Den kommende krisen

Kapittel 2: Ikke langt fra grensen til Belarus ligger byen Tsjernihiv. Der bor ekteparet Bohdan og Tetyana Tomin med sin datter Sofia. Byen utsettes omtrent daglig for russiske droneangrep. 

Bohdan har en elektrisk rullestol. Batteriet har han tatt med seg inn i stuen, på den måten har de lys i leiligheten når strømmen går. Det gir liv til et lite juletre som er pyntet i stuen. 

Det som skulle være en gledens dag tok en brå vending, forteller Bohdan om da han ble alvorlig skadd i krigen. Han hadde fått lov til å dra hjem og feire Tetyanas bursdag. 

En bil som skulle levere ammunisjon til avdelingen, kunne ta ham med vekk fra fronten. Noen hundre meter etter at Bohdan satt seg inn i bilen, ble den truffet av en russisk drone. Sjåføren ble drept og mistet kontroll over bilen, som kjørte av veien og traff en stridsvognmine. 

– Det var så store krefter at jeg ble blåst ut av bilen og tok med meg bildøra på vei ut. Rifla mi ble delt i to og hjelmen min knust. Hadde stroppen vært festet under haka, hadde jeg antagelig mistet hodet, sier han. 

Tetyana viser et bilde av bilen Bohdan satt i. Den er fullstendig smadret, og ved første øyekast ser det ikke ut til at noe kan overleve kre!ene som har vært i sving. I fem og en halv time lå han bevisstløs og blødende på bakken før han ble evakuert. 

– Jeg var våken hele veien til sykehuset. Jeg hadde akkurat fått meg nye sko, så jeg sa til sanitetssoldatene at de ikke måtte ødelegge dem. Det var nok ikke mulig, sa de til meg.

– Jeg ble også ganske irritert da jeg så at beinpipen fra det ødelagte beinet mitt hadde laget hull i den nye buksa mi, sier han og ler. 

På sykehuset forsøkte de å redde beina til Bohdan, men skadene var for store. Begge beina ble amputert. Siden har han strevd med komplikasjoner og hatt flere operasjoner.

I sofaen ved siden av sin far sitter Sofia og følger nøye med da han forteller om krigen. Hun husker også godt tiden da faren var på sykehuset etter skaden. Med familiens sorte katt på fanget forteller hun hvordan hun dyttet sin far rundt i rullestol. 

– Han var veldig tung, sier hun lavmælt. 

Den dag i dag kan Bohdan fortsatt få reaksjoner når det er russiske droner i lu!en over hjembyen, forteller kona.

– Noen ting blir sittende i deg. Vi kjempet mye i skogsområder. Nå liker jeg ikke skogen lenger, sier han.

De som venter hjemme

Iryna Niemtseva er en av dem som har fått kjenne på hva det koster å ha en mann i krig. Da mannen hennes, Vitaliy Niemtsev, dro, stod hun alene igjen i usikkerheten med alt ansvar for familien.

– Når landet ditt er i krig, er det mange sider man ikke nødvendigvis hører så mye om, forteller Iryna. 

Før krigen var Iryna rektor ved en skole i hjembyen Dnipro. Etter invasjonen ble taket ødelagt av et russisk missilangrep. Nå er skolen under reparasjon. 

Da Vitaliy dro, ble hun alene om alt de hadde fordelt seg imellom. Nye ting måtte læres, og nye rutiner måtte etableres. Å ha en mann i krig ble til slutt normalen.

Vitaliy var borte i tre år. Fordi ansvaret er så stort, får man også et sterkt eierskap til rollen, ifølge Iryna. 

– Så var han plutselig tilbake, og jeg måtte gi fra meg deler av ansvaret. Det kan høres banalt ut, men det er ikke gjort over natten, sier hun. 

– Det første året av fullskalainvasjonen var veldig tungt og preget hverdagen vår i stor grad. Den første tiden var svært skremmende. Spesielt med barn oppi det hele, forteller Iryna. 

I begynnelsen sov de med klærne på, gikk i dekning hver gang det var noe i lu!en, og var redde for å bevege seg utendørs. Til slutt bestemte familien seg for å ta hverdagen tilbake. De kunne ikke slutte å leve. 

– Vi begynte å dra på teater, konserter og utnytte oss av det livet har å by på. Hvis vi plutselig må flykte og forlate alt, så er det bare minnene vi kan ta med oss. Derfor ble det viktig å skape gode minner, sier Iryna. 

Fryktet for datterens liv

For Tetyana ble datteren Sofia hennes store bekymring da Bohdan var i krigen. 

– Det var en veldig tøff tid for meg. Jeg måtte sende datteren min på skolen, vel vitende om at et russisk angrep kunne komme når som helst. Hver flyalarm gjorde vondt, sier hun. 

Samtidig som hun måtte takle alt på hjemmebane, hadde hun alltid Bohdan i bakhodet. Det første hun gjorde hver morgen, var å sjekke telefonen for å se om han hadde gitt lyd fra seg. 

– Jeg levde i uvisshet. Levde han eller ikke? Det kunne gå så mye som elleve dager uten at jeg hørte fra ham, sier hun. 

Bohdan har bestemt seg for at han ikke skal tilbake til fronten. Til tross for krigens grusomheter har han også mange gode minner fra tiden i militæret og tar seg ofte i å savne det.

– Jeg har møtt så mange bra karer. Dessverre er mange av dem ikke blant oss lenger. Jeg vurderer å melde meg til tjeneste for en luftvernsavdeling. Man kjenner på savnet, sier han. 

Tetyana forteller at dette savnet er noe hun har sett andre steder. Hun har en gudfar som har kjempet siden 2014. Han har dårlig helse, men nekter å forlate krigen. 

– Det er helt umulig å få ham vekk derfra. Jeg tror rett og slett de blir adrenalinjunkier, sier hun. 

Meningsjunkie

Det er ikke et ukjent fenomen for krigsveteraner å lengte tilbake til krigen, ifølge militærpsykolog Nordstrand. 

– Det finnes en dualitet i oss mennesker som gjør at våre verste stunder også kan inneholde våre beste stunder, sier han. 

Hvis du har vært i livsfare, vil små ting bli mer betydningsfulle. I nær befatning med krig går ofte store konsekvenser hånd i hånd med høy grad av mening. Noe av det beste vi mennesker vet, er å kjenne at ting er meningsfylt. Dermed blir utfordringen med å gå fra det militære til det sivile bortfallet av mening, ifølge Nordstrand. 

– I krig er kontrastene så store. Hvis du har opplevd intens fare og frykten for å dø, så vil den lille skålen med suppe på kvelden smake helt nydelig, sier han. 

Det er det som skjer med mennesker som er i en krigssituasjon over lang tid. 

– Ofte hører man ordet krigsjunkie, men jeg velger heller å kalle det meningsjunkie. For det er ikke krigen de er hektet på, men den veldig potente meningsdannende effekten det har å være i situasjoner der konsekvensene ofte er ekstreme, sier han

Velger krigen

Mange soldater synes krigen er lettere enn det sivile livet. Ikke fordi de ønsker å være i krig, men fordi det er lettere å passe inn der enn i det sivile samfunnet de én gang var en del av, ifølge Ksenia Voznitsyna. 

– Egenskapene deres passer ikke i det sivile. Den aggresjonen og evnen til å ta liv som redder deg på fronten, den er ikke ønsket i det sivile samfunnet. De går fra å være best i klassen til å føle seg utilstrekkelig og uønsket. Derfor velger mange å reise tilbake til fronten frivillig, forteller hun.

Voznitsyna er sjefsege ved Lisova Poliana, som er det ukrainske helseministeriets senter for mental helse og rehabilitering. Der behandles rundt 4000 ukrainske krigsveteraner i året for akutte krigstraumer, stress og depresjon. 

– Noe av det viktigste vi må gjøre, er å sørge for at de vil være en del av oss, samfunnet vårt. At vi klarer å engasjere dem, sier hun. 

Stort behov for spesialister

I Ukraina er det vanlig at soldatene får tre til fire uker med behandling for alvorlige lidelser. 

– For de mest alvorlige tilfellene anbefaler vi videre behandling og at det bør gjøres en vurdering på om de kan fortsette å krige. Men de fleste sendes tilbake, sier Voznitsyna. 

Senteret driver også opplæring av spesialister og behandlere, noe det er stort behov for. 

Det er her Ukraina står overfor sin største utfordring etter krigen. Klinisk psykologi ble politisert i sovjettiden og er derfor et veldig ungt fag i Ukraina, ifølge Nordstrand. 

– Ukrainerne jeg snakker med, sier at de vil stå overfor en psykisk helsekrise, at det vil være en eksistensiell utfordring for dem, sier han.

Ukraina vil være helt avhengig av hjelp utenfra for å få bygget opp et velfungerende system for dette og deres egen produksjon av klinikere som kan drive behandling hvis de skal lykkes som samfunn etter krigen, mener Nordstrand. 

PTSD som diagnose

PTSD er en diagnose som aldri settes før den det gjelder, har vært fjernet fra det som skaper stresset, i flere måneder, forteller Nordstrand. 

Grunnen er at symptomene på PTSD representerer et forsøk på å tilpasse seg et ekstremt miljø. 

– Det er tilpasning å være skvetten når du befinner deg i fare. Det er tilpasning å sove lett når du har omgitt av trusler, og det er tilpasning å bli emosjonelt nummen når du hele tiden tar tap, sier han. 

I sin doktoravhandling undersøkte Nordstrand både positive og negative personlige endringer hos norske Afghanistan-veteraner. Studien fant at 80,8 prosent av veteranene opplevde personlig vekst etter tjenesten, mens 8,1 prosent opplevde en negativ utvikling. 

Undersøkelsen viste at det å være vitne til andres lidelse og død, samt moralske utfordringer, var mer belastende enn å være i livsfare. Sosial støtte ble identifisert som en viktig faktor for positiv personlig utvikling. 

I Norge anslås det at 1 til 2 prosent av befolkningen til enhver tid har PTSD. Blant veteraner er forekomsten høyere, spesielt blant dem som har vært utsatt for intense kamphandlinger eller andre traumatiske opplevelser. 

En undersøkelse gjennomført av Forsvarets sanitet kartla rundt 9200 norske Afghanistan-veteraner og fant at rundt 10,4 prosent rapporterte om psykiske helseplager.

Soldater tåler kamphandlinger godt

– Det er viktig å skille mellom posttraumatiske symptomer og posttraumatisk lidelse, sier Nordstrand. 

Forskning viser at soldater i høy grad får symptomer, men at langt færre får en lidelse. Kamphandlinger i seg selv er ofte ikke det mest traumatiserende for soldater. 

– Spesielt ikke hvis de er godt trent. Da gjennomfører man stridsteknikk og utfører en konkret handling man har trent på. Men krig innebærer så mye mer enn bare kamphandlinger, sier han. 

Erfaringer fra norske Afghanistan-veteraner viser at det som var mest sykdomsfremmende, var lidelse og død hos andre.

Det som avgjør om posttraumatiske stressymptomer blir til posttraumatisk stresslidelse, kan deles inn i tre faktorer. 

Det er hva vi tar med oss inn i situasjonen, hva som skjer i situasjonen, og hvordan vi får avgjøre utfallet av situasjonen, forteller Nordstrand. 

Håp i sikte?

Mange av soldatene ved fronten har store problemer, og det vil være vanskelig å forutse hvordan det vil påvirke dem i framtiden, ifølge Voznitsyna. 

– Det er heldigvis gjort store gjennombrudd på dette området de siste 20 til 30 årene, sier hun. 

Hun synes det er vanskelig å spekulere på hvordan det vil påvirke det ukrainske samfunnet på sikt. Men hun tror det er en styrke at soldatene kjemper for noe som har høy grad av mening. 

Hun mener at mental helse har fått et nytt fokus etter fullskalainvasjonen. Før var det stigmatisert og ikke prioritert, men nå har sjef for helseprogrammet, Olena Zelenska, gjort dette til en prioritering i det ukrainske samfunnet. 

Det er også flere frivillige organisasjoner som hjelper familiene. De som skal ta imot soldatene som kommer hjem fra krigen. 

– Det kan være avgjørende for soldatene hvordan de blir mottatt av samfunnet og sine egne når de kommer tilbake, om de utvikler en lidelse eller ikke, sier hun. 

I andre store kriger tilsier erfaringene at rundt 20 til 30 prosent av de stridende vil få PTSD. 

Selv om 85 prosent av frontsoldatene i Ukraina opplever symptomer på PTSD, tror ikke Nordstrand at majoriteten vil ende opp med en PTSD-lidelse. 

– Det er veldig vanskelig å anslå hvor mange som vil få PTSD, men jeg tror det blir en minoritet, sier han. 

En god del vil klare seg med den støtten de har rundt seg fra andre veteraner og samfunnet generelt, for noen vil det være nok, mens andre vil ha behov for klinisk behandling, ifølge Nordstrand. 

– Selv om de med behov for behandling, vil være i minoritet, snakker vi om et veldig stort antall mennesker, fordi omfanget er så stort, sier han

Anton Kudinov bidro i felt til denne reportasjen.

Les del 1 og 3 her:

Etter krigen - Kapittel 1

– Det lå lik strødd

Etter krigen – Kapittel 3

Tilbake som en ressurs