallet. Dog er det en forskjell; Hitler hadde en ideologi, det har ikke Trump. Han er ikke nazist, han er en rendyrket narsissist – med klare personlighetsforstyrrelser, om noen bare hadde våget å stille en diagnose – som elsker seg selv og å sole seg i glansen av egen makt og rikdom, som har null empati og er, moralsk sett, totalt avstumpet.
Utvikling i Norge
Her i Norge lever vi i «verdens beste» demokrati og rettsstat, og å trekke frem utviklingstrekk som kan sammenlignes med forholdene i USA, er det overhodet ikke grunnlag for. Den viktigste grunn er at vi har et ganske egalitært samfunn, med stor grad av likhet mellom folk, sosialt og økonomisk, og at vi har tillit til myndigheter av alle slag og til våre politikere – jevnt over. Likevel er det enkelte tegn til at noe nytt er på gang.
Vi har fått det som mer og mer begynner å se ut som en politisk elite, et sjikt av personer som har politikk som profesjon - noen i posisjon, andre som venter på å komme i posisjon, noen som folkevalgte, andre som rådgivere til folkevalgte. Et annet tegn er at man bruker politiske posisjoner til å berike seg, og la venner og støttespillere dra fordeler av ens posisjon. Det ses også gjennom fingrene med at lønninger og bonuser i statlige og statsfinansiert virksomhet skyter i været.
Det er også blitt et slags politisk mantra at man blir sittende i posisjon, selv om man blir tatt i å gjøre alvorlige feil, eller har ansvaret for feil som andre begår innenfor eget ansvarsområde. Ikke bra!
Politikk og «Makta»
Så til det siste, og kanskje alvorligste, når det kommer til stykket – politikk som underholdning. De aller fleste av dem som ser på TV-serien «Makta», opplever den sikkert som en godt laget historie med en herlig blanding av karikerte politiske figurer og fortegnede situasjonsbilder fra arbeiderbevegelsens indre liv i en tidsepoke som ligger ufarlig langt tilbake. Resonnementet hos seerne er vel for de fleste at så ille kan det da umulig ha vært.
Eller om det har vært så ille, så er det sikkert ikke slik lenger. At det i virkeligheten var både bedre enn og verre enn det som vises, vet jeg, både fordi jeg er så gammel, og var slik posisjonert, at jeg ble personlig kjent med flere av de karikerte personene, og fordi jeg har dykket ned i den skumle materien som det vises glimt av i serien i egenskap av medlem i et offentlig utvalg (Karstad-utvalget i 1990-1991) som ryddet opp i en del av det. De som har laget serien, må også ha fått vite om det, for det røpes ved flere innslag underveis i episodene. Men de velger å la glimtene fremstå som latterlige, selv om de av og til er ganske groteske, for å skape «kicks» hos seerne.
Noen undres sikkert over hvor filmskaperne tar det fra. En rik møbelhandler på Jessheim, som mottar penger fra Gladio (en hemmelig del av den italienske etterretningstjenesten, som i andre Nato-land ble kalt «Stay Behind»), og som bruker dagene til å påvirke og manipulere arbeiderbevegelsens toppfigurer og mediene. Filmskaperne lar det imidlertid forsvinne i helheten av utallige underholdningsmomenter.
Underholdning og følelser, altså, i presentasjonen av politisk historie som ikke ligger lenger tilbake enn at flere av aktørene fortsatt lever, til dels i beste velgående, som vår alles Gro («landsmoderen» som aldri var sint, bare engasjert). Hun formelig kastet møbelhandler Engen ut av kontoret til hedersmannen Odvar Nordli (statsministeren som fremstilles respektløst, nærmest som en forvirret og bortkommen kar med sterk hjemlengsel) i en episode 26. november. Scenen var sikkert laget for å markere fra filmskapernes side at Gro Harlem Brundtland ikke ville ha noe med dette uvesenet å gjøre.
En maskert makt
Jeg antar at filmskaperne er fullstendig klar over at de legitime Stay Behind-organisasjoner neppe drev med pengetransaksjoner - ikke seg imellom, og i hvert fall ikke med overføringer til enkeltpersoner i andre land. Men de kan ikke dy seg for å erte norske myndigheter og enkeltpersoner (som meg) ved å ta det med, vel vitende om at det må dykkes dypere for å se og forklare fenomenet. Der finner man en maskert makt som det helst ikke skal snakkes høyt om.
Men det er såpass lenge siden, og siden jeg har innsikt i dette og har vært ute noen vinternetter, kan det vel ikke skade – snarere tvert imot. I Italia var det Gladio (latin: med sverd), med romertallet II bak, som kunne drive med slikt. Gladio II besto av et nettverk av personer i institusjoner med makt og myndighet, inkludert mafiaen, og var så ufyselig at selv CIA, som initierte og finansierte store deler av Stay Behind-apparatet i europeiske Nato-land i de første etterkrigsårene, ikke ville ha noe med det å gjøre.
Oppfinnsomheten hos filmskaperne kan man ikke klage på - både ved å vise at avlytting var en del av kulturen i arbeiderbevegelsen, noe tidligere partisekretær Ronald Bye brettet ut i bok og i redegjørelse for den stortingsoppnevnte Lundkommisjonen på midten av 1990-tallet, og ved å markere at uvesenet trolig ble bragt til opphør da Gro Harlem Brundtland kom til makten i Arbeiderpartiet.
Vi må kjempe mot alternative krefter
Stortinget oppnevnte altså en kommisjon på midten av 1990-tallet for nettopp å finne ut av påstander som verserte om et maskert nettverk med tilknytning til arbeiderbevegelsen, en «fjerde tjeneste», som drev med ulovlig virksomhet, av til dels svært alvorlig karakter. Kommisjonen avdekket mye om ulovlig kartlegging og overvåkning fra Politiets overvåkningstjenestes side, men ellers lite.
Den kunnskap som skaperne av «Makta» har tilegnet seg om møbelhandler Engen og hans lysskye virksomhet og kontakter ble formidlet til Lundkommisjonen av flere med innsikt i fenomenet, men ble ikke tatt med i kommisjonens innstilling. Det de leverte til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, kan kanskje skaperne av «Makta» ha fått tilgang til, enten ved at komiteens arkivmateriale er avgradert etter at snart 30 har gått, eller ved at en eller flere av dem som ga det fra seg, har vært behjelpelig med private kopier eller i samtaler.
Politikk må ikke bli underholdning i vårt land, og vi må aktivt kjempe mot de mange krefter som påvirker oss med usannheter og «alternativ virkelighet», som er egnet til å sette følelser i sving mer enn hjernevinninger og sunn fornuftsbasert tenkning.
