– Vi var forberedt på at det kunne skje ting utover det vanlige, sier Mona Kulseth.
– Men vi var ikke klare for full krig.
Mona er på kontoret ved FN-hovedkvarteret. Det er fredag ettermiddag, 8. juli 2016. I morgen skal verdens yngste nasjon feire fem år. Om en måned skal stabsoffiseren hjem. Da har hun vært et halvt år i Sør-Sudan. Hun var der i 2014 og 2015 også. Da kunne hun og kollegene gå i butikken og bevege seg noenlunde fritt – selv om landet var midt i en borgerkrig.
Nå, i 2016, er bildet et annet. FN-offiserene er alltid to og to – uansett hvor de skal. De reiser bare ut av leir hvis de er nødt, og de har hamstret mat og drikke. Den siste uka har Mona og de andre norske offiserene tatt med verdisaker, våpen, hjelm, vest og pakning på kontoret – selv om de bor i leiligheter i leir, noen hundre meter unna.
De reiser bare ut av leir hvis de er nødt, og de har hamstret mat og drikke
De pleier å være drøyt ti norske offiserer i Juba, i juli 2016, er de tre. De fleste har permisjon – mange har reist hjem på grunn av sommerferie. Mona er eldste norske offiser – og den som har vært lengst i Sør-Sudan. Hun følger med på internsambandet. Hun vet at partene i konflikten – president Salva Kiir og eks-visepresident Rich Machar – skal møtes i hovedstaden, og at begge har store militære styrker med seg. Regjeringshæren er allerede i byen. At Machar har med sine soldater, er en forutsetning for at partene møtes. Målet er våpenhvile. Drøyt 1200 opposisjonssoldater er tildelt et område rett bortenfor FN-hovedkvarteret, like utenfor Juba sentrum. Ved hovedkvarteret er det også tre flyktningleirer, hvor det bor mer enn 40 000 flyktninger. De kom under krigen i 2013. Og for å komplisere bildet ytterligere: Mange av flyktningene er også opposisjonssoldater.
Det blir ingen våpenhvile. I Juba bryter det ut kamper mellom livvaktene til Kiir og Machar. Åtte blir drept. På internsambandet får Mona høre at det er aktivitet i byen. Fra FNs logistikkbase – som ligger i Juba sentrum – kommer meldinger om at flere klatrer over gjerder og gjennom hull – for å komme inn. Bare minutter senere er sivile utenfor porten til FN-hovedkvarteret. De vil inn. Og flyktningene som bor i leirene ved hovedkvarteret prøver å ta seg inn i «FN-delen». Mellom hovedkvarteret og flyktningleirene ligger leilighetene hvor blant annet Mona bor.
Så starter skytingen. Mona kaster seg under pulten. Nettet fungerer fortsatt. Hun logger seg på Messenger og skriver til sønnene sine:
Regjeringshæren og opposisjonssoldatene skyter mot hverandre. FN-hovedkvarteret er fanget i kryssild. Mona ligger på kontorgulvet og lytter. Hun hører artilleri, RPG-er og skyting fra stridsvogner. De lokale sikkerhetsvaktene som er på utsiden av kontoret kryper langs veggene for å finne dekning. Nordmennene og svenskene som er del av FN-styrken lager en Messenger-gruppe. De er offiserer, men også politi og sivile. Flere er fortsatt i leilighetene sine. Noen har opplevd at flyktninger prøver å komme inn. Flyktningene er redde og leter etter mat og drikke. Enkelte sivile mangler vest og hjelm. Det er ikke delt ut. De norske offiserene har to pansrete biler. Mona og de to andre offiserene bestemmer seg for at nordmennene og svenskene må samles. Derfor drar de to offiserene ut for å hente dem som gjemmer seg i leilighetene.
Meldingene nedenfor er skrevet mellom Mona og sønnene hennes i de dagene kampene varer. Mona er i blått, sønnene i grått.
FN-hovedkvarteret mangler tilfluktsrom og sikre soner. Det er Mona klar over. Mange gjemmer seg under trappene i kontorbyggene. De som er i leilighetene får beskjed om å ligge på gulvet på badet. Mona og de andre som er under pultene i kontorbygget blir der i flere timer. Når FN ikke har tilfluktsrom, har flere av landene som stiller styrker tatt grep selv. Kina har bygget egen leir inne i FN-hovedkvarteret. Flere nasjoner spør om å få gå i dekning der, men kineserne sier nei. Over hele leiren henger de opp kinesiske flagg og symboler. De håper det skal sørge for at kryssilden ikke rammer dem. At partene vil skyte en annen vei – fordi Kina spiller en viktig rolle i Sør-Sudan. Den viktigste inntektskilden er olje. Kinesiske selskaper utvinner den. Nepal har også satt opp egen leir. Nordmennene har samarbeidet med dem tidligere, og i løpet av den første kvelden flytter de aller fleste nordmennene og svenskene inn. Der får de et sted å sove. Mona skriver hjem til sønnene:
Dagen etter – lørdag – drar et kinesisk lag på patrulje. De kjører på innsiden av leiren, langs den ytre muren. En RPG lander i kjøretøyet. En dør, flere er hardt skadet. På sykehuset i FN-hovedkvarteret er det bare én lege. Alle legene er sivile, de bor i Juba. Når krigen bryter ut, er en på vakt. Nå kommer ikke de andre inn. Regjeringshæren står i veien.
Tross kampene drar Mona og de norske offiserene på jobb. Det er drøyt 50 meter fra den nepalske bataljonen til kontoret. Når de hører at det er opphold i skytingen, løper de. I døra står en offiser og venter. Mona og de andre stabsoffiserene flytter til en annen del av kontorbygget – lengst mulig unna skytingen. En RPG treffer etasjen over der Mona egentlig har kontorplass. De finner aldri RPG-en. Den sneier bygget – og går inn og ut. Det eneste de ser, er hullet i veggen. Sønnene får en ny oppdatering fra moren sin:
Når Mona ikke jobber, følger hun med på krigen. Nepalerne har TV. Og hun vet at det som blir rapportert bare er en del av det som skjer. Fra leiren kan hun se sporlysene når det skytes. Nordmennene og svenskene føler seg trygge hos nepalerne, men det ligger et drivstoffanlegg like ved. Det snakker de ofte om. Hva vil skje hvis anlegget blir truffet? Men nepalerne er rolige, forteller Mona. Og det påvirker også nordmennene og svenskene. Om natten og når det regner er det korte opphold i kampene, men de tar ingen sjanser. De sover med våpen og utstyr på.
Kampene fortsetter. En av de skadde kinesiske soldatene dør. Flere trenger medisinsk hjelp, men flyplassen i Juba er stengt og ingen slipper inn. FN har liten innflytelse. På jobb lager Mona evakueringslister, men hun aner ikke når eller om de kan bruke dem. Nordmennene har to pansrete kjøretøy. Hadde de kommet seg ut av leiren før kampene startet, kunne de i teorien kjørt seg ut av Sør-Sudan. Men det er umulig nå. Porten er stengt – og veiene ut av Juba er sperret. Der står soldater og skyter på hverandre. Først tirsdag kommer det første evakueringshelikopteret til leiren. De skadde kinesiske soldatene – og de to omkomne – blir fraktet ut.
Noen av nasjonene som er i Sør-Sudan, trekker ut sine styrker. Deriblant Tyskland, som har politistyrker i landet. Argumentet er sikkerhet. Og det blir lagt frys på utreiser. Ingen flyselskaper tør eller får lov til å lande. De eneste som kommer, er militære transportfly.
– Det kunne gått mye, mye verre, sier Mona Kulseth.
To FN-soldater ble drept. Offisielt er tallet på antall sivile ofre 300. Mona tror det er mye høyere. Etter kampene ble det telt 165 trefninger bare i FN-hovedkvarteret. Flere bygg var ødelagt. Hun forteller at de er forberedt på tap. Alle som reiser til Sør-Sudan vet at det er et land i krig. Men hun sier at det er mye fortvilelse blant de ansatte over hvor liten innflytelse FN har – og hvor liten verdi menneskeliv har.
– Jeg tenkte mye på om det var dette jeg skulle ofre livet mitt for, sier hun.
– Svaret var nei. Det var ikke det jeg hadde tenkt.
– Men jeg erkjente at det ikke var sikkert at jeg kom hjem. Spesielt den dagen hvor kampene var mest intense, og vi satt i en container med de nepalske soldatene.
Jeg erkjente at det ikke var sikkert at jeg kom hjem
FN har fått kraftig kritikk for hvordan de håndterte kampene i juli 2016. FN var ute av stand til å beskytte sivile, konkluderte en granskingskommisjon.
– Det er så utrolig mange bra mennesker i FN-systemet i Sør-Sudan. Problemet er at det er mye som ikke er på stell, sier Mona.
– Vi hadde ikke dekningsrom, for eksempel. Og vi manglet et planverk som vi hadde trent på og et sted å utøve ledelse fra.
– Det som reddet oss, var nettverket blant nordmennene og svenskene. Vi holdt sammen. Og jeg er glad vi var så få. Da var det lettere å holde oversikt, sier Mona.
Hun roser nepalerne.
– De var fantastiske. For en ro!
– De har vært ute en vinternatt før. Jeg kaller dem bare familie.
***
En av dem som Mona Kulseth snakket med på Messenger, var major Per-Øivind Berg. Han mener FN feilet kraftig.
Les også portrettet med Hilde Frafjord Johnson, som var FN-sjef i Sør-Sudan under kampene i 2013. Det var hun som åpnet FN-leirene for flyktninger. Fire år etter er de der fortsatt.
