Meninger

ØVING AV HÆRRESERVEN: Har vi ingen vilje eller ambisjoner om å sjekke at reservestyrkene faktisk fungerer?, skriver Christoffer Westermoen.
ØVING AV HÆRRESERVEN: Har vi ingen vilje eller ambisjoner om å sjekke at reservestyrkene faktisk fungerer?, skriver Christoffer Westermoen.

Hvordan øves hærreserven?

Hvis hærreservens nøkkelpersoner får delta på deler av bataljonenes normale treninger og øvelser, vil man kunne oppnå mye, skriver Christoffer Westermoen, som er tidligere eskadronsjef i Panserbataljonen.

Publisert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Jeg aner ikke hvor stor hærreserven er, eller hvilke planer det er for bruken av denne. Det jeg vet er at jeg selv i om lag fire år har vært disponert som eskadronsjef i Panserbataljonen.

Nåværende diponeringsomgang varer ut 2023, og derfor er dette fortsatt «min vakt», selv om det er noen år siden jeg avsluttet den militære yrkeskarrieren.

Imidlertid setter jeg spørsmålstegn ved hvorfor jeg ikke blir øvd.

Delta på øvelser

Jeg tror alle som har tjenestegjort i en manøverbataljon vil være enig i at gode sjefer har kontroll på flere ting enn taktikk og teknikk. Gode sjefer bygger tillit og relasjoner, slik at de ulike teamene fungerer godt.

For en eskadronsjef gjelder dette internt i egen avdeling, så vel som mot samvirkepartnere, naboavdelinger og overordnede. Når en vet hvor viktig dette er for stående avdelinger, så er det et tankekors at det ikke vies noe relevans for ledere som er styrkedisponert.

Etter min vurdering ville en oppnådd mye hvis nøkkelpersoner i hærreserven deltok på deler av bataljonenes normale trening og øvinger. Eksempler på dette er stabs leder trener-rotasjoner (SLT), skarpskyting og simulatortrening.

Det vil bidra til at relasjoner og bånd opprettholdes, og sikre at den enkelte ikke blir alt for akterutseilt på taktikk, teknikk og prosedyrer (TTP) og kommunikasjonsformer. Jeg mener det også er en kostnadseffektiv treningsform, sammenliknet med tradisjonell oppsetning av mobiliserings-avdeling slik vi gjorde frem til 2000.

Troverdighet i systemene

Krig i Europa aktualiserer flere beredskapsmessige spørsmål. At det tilsynelatende ikke finnes noen planer eller dialog for trening av oss som er disponert inn som ledere i kampavdeling, det skuffer meg veldig!

Har vi ingen vilje eller ambisjoner om å sjekke at reservestyrkene faktisk fungerer? Ser vi ingen nytte av å vedlikeholde kompetanse og ferdigheter hos «slike som meg»?

Jeg er forbi det stadiet hvor «modning» var det som skulle gjøre meg bedre egnet som militær leder; tvert imot er nok min egen egnethet synkende for hver dag som går.

Det er ikke det at jeg ønsker å bli erstattet, men jeg trenger å se at disponeringen betyr noe i praksis. Dette handler ikke om selvrealisering, men om troverdigheten i systemene våre.

Jeg nekter å akseptere at «dette (ingenting) er det beste vi får til»!

Jeg håper mine meninger utløser handlinger fra dem som sitter med ansvar og muligheten til å foreta endringer. Jeg velger å avslutte med å sitere strofe nr. 15 fra Arnulf Øverlands kjente og svært alvorlige dikt fra mellomkrigstiden; Du må ikke sove.

Jeg roper i mørket – å kunde du høre!

Der er en enste ting å gjøre:

Verg dig, mens du har frie hender!

Frels dine barn! Europa brenner!

Powered by Labrador CMS