– Det er krigføring primært rettet mot sivilbefolkning

– På Balkan var vi med å rydde opp i byer etter massakrer. Jeg har plukket ned barnelik som har vært spikret fast i veggen.

Kåre Emil Brændeland var 21 år gammel da han tjenestegjorde i Bosnia i 1994.

I dag, 31 år senere, ryster grusomhetene i krigen i Ukraina Europa. Brændeland ser flere fellestrekk mellom de to krigene.

– Krigene er annerledes på grunn av dagens teknologi. Det er mer missiler, langtrekkende missiler og droner, men det er fortsatt krigføring som er primært rettet mot byer, rettet mot sivilbefolkning og terrorbombing, sier han.

Krigen i Bosnia startet i april 1992, etter at Jugoslavia gikk i oppløsning. Serbere, kroater og bosniske muslimer kjempet om kontroll over republikken Bosnia-Hercegovina.

Det var da den blodigste krigen i Europa siden 2. verdenskrig. Rundt 100.000 mennesker mistet livet. Krigen ble avsluttet med Dayton-avtalen i desember 1995.

Karriere i Forsvaret

Et annet likhetstrekk mellom de to krigene er overgrepene mot sivile, angrep på sivil infrastruktur, drap på sivile og massevoldtekter.

– Det man tar ut er ikke først og fremst militære hovedkvarter. For eksempel er forsvarshøgskolen i Kyiv fortsatt intakt. Det man tar ut er sykehus, man tar ut skoler, man angriper boligblokker, man ødelegger strømforsyning, man angriper alle de tingene som ødelegger moralen til mennesker, sier Brændeland.

Den unge fenriken skulle ikke egentlig være i Bosnia. Han skulle være i Oslo og studere medisin, men ble overtalt til å bli med av sin gamle troppssjef. 

I stedet for medisinstudiet og flørting, ble Brændeland kastet ut i en av de blodigste krigene på det europeiske kontinentet i nyere tid.

Oppdraget på Balkan ble til en karrierevei i Forsvaret for Brændeland, som nå er oberst. Han har blant annet vært forsvarsattaché og militærrådgiver ved den norske FN-delegasjonen i New York. Nå jobber han som rådgiver for COE CWO (NATO Center of Excelence Cold Weather Operations).

Brændeland mottok i 2014 Krigskorset med sverd for sin innsats, da sykehuset i Gorazde var under angrep, og som sjef for sanitetsgruppa NORMEDUNIT, ledet han evakueringen av sivile.

Etter lang tids beleiring angrep serbiske styrker Gorazde i mars og april 1994. Generalløytnant Michael Rose, leder for FN-styrkene i Bosnia, kalte inn luftstøtte og spesialstyrker for å holde de serbiske angriperne tilbake.

– Trolig hadde ikke Gorazde blitt reddet uten general Rose’ resolutte beslutningsevne med bruk av både spesialstyrker og fly, hvilket var unikt, nytt og kontroversielt i FN-sammenheng. Og ingen kunne kritisere ham i ettertid, sier Brændeland.

– Ingen fred å bevare 

Ett år etter at Brændelands opplevelser på sykehuset i Gorazde, i 1995, rykket Serberne nærmere Srebrenica. Rundt 400 nederlandske soldater var på plass i byen, med lite mat, vann og våpen for å holde orden. 

– Det var de samme bosnisk-serbiske soldatene som i Gorazde, med de samme våpnene. Forskjellen mellom Srebrenica og Gorazde var at i Srebrenica hadde man ingen general Rose, som sa «over mitt lik», og bestilte luftstøtte, sier Brændeland.

Man hadde heller ingen spesialstyrker der, og FNs fredsbevarende styrke hadde ett hovedproblem: Det var ingen fred å bevare. 

– Det er mange teorier om hvorfor det gikk så galt i Srebrenica, men ikke i Gorazde. Det handler om at FN hadde større vilje til å bruke makt i Gorazde enn de hadde i Srebrenica. Det kan ha sammenheng med at man da følte man var veldig nær en fredsløsning for bosnierne. Men det samme kunne skjedd i Gorazde som skjedde i Srebrenica, sier Brændeland.

Forvirring

VG rapporterte følgende 12. juli 1995, dagen etter at serberne hadde tatt byen: 

«Sammen med de redselslagne muslimene flyktet også en gruppe nederlandske FN-soldater, som helt til det siste hadde forsøkt å holde serberne tilbake.

Men kun utstyrt med lette håndvåpen, og i klart mindretall, måtte de gi tapt for serbernes overmakt. Håndvåpen mot stridsvogner og raketter går simpelthen ikke …»

Det hersket mye forvirring rundt hva som skjedde i dagene som fulgte. Massakren i Srebrenica varte i to uker, men det var ikke før flyktninger, i all hovedsak kvinner og barn, dukket opp i området rundt byen Tuzla med rystende øyevitneskildringer at det ble kjent for omverdenen.

Gorazde bestod. Srebrenica ble et åsted for det største massedrapet på europeisk jord etter andre verdenskrig.

Lengste beleiring

Brændeland trekker fram den bosniske hovedstaden Sarajevo som en parallell til det man nå ser i Kyiv og Kharkiv i Ukraina. Beleiringen av Sarajevo varte fra 1992 til 1996, og er den lengste beleiringen i moderne tid.

– Sarajevo er litt mindre enn Oslo, men med mer fjell rundt. Det ble teppebombet hver dag i tre år. I snitt så falt det rundt 300 ballistiske nedslag i Sarajevo om dagen. 

– På det meste, i juli 1993, så var det over 3000 nedslag på én dag i Sarajevo. Da var det, som man erfarer nå i Ukraina, skoler, leiligheter, butikksentre, helsestasjoner og sykehus som ble beskutt, sier Brændeland. 

– Tror du vi kan se et nytt Srebrenica på europeisk jord, og hva kan vi gjøre for å forhindre det? 

– Hvis vi ikke hadde gjort det vi gjør nå, med støtte til Ukraina, ja. Men man kan jo også si at vi har sett det i Ukraina, men det har ikke vært like konsentrert som i Srebrenica. 

Vestens dårlige samvittighet

Brændeland ble overrasket over hvor fort krigene på Balkan forsvant ut av nordmenns bevissthet, særlig med tanke på at mange nordmenn tjenestegjorde der.

– Jeg tror det handler om skammen over at Europa ikke klarte å håndtere det, FN håndtert det ikke, og at det kulminerte med en massakre.

Brændeland sier at også årene som ledet opp til massakren i Srebrenica –1992-1995 – bidrar til skammen. 

– I de årene er det enorme menneskelige lidelser, det er massakrer, det er konsentrasjonsleirer. FN fikk gjort ting innimellom, slik vi fikk til i Gorazde. Men i stort skulle de i hvert fall løse det oppdraget de var satt til, nemlig å forsvare folkeretten, forsvare byer, og få inn tilstrekkelig med med humanitær hjelp, sier Brændeland.

– Det lyktes man jo da ikke med, primært fordi det ikke var vilje å bruke den makten som faktisk lå i mandatet. Så du kan si at både Srebrenica i seg selv, og 1995, på en måte blir overgangen mellom «peace keeping» til «peace enforcement» for FN. 

Det gode og det onde

– Du må ha sett en del grusomheter da du var i Bosnia? 

– Ja. 

– Har det gjort noe med hvordan du ser på mennesker? Har du mista troa på at mennesker er gode, eller tror du alle kan være onde? 

– Det er et veldig godt spørsmål, det er litt filosofisk. 

– Hadde jeg hatt en stor interesse av å snakke om det, så hadde jeg skrevet bøker for lenge siden, men for meg så var det ikke så lett å komme hjem som ung mann sommeren 1994. Jeg var bare 21 år gammel da jeg kom hjem, og du har med deg en historie og erfaringer som er så brutal, det er så du nesten ikke tror på det selv engang. Og så møter du kompisene dine på Frogner, det er sånn «Hei, hvor mange damer har du hatt siste måned», eller, «hei, har du drept noen, ikke det? Ta deg ei øl, da!».

Til tross for å ha vært vitne til grusomheter, har ikke traumene tatt overhånd.

– Så jeg har valgt å holde en del for meg selv, og det har gått greit, altså. Jeg hadde veldig mye bra folk rundt meg, sier Brændeland.

– Når du kommer inn i et rom og ser tre generasjoner kvinner spikret på en vegg, mens de fortsatt lever, men er døde når vi kommer … da er Gud veldig langt unna, altså.