Sjøforsvaret har kastet sine ansatte ut i et påstått lovtomt rom
Nå er det på tide å legge denne ballen død, og være enige om at militært tilsatte som tjenestegjør på Forsvaret sine skip ikke er en del av unntaket for «sjøfart».
KYSTVAKTSKIP: KV «Nornen» ved Oscarsborg festning i Drøbaksundet.Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
I 2017, kort tid etter at jeg ble valgt til leder for NOF avdeling Kystvakten, måtte jeg ta stilling til spørsmålet om personell som tjenestegjør om bord på Kystvakten sine skip var en del av unntaket for «sjøfart» i arbeidsmiljøloven (aml) sin § 1-2 eller ikke.
Annonse
Saken den gangen dreide seg om en ansatt i Kystvakten som hadde søkt utdanningspermisjon etter aml § 12-11 og fått avslag på denne fra Sjøforsvaret.
Arbeidstakeren oppfylt alle vilkårene for utdanningspermisjon i loven, men Sjøforsvaret la ned påstand om at arbeidstakeren var en del av unntaket for «sjøfart» i aml § 1-2, og tvistenemnden avviste saken i sak 186-17.
Rundt den samme tiden så gikk det også en annen sak fra fregattvåpenet for tvisteløsningsnemnden, nemlig sak 201/17. Denne saken omhandlet retten til foreldrepermisjon etter aml § 12-5 og delvis foreldrepermisjon (gradert uttak) etter aml § 12-6.
Den ansatte ønsket gradert uttak av foreldrepermisjonen, men Sjøforsvaret ønsket ikke å avtale dette og viste til unntaket for «sjøfart» i aml § 1-2. Også denne saken ble avvist av tvisteløsningsnemnda.
Årsakskode «fartøytjeneste»
Så hva er egentlig dette «sjøfart»? Uttrykket dukket først opp i arbeidervernloven av 1936, og har deretter blitt videreført i arbeidsmiljøloven: Begrunnelsen for unntaket var det at arbeidslivet i sjøfarten allerede var regulert i spesiallover.
I dag så kan vi for enkelthets skyld si at summen av skipssikkerhetsloven pluss skipsarbeidsloven tilsvarer arbeidsmiljøloven for de som er skipsarbeidstakere.
I 2020 dukket spørsmålet igjen opp knyttet til føringer gitt til de ansatte i Sjøforsvaret fra Sjøforsvarsstaben ved N1 Arbeidsgiverseksjonen.
Ansatte i Sjøforsvaret ble instruert til å benytte seg av årsakskode «fartøytjeneste» ved rapportering av overtid om bord på fartøy til kai i lønnsrapporteringssystemet.
Sjøforsvaret hadde på den tiden utfordringer med bruk av overtid, og ved å benytte seg av årsakskode «fartøytjeneste» så ble ikke overtiden avregnet mot vernegrensene i arbeidsmiljøloven.
Den gang kalte jeg det systematisk underrapportering av brudd på arbeidsmiljøloven. I dag anerkjenner jeg at man kan bruke denne koden for arbeid som klart og tydelig er skipsarbeid etter skipssikkerhetsloven, men ikke for arbeid etter arbeidsmiljøloven (det kreves for øvrig en tariffmessig opprydning i dette for å få ting til å henge sammen på en bedre måte enn det gjør i dag).
Dette innlegget svarte daværende sjef Sjøforsvaret Rune Andersen på kort tid etter, men til tross for hans presisering av at «Tross behovet for noen avklaringer i det juridiske grunnlaget følger Sjøforsvaret en praksis i personellforvaltningen som ivaretar ansatte på sjøen etter de samme rettigheter som de ansatte på land».
SVARTE: Rune Andersen var sjef i Sjøforsvaret mellom 2020 og 2023.Foto: Krister Sørbø, Forsvarets forum
Så dukket anførselen om «sjøfart» opp igjen fra Sjøforsvaret sin side i sak 1260/2022 for Diskrimineringsnemnda (saken ble avvist på grunnlag av forsvarsloven § 44, men argumentet om «sjøfart» ble igjen brukt av Sjøforsvaret).
Kanskje var det Arbeids- og inkluderingsdepartementets konklusjon i skriv 21/3233-3 fra november 2022 der det fremkom at «om hvorvidt arbeidsmiljøloven gjelder for militært personell på Forsvarets skip, må etter vår vurdering dermed anses uavklart» som igjen gjorde det mulig å trekke dette argumentet ut av hatten for å kaste ansatte ut i et lovtomt rom.
For det er det som har hendt i alle disse eksemplene. Sjøforsvaret har kastet sine ansatte ut i et påstått lovtomt rom for å vinne frem med sitt eget syn.
Siden summen av skipssikkerhetsloven pluss skipsarbeidsloven er (nesten) det samme som arbeidsmiljøloven, så er grunntanken at alle arbeidstakere i Norge skal ha lik rett til vern og en lik rett til grunnleggende arbeidstakerrettigheter.
Jeg tar med et lite «nesten» i parentes fordi arbeidsmiljøloven har utviklet seg mer enn vernelovgivningen for skipsarbeidstakere har gjort siden 2007. Men bestemmelsene om utdanningspermisjon, foreldrepermisjon og delvis foreldrepermisjon er tilnærmet like i de to lovene.
Det lovtomme rommet
Hvordan oppstår så dette lovtomme rommet? All den tid skipsarbeidsloven ikke gjelder for arbeidstakere som gjør tjeneste på Forsvarets skip, med unntak av sivilt personell på skip befraktet av Forsvaret, så vil en samtidig gyldighet av unntaket for «sjøfart» føre til at militært tilsatte som gjør tjeneste på Forsvaret sine skip ikke lenger har noen lov som beskriver deres grunnleggende vern og arbeidstakerrettigheter.
At skipsarbeidsloven ikke gjelder er logisk, da dette personellet ikke er skipsarbeidstakere, men militære arbeidstakere, og militære arbeidstakere hører til under arbeidsmiljøloven.
Et av hovedargumentene mine i alle disse årene har vært at når lovgiver har vært så tydelig på at vi ikke er en del av skipsarbeidsloven, og samtidig i forarbeidene til denne loven presiserer følgende:
«Når lovens virkeområde skal utformes må det legges til grunn at enhver arbeidstaker må være beskyttet av stillingsvernsregler og andre fundamentale arbeidsrettslige rettigheter. Ingen arbeidstakere skal således komme i den situasjonen at vedkommende faller mellom to lover og står uten verneregler.»
Så må arbeidsmiljøloven gjelde i arbeidsforholdet. Hvis den ikke skulle gjøre dette så ville ikke lovgiver sin presisering i forarbeidene til skipsarbeidsloven være verdt papiret den er skrevet på (hvis slike ting fremdeles skrives på papir).
Det som for øvrig er skrevet på papir, men i dag kun er tilgjengelig i scannet versjon hos nasjonalbiblioteket er NOU 1978 nr. 46 «Arbeidstid i Forsvaret» som i punkt 2.6.2 sier at «Selv om AML i § 2 nr 2 a og b har unntatt sjøfart og luftfart fra loven har utvalget kommet til at dette unntaket ikke bør gjelde for militær sjø- og luftfart».
Vi må legge ballen død
Mye vann har rent ut i havet siden 2017, og det finnes helt sikkert flere eksempler der ansatte i Sjøforsvaret har blitt stående i et påstått lovtomt rom etter at arbeidsgiver har trukket frem kortet med «sjøfart» etter aml 1-2, men det er det nå heldigvis ingen grunn til å fortsette med.
I «pensjonsdommen» har Høyesterett lagt til grunn at unntak fra arbeidsmiljøloven kapittel 10 for seiling med Kystvakten sine fartøy for militært tilsatte har sitt utspring fra aml § 10-12 åttende ledd, og ikke fra unntaket for «sjøfart» i aml § 1-2, ved å legge dette premisset til grunn så har Høyesterett her ikke bare avgjort pensjonssaken.
Høyesterett har også tilsynelatende avgjort spørsmålet om «sjøfart» etter arbeidsmiljøloven § 1-2 (hadde man vært unntatt etter aml § 1-2 så ville heller ikke aml § 10-12 åttende ledd vært gyldig).
Jeg tenker det nå er på tide å legge denne ballen død og være enige om at militært tilsatte som tjenestegjør på Forsvaret sine skip ikke er en del av unntaket for «sjøfart» i aml § 1-2, og at disse har arbeidsmiljøloven som en del av sitt vern og sine grunnleggende arbeidstakerrettigheter i sitt ansettelsesforhold.
Videre tenker jeg vi kan være enige i at unntakene fra kapittel 10 kommer fra aml § 10-12 åttende ledd slik Høyesterett sier, og at skipssikkerhetsloven gjelder gjennom lex specialis-prinsippet i de tilfeller det er motstrid mellom denne og arbeidsmiljøloven.
Eller hva tenker dere på arbeidsgiversiden i Sjøforsvaret om dette, skal vi legge denne ballen død?
