Tilbake som en ressurs

Kapittel 3: Et titalls krigsveteraner sitter rundt et langbord. En sirkel på et papir skal fylles med plastelina. Fargene og motivene de velger, skal representere følelser og vise hvordan de har det. Ved første øyekast kan det virke som en underlig oppgave for en gjeng med krigere. Men alt her har et formål og en hensikt. 

«Skal dere bruke bildene vi lager, til å sette en diagnose på oss?» sier en av dem spøkefullt. Resten av gruppen ler. 

Til tross for mye latter ligger det et alvor i luften.

Benproteser og arr er tydelige tegn på opplevelsene de bærer med seg. Men arrene de er der for å bearbeide, er ikke synlige. 

Alle rundt bordet tar oppgaven på alvor. Stillhet fyller rommet når de fargelegger sine sirkler. Veteranene forteller om det de har laget. De forteller om en tid før krig. En tid de håper å oppleve igjen. 

En av dem har fylt sin sirkel med sort plastelina. Noen få lyse striper strekker seg fra midten av sirkelen og helt til toppen. Det ser ut som spirer som bryter jordskorpen. 

– Mange lukker seg i sitt eget mørke etter krigstraumene. Men et sted der inne finnes fortsatt lyset som kan finne veien ut igjen. Det er det jeg ønsker å illustrere med mitt bilde, forteller han de andre. 

En annen som tror det finnes håp for de ukrainske veterane, er psykologspesialist Hanne Kristine Haarset. Hun mener veteraner kan gå fra en byrde til en bærebjelke i oppbyggingen av Ukraina. 

Haarset har jobbet med utfordringer hos veteraner og traumebehandling, men også med implementering og organisasjonspsykologi. Hun mener Ukraina står ved et eksistensielt veiskille når opp mot to millioner veteraner vender hjem. 

– Vi kan enten få en «tapt generasjon» preget av utenforskap, psykologiske og sosiale problemer, eller vi kan få veteranene til å bli en del av selve motoren i gjenoppbyggingen av landet, sier hun. 

Svaret ligger ikke primært i terapirommet, men i et traumebevisst samfunn hvor familien, lokalsamfunnet, arbeid og utdanning blir grunnleggende viktig. 

Ved bruk av velprøvde modeller som GI Bill. Det er et amerikansk velferdsprogram som gir økonomisk støtte til utdanning, opplæring og bolig for veteraner, tjenestegjørende og deres familier, kan soldater omskoleres og fylle det enorme behovet for arbeidskraft Ukraina har. 

– Hvis vi isolerer veteranene som pasienter, knekker velferdsstaten. Men hvis vi bruker IASC-modellen fra WHO og tenker spesialisert behandling som toppen av pyramiden, vil veteranene gå fra å være en potensiell sosial utgift til å bli landets viktigste ressurs, sier hun. 

IASC-intervensjonspyramide i fire nivåer er et program for humanitær innsats ved større kriser. Modellen organiserer hjelpearbeidet i fire nivåer, der fundamentet er grunnleggende trygghet, og toppen er spesialisert behandling.

For Ukraina betyr dette at både veteraner, flyktninger og sivile først og fremst må sikres bolig, arbeid og sosiale fellesskap gjennom brede tiltak. Spesialiserte tiltak og behandling forbeholdes de hardest rammede, som torturofre, sterkt traumatiserte barn og veteraner. Hovedutfordringen er å løse dette på tvers av sektorer. 

– Vi snakker om et helt folk som potensielt er traumatisert etter krigen, sier Haarset. 

For å unngå et destruktivt «hierarki av lidelse» – der noen blir helter og andre tapere – må det etableres et kulturelt narrativ som anerkjenner at hele befolkningen er likeverdige bærere av krigen. En slik balanse er nødvendig for å forebygge sosial splittelse og sikre at hele befolkningen opplever verdighet og eierskap til gjenoppbyggingen av samfunnet. 

Det er i dette likeverdige fellesskapet at veteranene kan tre ut av en potensiell offerrolle og heller bli den avgjørende ressursen Ukraina trenger i gjenoppbyggingen av landet, ifølge psykologspesialisten. 

– Dette kan fremstå enkelt, men historien har vist oss at dette er en svært krevende prosess. Da blir det desto viktigere at man allerede fra begynnelsen har disse tankene på plass i gjenoppbyggingen av landet og integrering av veteranene, sier Haarset. 

Ta kontroll over traumene

En av veteranene som har funnet veien til Karpatene, er Vitaliy og kona Iryna. Det er rundt fire måneder siden han kom hjem fra fronten. 

Vitaliy er den eneste av veteranene som starter dagen med et forfriskende bad i anleggets kunstige dam. Midt i november er vannet alt annet enn varmt. 

I dag har han innarbeidet en rekke rutiner for sin egen mentale helse. Han drikker ikke alkohol, han mediterer, og på vinterstid starter han også hverdagen hjemme med en iskald dusj med vann han har stående ute i hagen. 

Sammen har paret vært på flere forskjellige opplegg for veteraner. Oppholdet i Karpatene er et av de beste, mener de. 

– Det er alltid noe man tenker kan bli bedre, men her får alle oppmerksomhet, hver enkelt person. Så dette har vært veldig bra. En god opplevelse, sier Vitaliy. 

– Det var én ting vi merket tydelig da han kom hjem fra krigen, sier Iryna. 

Vitaly og kona ser på hverandre, begge smiler. Vitaly vet hva som kommer. 

– Han ble mye mer irritabel og hadde mer aggresjon i seg, sier hun og legger til at han har vært flink til å jobbe med seg selv etter at han kom hjem. 

Vitaliy er en robust mann, men mange år i krig tærer på. Han mener man i stor grad kan påvirke sin egen mentale helse, selv om man har vært utsatt for traumer. Han har lært seg en teknikk, der han klarer å fjerne seg selv fra det som er vondt eller ubehagelig i drømmer og realistiske flashbacks.

– Det handler om å ta tilbake kontrollen over sin egen kropp. Jo mer kontroll man har, desto mindre energi trenger man å bruke på å bekymre seg over mareritt eller vonde minner. Det er stor forskjell på om traumene styrer deg, eller om du styrer traumene, sier han. 

Å klatre for å heles

Det er mer enn bare kreative oppgaver parene møter i Karpatene. «Climb to heal» er mottoet, og det er akkurat det de gjør. Klatre for å hele. Sammen kjemper veteranene seg opp de bratte fjellveggene på samme måte som de kjemper mot de vonde minnene. 

En av dem som har tatt utfordringen, er Bohdan. Protesene er fargerike og en hyllest til de ukrainske styrkene. 

Krigen forandrer alt, også dynamikken i hjemmet, forteller kona Tetyana.

Det er grunnen til at de bestemte seg for å delta. De håper oppholdet kan hjelpe dem å finne tilbake til hverandre og gi dem verktøy til å møte den nye hverdagen. 

– Vi må lære å kjenne hverandre på nytt. Da han endelig kom hjem igjen, var han stresset og mer aggressiv enn før, sier hun.

Mange ukrainske familier står i de samme utfordringene. De aner ikke hvor de skal begynne, eller hvordan de skal gå fram. Derfor er det viktig å spre ordet, så flere kan få hjelp, ifølge Tetyana. 

Hun mener det ukrainske samfunnet sakte, men sikkert tilpasser seg et samfunn fullt av krigsveteraner. 

Før var det svært utfordrende for krigsskadde å ta seg rundt med offentlig transport. Det var ikke tilpasset. Nå er det langt bedre. 

– Det er et prosjekt som starter i 2026, der selskaper i større grad må ansette handikappede. Gjør de ikke det, må de betale mer skatt. Det er et godt initiativ som også vil hjelpe skadde veteraner inn i jobb og tilbake til samfunnet, sier hun. 

Det er opp til det ukrainske samfunnet hvordan det vil gå med krigsveteranene, mener Tetyana. 

Anton Kudinov bidro i felt til denne reportasjen.

Les del 1 og 2 her:

Etter krigen - Kapittel 1

– Det lå lik strødd

Etter krigen - Kapittel 2

Den kommende krisen