Bommer med kritikken

Jeg stilte følgende spørsmål tirsdag 15. september i en kronikk i Forsvarets forum; Hva gjør Norge for å sikre norske interesser i Natos sivile planleggingsgrupper? Mitt svar var og er - for lite.

Cecilie Daae, administrerende direktør i Helse Nord RHF, kommenterer dette i et innlegg onsdag 14.september hvor hun viser til alt det gode plan- og strategiarbeidet regjering og forvaltningen har begått de siste årene og ikke minst erfaringen fra Nato-øvelsen Trident Juncture 2018. Deler av dette arbeidet har jeg forøvrig selv deltatt aktivt i.

Konklusjonen til Daae er at jeg ikke er oppdatert.

Ikke det jeg skrev om

Når Daae trekker frem en rekke positive utviklingstrekk i det sivile beredskapsarbeidet, herunder det sikkerhetspolitiske arbeidet, kan jeg bare si meg helt enig. Saken er bare at det er ikke det jeg skriver om i min kronikk. Jeg har ikke hatt som intensjon å debattere sikkerhetspolitikk som sådan, men drøfte hvordan man kan bedre vårt nasjonale engasjement i Natos planleggingsgrupper.

Jeg har som sagt deltatt i komitearbeidet i svært mange år og artikkelen har sitt utspring i nettopp det. Siden det er over ett år siden jeg sist var på et planmøte i Justis- og beredskapsdepartementets (JD) regi har jeg begått litt research for å sjekke om det har skjedd endringer i måten strategiske og andre spørsmål behandles i disse planmøtene. Jeg har ikke funnet noen tegn til endringer.

Min intensjon og bekymring er hvordan Norge i det løpende praktiske arbeidet i plangruppene sikrer at vi alle bidrar til generelt å fremme Natos og spesielt norske interesser i dette sikkerhetspolitiske arbeidet.

Det jeg etterlyser er en mer praktisk tilnærming til hvordan JD følger opp alle gode tanker og intensjoner som ligger i styringsdokumentene, i dette tilfellet i det løpende arbeidet i Natos fagkomiteer. Som jeg skrev i min kronikk:

I dagens sikkerhetspolitiske klima bør vi ha interesse av å fremme saker som for eksempel angår vår utsatte flankeposisjon i Nato, og som alle norske delegater har klart for seg når de deltar i ulike råd og komiteer: Bør Norge aktivt invitere til Nato-aktiviteter/møter i Norge, bør Norge søke lederskap i ulike råd, komitéer og grupper og bør Norge høyne prosentandelen av ansatte i Natos ulike staber, er noen slik saker?

I kronikken er jeg utelukkende opptatt av arbeidet i og rundt planleggingsgruppene. Publikasjonen «Støtte og samarbeid» som Daae nevner er på generelt grunnlag et viktig dokument som danner en del av pensum på flere studier ved Forsvarets høgskole. Det løser imidlertid ikke de praktiske utfordringene som jeg etterlyser.

En klar strategi

Mitt klare råd til JD er å ta initiativ til å revitalisere grunnlaget for vårt nasjonale sivile engasjement i Nato. I den sammenheng etterlyser jeg også et overordnet, nasjonalt dokument som kan danne grunnlaget for det praktiske arbeidet og som er tydelig på hvordan alle aktører i det sivile Nato-samarbeidet på nasjonal basis, skal samhandle og samarbeide og beskriver hva som til enhver tid er «gjeldende rett». Det vil hjelpe til å gi Nato-arbeidet mål og mening for JD, departementene og ikke minst de nasjonale komitemedlemmene.

Med basis i dette dokumentet må ulike temaer som er på dagsorden til enhver tid være en sentral del av den forberedende møtevirksomheten styrt av JD.

Daaes kommentarer er ikke uten relevans, men jeg er redd det ikke bidrar til å løfte det praktiske arbeidet i Natos planleggingsgrupper.