– Det lå lik strødd

Kapittel 1: Etter kilometer med vei dekket av dronebeskyttende nett kommer noen små, forfalne hus til syne langs en vei omgitt av jorder. Her holder den ukrainske soldaten Ruslan Smirov til. Noen mil unna ligger den ukrainske byen Pokrovsk, der russiske og ukrainske soldater kjemper fra hus til hus.

Han tjenestegjør i 38. marinebrigade og er én av mange hundre tusen ukrainere som hver eneste dag forsvarer landet sitt.

Plutselig skjærer den karakteristiske lyden av en russisk angrepsdrone gjennom luften. Den høye vedvarende og summende lyden kan minne om en motorsag eller moped oppe i himmelen.

– Som dere hører, er det nok å holde på med her, sier Ruslan Smirnov.

Den høyreiste ukraineren på rundt to meter går under kallenavnet Malyuk, som kan oversettes til «baby» eller «lite barn».

Det er bare noen timer siden tre av hans soldater ble livstruende skadet her. To russiske droner slo ned rett utenfor huset der de lå og sov. Lastebilen på utsiden, som til vanlig er utstyrt med en 23mm luftvernkanon, er totalskadet. Det ryker fortsatt av restene etter dronene som ligger spredd utover bakken.

Ruslan viser vei inn i et av de små husene. På innsiden er det lavt under taket, og veggene er dekket av folie. En liten vedovn sørger for at soldatene holder varmen.

Mellom køyesengene står automatvåpen og stridsvester lent mot veggene. I en av sengene sitter en katt og følger med. Her lever de samtidig som de jakter på russiske droner på vei mot ukrainske mål.

«Slå dere ned», sier Ruslan og smiler. Men bak smilet til den vennlige kjempen skjuler det seg en historie om krigens grusomheter.

En kommende katastrofe

Ruslan er én av mange veteraner i krigen Russland startet mot Ukraina i 2014. Virkeligheten på slagmarken er brutal. Soldater drepes, lemlestes og sitter igjen med dype, mentale arr.

Sivile rammes også hardt. Familier rives fra hverandre. Mange har mistet slektninger, venner og partnere. For de fleste ukrainere vil livet aldri bli det samme. En gang i fremtiden skal det ukrainske samfunnet lege sine sår etter krigen, men hvordan?

Siden fullskalainvasjonen i februar 2022 til 2025 har antallet veteraner økt med rundt 800.000. Til sammen er i underkant av 1,5 millioner ukrainere blitt krigsveteraner siden 2014.

Det ser ikke ut til at krigen vil få en snarlig slutt. På sikt kan antallet veteraner komme opp i fem til seks millioner, inkludert familiemedlemmer, ifølge statssekretær for veteransaker i Ukraina, Maksym Kushnir.

Én dag skal veteranene vende tilbake til samfunnet. Mange vil få problemer med tilpasse seg og finne tilbake til en normal hverdag etter krigen. 20 til 30 prosent kan få en posttraumatisk lidelse, ifølge eksperter.

Omringet av fienden

28. februar 2022 gikk Ruslans kompani inn i Ilitsj-stålverket, en av Mariupols mange fabrikker. Der kjempet de for livet mens russerne strammet grepet rundt byen. 

Fullstendig omringet var det ingen vei ut. I tre dager var Ruslans kompani regnet som savnet i strid. Det var ingen forbindelse til verden utenfor. Så startet angrepene. På det meste ble Ruslans avdeling utsatt for over 40 bombeangrep fra fullastede fly samme dag. 

– De presset oss bokstavelig talt inn i et lite hjørne og kastet alt de hadde, i hodet på oss, sier han. 

Russerne var rasende på de ukrainske soldatene som nektet å overgi seg. Det gjorde at angrepene og midlene som ble tatt i bruk, ikke kjente noen grenser, ifølge Ruslan. 

– Du vet ikke hva du skal gjøre. Det eneste du vet helt sikkert, er at du aldri kommer deg ut i live. 

Til tross for kamphandlinger og konstante angrep er det helt andre bilder som har brent seg fast i minnet hans. 

– Det lå lik strødd overalt. Hunder spiste på likene og dro dem rundt i gatene. Men det verste var å se det menneskelige forfallet, sier han. 

Til slutt var de tomme for forsyninger. Soldatene satt i bomberommene, helt nedbrutte, fullstendig demoralisert og klarte ikke å kjempe lenger. 

Det gikk så langt at Ruslan måtte true egne soldater med våpenet sitt for å opprettholde disiplin og sørge for at det hele ikke raknet.

– Jeg så vanlige mennesker bli til ville dyr

Lidelsene i Mariupol var enorme. Heller ikke de sivile ble spart, ifølge Ruslan. 

Da Russland bombet teateret hvor over 1000 mennesker hadde søkt tilflukt, var Ruslan på sykehuset og leverte russiske krigsfanger. Han kom dit kort tid etterpå. 

På bakken utenfor teateret sto det skrevet «deti», russisk for «barn», i en desperat bønn til det russerne om å spare dem. Til ingen nytte. Flybomben som traff teateret, antas å ha vært rundt 500 kilo. Rundt 600 barn og voksne ble drept. 

– Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det synet. Det lå deler av døde barn overalt. Det var helt forferdelig, sier Ruslan. 

Etter angrepet fant innbyggerne ut at en lokal mann angivelig hadde hjulpet russerne med angrepet på teateret, ifølge Ruslan. 

– To av mødrene til de drepte barna rev ham i filler. I ordets rette forstand – de rev ham i filler med bare hendene, som to beist. Jeg så vanlige mennesker bli til ville dyr. Det kommer jeg aldri til å glemme, sier han. 

For Ruslan stikker hendelsen dypt. Som soldat var han vant til å se død og lidelse, men forteller at det var noe annet å se sivile forandre seg til noe primitivt og ugjenkjennelig.

Alene i ingenmannsland

Til slutt var det bare tre utveier for de ukrainske soldatene i Mariupol. Flukt, fangenskap eller død. 11. april fikk de ordre om å bryte ut av den beleirede byen, men lyktes ikke. 

Neste dag kom ordren om at de skulle dele seg opp og forsøke å komme seg gjennom de russiske linjene og flykte. 

Kompaniet til Ruslan delte seg inn i tre grupper. En av gruppene ble tatt av russerne, mens resten klarte å bryte ut. 

– Noen ble drept i forsøket, men rundt 70 prosent kom seg ut, sier han. 

Lite visste Ruslan at dette bare var begynnelsen. Allerede første dagen på flukt ble de tatt i bakhold av russerne. 

I kaoset som utspilte seg, kom han bort fra de andre i gruppen. Plutselig befant han seg alene bak fiendens linjer. Uten andre alternativer måtte han fortsette på egen hånd. 

I 13 dager var Ruslan på flukt alene. Han spiste insekter, øgler, bær, tygget hvete og drakk skittent vann der det fantes. Ved flere anledninger kom han ansikt til ansikt med fienden, men gang etter gang kom han seg på mirakuløst vis unna og lurte døden. 

Langs alle fluktrutene i området saumfarte russiske angrepshelikoptre bakken og jaktet på ukrainske soldater. Alle som ble oppdaget, ble umiddelbart skutt.

– Jeg så det skje hundrevis av ganger. De skjøt alt de fant. Det lå døde ukrainere langs alle veiene. Rundt 20 kilometer fra selve Mariupol renner en elv. Den var fylt med lik, forteller Ruslan.

– Jeg trodde jeg skulle bli gal, sier han.

Da Ruslan hadde vært savnet i strid i to uker, begynte ryktene om hans død å florere, både blant kolleger og familien som ventet hjemme. 

I ettertid fortalte Ruslans daværende kone at hun våknet klokken to om natten og fant sønnen deres knelende på gulvet. Han ba til Gud om at faren skulle komme tilbake til ham i live. 

Av de ukrainske soldatene som var på flukt, var Ruslan blant de siste som kom seg ut i live. Han fikk ti dager med permisjon før han ble sendt tilbake til krigen. I tiden etterpå føltes det som at han var i ferd med å miste seg selv

Å miste seg selv

Ruslan har kjempet og ledet soldater i strid i nesten ti år. Han beskriver infanteritjenesten som beinhard. Nå er han flyttet til en mindre belastende stilling. 

Han elsker infanteriet og vil egentlig tilbake, men erkjenner at han var ute av kontroll. 

– Det går på sikkerheten løs. Man mister den gode vurderingsevnen, tar dårlige avgjørelser og begynner å gjøre feil. 

– Problemene bygger seg opp. Til slutt føltes det som hodet mitt skulle eksplodere. Jeg var nær ved å miste forstanden, sier han.

Ruslan ble søvnløs om han ikke hadde beroligende piller. Hadde han ikke piller, så drakk han for å få døyve de vonde minnene. 

– Jeg hadde nådd mitt bristepunkt, sier han. 

Ruslan er ikke gift lenger. Når krigen er over, vil han leve et fredelig liv på landet sammen med sønnen sin. Han har fått nok av krig og forteller at han ikke har mer å gi. 

Sønnen til Ruslan er ti år gammel, like lenge som Ruslan har vært i marineinfanteriet. 

– På mange måter har han tjenestegjort med meg i marineinfanteriet hele sitt liv. Han forstår hvorfor jeg må kjempe, og er stolt av meg, men han er et barn. Han savner pappaen sin. 

– Jeg ble skilt på grunn av alt dette. Vi hadde vært sammen i nesten 20 år. Krigen har ødelagt så mye for meg, sier han.

Ekstreme påkjenninger

I dag vet man ganske mye om hvilke mekanismer som trer i kraft når soldater utsettes for traumatiske hendelser, ifølge Andreas Nordstrand. 

Nordstrand har i mange år jobbet med ukrainske soldater. Som fungerende sjef for Forsvarets sanitets seksjon for militær helse gir han råd både til ukrainske fagpersoner og soldater. 

Han deler stress inn i to kategorier. 

Det første er ikke-traumatisk stress. Det kan være å bo tett på mennesker man ikke kjenner, være borte fra egen familie eller ikke ha friheten til å gjøre som man vil. I tillegg til miljømessige, som at det er kaldt, vått og kummerlige forhold. 

Det andre er traumatisk stress. Det kan forklares slik: Å frykte for livet. At man blir skutt på, utsatt for artilleri eller droneangrep eller er i en direkte stridskontakt er en type klassisk traume i krig. 

– Dette fører ofte til det vi kaller fryktdysreguleringssymptomer. At man blir årvåken, skvetten, har mareritt, sliter med søvn og den typen ting, sier han. 

Bevitning. Det kan være at man ser lidelse og død hos andre. Du ser en venn som er stygt såret eller død eller håndtering av lik. 

Moralsk krysspress. Det handler om situasjoner der man ender opp med å gå mot sine egne dype moralske overbevisninger, at man bevitner moralske overtramp eller at man gjør noe feil som får konsekvenser. 

Traumatisk tap. At mennesker man kjenner og er glad i dør under dramatiske omstendigheter. 

Hvis mennesker utsettes for traumer når de allerede har høy belastning av ikke-traumatisk stress, øker sannsynligheten for symptomer eller problemer tilknyttet posttraumatisk stresslidelse (PTSD). 

I Ukraina opplever soldatene multimodal stresseksponering. De utsettes for en rekke forskjellige traumer samtidig over tid. 

Enkeltstudier fra ukrainske forskere indikerer at opptil 85 prosent av soldater ved fronten rapporterer symptomer forenlige med PTSD. For mange vil symptomene sannsynligvis avta når den akutte belastningen opphører, men det er usikkert hvor stor andel som utvikler langvarige eller kroniske plager, ifølge Nordstrand.

Resilient respons

De fleste som utsettes for traumer, har ifølge Nordstrand det som kalles en resilient respons. Det betyr at man kan få kortvarige symptomer på PTSD eller ikke symptomer i det hele tatt. 

– Det er likevel verdt å merke seg at hver gang man ruller terningen, vet man ikke hva resultatet blir. 

I Ukraina blir soldatene utsatt for repeterende traumatiske påkjenninger, så de får en akkumulert effekt. Den akkumulerte effekten, der man utsettes for stressbelastning over tid uten mulighet for hvile og rekreasjon, er ifølge Nordstrand kjent for å gi plager og er et gjennomgående mønster hos alle soldatpopulasjoner som undersøkes. 

Når kroppen utsettes for stor stressbelastning, går den inn i en alarmfase. Der prøver kroppen hele tiden å tilpasse seg. Deretter går man over i det som kalles en motstandsfase. Man kan være i motstandsfasen en god stund, men til slutt går man over i en utmattelsesfase, noe som vil skje med alle, ifølge Nordstrand. 

Han mener det store spørsmålet er hvor langt man klarer å dra motstandsfasen. 

– Ukrainerne har mye av den akkumulerte belastningen over tid og svært lite tid til restitusjon. Da vil alle på et eller annet tidspunkt nå sitt metningspunkt og havne i utmattelsesfasen, sier han. 

Tall fra amerikanske studier viser at rundt 30 prosent av krigsveteranene fra Vietnamkrigen på et tidspunkt i livet har hatt PTSD og at mange av dem 40 til 50 år senere fortsatt sliter med lidelsen. 

Generelt viser amerikanske studier at blant amerikanske krigsveteraner har rundt 15 prosent PTSD, mens rundt 25 prosent får symptomer rett under det som kreves for å stille en diagnose. 

For andre verdenskrig og Korea-krigen antas tallene å være rundt 2 til 3 prosent, men PTSD ble ikke diagnostisert på amerikanske soldater før etter Vietnamkrigen i 1980. Det kan derfor være store mørketall i denne kategorien, og mange veteraner som aldri fikk behandling og hadde problemer som fulgte dem gjennom livet. 

Tall fra andre verdenskrig viser at rundt 40 prosent av soldatene som ble dimittert av helsemessige årsaker, ble dimittert på grunn av psykisk helse. 

For Gulfkrigen er tallet rundt 12 prosent, og for Afghanistan og Irak er tallene rundt 11–12 prosent. Selv om mange amerikanske veteraner sliter med PTSD, er det millioner av veteraner som ikke søker hjelp eller er blitt diagnostisert. Det betyr at tallene kan være høyere.

Ikke fremmedgjort av samfunnet

Etter andre verdenskrig kom et stort antall veteraner tilbake til samfunnet. Mange hadde vært med på intense krigshandlinger. Noen fikk vedvarende PTSD, men den store majoriteten fikk det ikke. Til tross for traumatiserende hendelser opplevde soldatene høy grad av mening. De hadde tatt del i noe større enn seg selv og samfunnet takket for deres innsats. 

I likhet med andre verdenskrig tror Nordstrand man vil se den samme effekten i Ukraina. 

I en eksistensiell krig som i Ukraina har mange deltatt i krigshandlinger. Storsamfunnet har kjent på det samme og har en annen forståelse og takknemlighet overfor de som kjemper. Det betyr at det er god tilgang på sosial støtte fra andre med samme erfaring. Noe som er svært effektivt mot senskader, ifølge Nordstrand. 

– Da norske soldater kom hjem fra Afghanistan, tilhørte de en svært liten gruppe. Flertallet i Norge hadde ingen erfaring eller forståelse for deres opplevelser. Da blir man alene med opplevelsene og kan føle seg som en fremmed i eget land, sier han. 

Fra Vietnamkrigen og fram til i dag har samfunnet vært splittet rundt deltagelse og det moralske aspektet av krigene Vesten har deltatt i. I Ukraina er det annerledes. 

– Selv om du bor i Kyiv og aldri har tatt i et våpen, har du likevel vært i krig. Det gjør det til en mer samlet opplevelse for storsamfunnet, i motsetning til Vietnam, Afghanistan og Irak, sier han.

Anton Kudinov bidro i felt til denne reportasjen.

Kapittel 2 og 3 til reportasjen finner du her:

Etter krigen - Kapittel 2

Den kommende krisen

Etter krigen – Kapittel 3

Tilbake som en ressurs