Socialdemokraterna snakker gjerne ivrig om samarbeid med USA. Nato derimot.

Flertallet i Riksdagen for en svensk opsjon om Nato-medlemskap vakte oppsikt før jul. Overraskelsen skapte irritasjon i den rødgrønne regjeringen.

Den påfølgende verbale knuffingen tåkelegger ytterligere hvor Nato-partner Sverige egentlig står.

– Regjeringen har ingen planer om en Nato-opsjon, sier utenriksminister Ann Linde.

– Men dere har ikke evig vetorett i det spørsmålet, svarer opposisjonens statsministerkandidat, Moderaternas Ulf Kristersson.

Plutselig endring

Etter at den borgerlige Reinfeldt-regjeringen tapte valget i 2014 har alle de fire partiene som var med der - Moderaterna, Centern, Kristdemokraterna og Liberalerna – vedtatt at de vil at Sverige skal bli medlem av Nato. Samtidig har det vært et klart flertall i Riksdagen, med Socialdemokraterna, Miljöpartiet, Vänsterpartiet og Sverigedemokraterna, som roper et like rungende nei.

I desember 2020 ble langtidsplanen for det svenske forsvaret vedtatt i Riksdagen. Og det var der og da, tilsynelatende som troll av eske, det ble et flertall for Nato-opsjon.

De borgerlige fikk med seg SD i et flertall på ett steg i retning medlemskap. En opsjon er å rykke frem til Nato-medlemmenes forværelse.

SD er fortsatt mot medlemskap, men ønsker å synkronisere seg med Finland, som har en slik opsjon. Dessuten åpner SD for medlemskap hvis svenskene vil inn. Problemet med opsjons-flertallets kabal er at den er knyttet til SD-kravet om en folkeavstemning før medlemskapssøknaden kan sendes. Det er praktisk umulig å organisere hvis et militært angrep på Sverige allerede er i gang.

• Mer teknologi, raskere anskaffelser og mer eksport. Les mer om ny strategi for norsk forsvarsindustri.

Les også:

Svensk støtte til Norge i Svalbard-feide med Russland

Sammensatt blå seier

For den splittede borgerligheten er Nato-opsjonen en kjærkommen gjensynsfest etter at åtte års regjeringsslitasje spredte dem på hver sin «finne-seg-sjæl»-vandring etter nederlaget i 2014. Det er likevel en bismak for mange borgerlige at det skjer med SD på laget.

Dessuten snakket Moderaternas Ulf Kritersson ikke til likesinnede med følgende uttalelse på Instagram i desember: «En regjering kan ikke se bort fra eller lukke øynene for en riksdagsmajoritets holdning i utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål.»

Löfven-regjeringen har imidlertid god trening i både å «lukke øynene» og å «se bort».

Anti-Nato-gen

Socialdemokraterna har statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren. Alle tre har demonstrert sitt partis historiske anti-Nato-gen ved flere anledninger.

Etter krigen var Socialdemokraterna instinktivt mindre negative til at Sverige skulle produsere atomvåpen enn til at landet skulle bli Nato-medlem. Nato-motstanden tilhører arven fra Tage Erlander og i offentligheten også fra Olof Palme. Denne arven er så rotfestet at den virker sementert.

Refleksen kommer hver gang. Fra regjering og riksdag fremkommer sosialdemokratisk forskrekkelse over utspill om Nato fra borgerlige politikere, og det kalles useriøst og uansvarlig.

I sin utenrikspolitiske redegjørelse i Riksdagen nylig var ikke utenriksminister Linde en millimeter nærmere Kristersson og resten av opsjonsflertallet: «Sveriges sikkerhetspolitiske linje ligger fast. Vår alliansefrihet tjener oss, og bidrar til stabilitet og sikkerhet i det nordlige Europa.»

Ord mot ord

To og en halv måned etter at opsjonen hadde fått flertall, sa ikke utenriksministeren ett ord om det før hun spurt direkte.

Les også:

Klimaendringer kan føre til et tettere samarbeid med Nordens forsvarspolitiske annerledesland

Kilder i regjeringsapparatet sier samtidig at sentrale politikere i regjeringen egentlig ikke er så sterkt mot en Nato-opsjon som man kan få inntrykk av. Den synlige irritasjonen går på måten flertallet for opsjonen ble laget.

– Man kommer ikke med noe slikt på oppløpssiden – og med SDs hjelp. Det er ikke seriøst, sier en kilde tett på en av toppene hos Socialdemokraterna.

Utenriksminister Linde begrunner offisielt sin sterke motstand med at flertallets krav om opsjon kom «utan samråd och beredning».

Det får et sentralt borgerlig medlem av Försvarsberedningen til å frese: – Men spørsmålet om Nato-opsjon var jo tatt opp i Forsvarsberedningen! Det er ingen overraskelse.

Begge parter har noe rett. Det virker riktig at en mulig opsjon ble nevnt på en eller annen måte under arbeidet med langtidsplanen. Men at SD skulle bli nøkkelen til flertall, kom som lyn fra klar himmel.

Fra regjeringshold gis det nærmest inntrykk av at hvis de borgerlige bare hadde hatt tålmodighet til å snakke med Socialdemokraterna, kunne det kanskje blitt en opsjon med dem på lengre sikt. Men det har neppe høyresiden hatt gode grunner til å tro på.

Hultqvist ringer bare Stoltenberg?

På regjeringshold blir det også hevdet overfor Forsvarets forum at Sverige i praksis har den Nato-opsjonen det krangles om:

– Hvis Sverige blir truet, vil forsvarsminister Peter Hultqvist ringe Natos generalsekretær Jens Stoltenberg og si: «Stefan (statsminister Löfven) og jeg har snakket sammen. Vi trenger søknadspapirer». Da ordner det seg raskt, sier en kilde sentralt i det svenske regjeringsapparatet.

Når det nevnes for borgerlige politikere, slår de ut med armene og himle med øynene:

– Hvorfor sier de da ikke det høyt og i det offentlige rom?!

Dragkamp regjering-riksdag

Det er forøvrig en utbredt oppfatning at det er lettere å snakke om svensk samarbeid med USA enn samarbeidet med Nato, som i realiteten er svært omfattende.

Socialdemokraterna snakker gjerne ivrig om forsvars-og sikkerhetspolitisk samarbeid med USA. Men selv om amerikanerne er storebror i Nato, rykker det ofte til når de fire bokstavene nevnes.

Utenriks-og sikkerhetspolitikken ligger i Sverige tungt som regjeringens ansvar. Det utnytter Löfven-regjeringen så lenge den kan, for ikke å forholde seg til at det faktisk er et flertall i Riksdagen for opsjonen.

Utenriksminister Linde vender det døve øret til og slår tilbake. Det hisser bare høyresiden enda mer opp. Den kombinasjonen skaper ikke klima for blokkoverskridende forståelse rundt Sveriges forhold til Nato.

Brussel er navnet på politiske miner i både Norge og Sverige, fordi både EUs og Natos hovedkvarter ligger i den belgiske hovedstaden.

Å få gjennomslag for Nato-medlemskap hos Socialdemokraterna er nesten som Ap-leder Jonas Gahr Støres utsikter til å overbevise Senterpartiet om at Norge bør vurdere EU-medlemskap.