Da en russisk ubåt ble landkrabbe i Sverige

Den uforglemmelige ubåthistorien fra virkeligheten har alt man kan ønske seg av både det seriøse og kuriøse:

Natt til 28. oktober 1981 grunnstøtte en russisk ubåt i Gåsefjärden i Blekinge i det sørøstlige Sverige.

Det er rett ved Karlskrona, hvor den svenske marinens hovedbase ligger. Åstedet i seg selv var bare en av grunnene til at synet av den malplasserte ubåten ikke ga noen god føling i fjæra.

Det store i det lille

Svenskene hadde allerede klaget over undervannskrenkelser fra fremmed makt, og mente syndebukkene satt i Kreml. Stemningen mellom Sverige og det daværende Sovjetunionen var altså dårlig før den absurde manøvreringen gjorde vann til vindu mot stranda.

En hel verden fulgte med. Høstdagene på skjæret pågikk med den kalde krigen mellom øst og vest som ramme.

En ytterligere dimensjon var at scenen var lagt til et alliansefritt og uttalt nøytralt land. Russerne hadde åpenbart brutt alle relevante internasjonale regler, og dét overfor en nasjon som på en måte sto utenfor den spente øst-og-vest-konflikten. Hvis U137 hadde forvillet seg inn mot for eksempel norske Haakonsvern, som er sammenlignbart, ville Nato-alarmen ult med voldsom styrke.

Men særlig ett spørsmål var det knapt noen som lo av: Hadde den russiske ubåten atomvåpen?

Fiskeren Bertils største fangst

Den nattlige feilparkeringen hadde samtidig mye skøyeraktig ved seg. Først om morgen onsdag 28. oktober ble den 76 meter lange båten oppdaget. Ikke av det svenske forsvaret, men av fiskeren Bertil Sturkman.

Bertil og kameraten Ingvar Svensson hadde sjekket sine garn, men de verken så eller hørte noe. Merket seg bare litt olje på vannoverflaten, og det var i ferd med å bli oppløst.

De returnerte til det lille tettstedet Sturkö rundt klokken ni. Mens Ingvar går hjem, tøffer Bertil ut igjen, denne gangen til Gåsefjärden. Og der oppdager russerne og Bertil hverandre. Halvveis opp på Torumskär, hvor det er mer vanlig å observere kajakker, sto tre-fire menn med kikkert. De tittet opp fra tårnet som befant seg flere meter over havet enn normalt, og så ut til kunne skyte fra kikkerten.

Grense under vann

Bertil følte et akutt behov for å tverrvende og komme seg raskest mulig tilbake til Ingvars brygge.

-Du Ingvar, det ligger en ubåt vid Torumskär. På grund och troligen utländsk!

Ingvar nøler ikke med å ringe orlogsbasen i Karlskrona:

-Hej, jag heter Ingvar Svensson, bor på Sturkö. Skulle tala om att det ligger en ubåt i Gåsefjärden, vid Torumskär.

En av Harald Heide-Steen juniors legendariske figurer var som russisk ubåtkaptein på fisketur i Oslofjorden. Den ble laget i 1978, altså tre år før halvannen uke i Gåsefjärden opptok en hel verden.

NRKs klassiske humorvariant fikk noen likhetstrekk med virkeligheten i Blekinge:

— Vi har navigert feil. Vi har fått feil på vårt gyrokompass, sa skipssjefen.

Kommandørkaptein Karl Andersson hadde prøvd seg både på engelsk og tysk før han fikk litt ut av ubåtskapteinen med selvtillit skrumpet som en mygg. Svensken hadde først liten tro på varselet, men tok sjøveien i patruljebåten «Smygen» for sikkerhets skyld.

Siden ubåten tilhørte Whisky-klassen, spredte koblingen seg raskt til hva som kan ha bidratt til at båten kunne havne så til de grader på feil villspor.

Konflikt i flere hundre år

Stedsnavnet Gåsefjärden høres ut som svensk skjærgårdidyll skapt for barndommens Pippi og Tjorven. Det ser sånn ut der også.

Karlskrona er oppkalt etter den svenske enevoldskongen Carl XI, som hadde fornyet og utvidet den svenske krigsflåten i siste halvdel av 1600-tallet. Hans overivrige sønn Carl XII hadde et usedvanlig begivenhetsrikt år i 1716. Før han selv ble drept ved Fredriksten festningen i dagens Halden, ledet han Sverige i nederlaget mot Russland i Poltava.

265 år etter at Sverige tapte herredømmet over Østersjøen, var det Sovjetunionen som ble tatt med buksene nede.

Og som i James Bond-filmer hadde de slemme koblinger til Moskva også i Gåsefjärden anno 1981:

—Vi er fra Kaliningrad og ute på oppdrag. Jeg vil snakke med den russiske konsulen umiddelbart. Jeg vil også bli satt i kontakt med vår hjemmebase, sa kapteinen til kommandørkaptein Andersson.

Russisk bjørn gjorde en puddel

Forsvarsminister Torstein Gustafson besøkte denne onsdag formiddagen Forsvarets hundeskole. Hans første kommentar skal ha vært at «det er godt vi har finnene». Han benektet det siden, men nyhetsbyrået TT hadde det på bånd.

Les også:

Stridsvogn fra 2. verdenskrig funnet i kjelleren til 84-åring

Sovjetunionen forlangte å få hente ubåten umiddelbart, men svenskene sa nei. Det svenske utenriksdepartementet protesterte overfor den sovjetiske ambassadøren i Stockholm.

Sverige voktet ubåten til lands, til vanns og fra luften, som den juvelen den i en viss forstand også var. Sovjet la marinefartøyer langs den svenske territorialgrensen. Ifølge en som var ombord på skjæret, skal mannskapet der ha fått beskjed om å forberede tilintetgjørelse av ubåten.

31. oktober ba Sovjetunionen offisielt om unnskyldning, men alt var ikke greit av den grunn.

Alarmen gikk

Nervene sto fortsatt i høyspenn, med alle sine iboende muligheter for misforståelser. I tillegg begynte det å blåse så kraftig at ubåten gjorde kraftige slag mot grunnen. Dermed valgte svenskene å trekke U137 av grunn og fortøye den på et annet og mindre værhardt sted.

Fortsatt måtte russerne holde seg unna, men så gikk alarmen mens operasjonen med å flytte ubåten pågikk: to skip fra der de sovjetiske marinefartøyene i flere dager hadde holdt korrekt avstand, like på utsiden av den svenske sjøgrensen, var på vei innover i retning Gåsefjärden.

Forsvarets ledelse og regjeringen hadde åpen linje.

—Hold grensen, kommanderte statsminister Thorbjörn Fälldin, den sindige bonden fra Centerpartiet.

Svenske torpedobåter ble sendt mot den mulige angriperen.

Lettelsen var derfor stor da det viste seg å være to vesttyske handelsskip som bare hadde passert fartøyene fra sovjetiske marinen.

Nær militær kamp?

Hva som er helt sant eller ikke er vanskelig å fastslå sikkert i ettertid. Noen har til og med hevdet at «tabben» var en sovjetisk test. Selv betegnelsen av båttypen var partene uenige om. Sovjetunionen kalte den en «S-363», mens svenskene omtalte den som «U137».

Det er også kommet flere bøker fra russisk side som mer enn antyder at Sovjetunionen planla å kapre et svensk skip for å få ut ubåten.

Angrepet skulle utføres av de russiske spesialstyrkene Spetsnaz, og det skal ha vært kun en time eller to unna å bli gjennomført. Admiral Gennadij Zacharov er blant kildene. Den svenske militærhistorikeren Lars Gyllenhaal formidlet admiralens historie videre til svensk offentlighet for få år siden.

Kommandørkaptein Lars Nordenberg har tilbrakt store deler av sin arbeidstid som ubåtssjef. Han sa i et intervju nylig at «alt fokus lå på å søke etter ubåter, og alt teknisk system innstilt for å hjelpe oss i jakten».

—På en måte kan vi vel konstatere at vi vel aldri har vært så nære en krigstilstand som på denne tiden. Samtidig var det svært få ganger som vi faktisk kom i kontakt med fremmede fartøy, sier Nordenberg.

Vi får nok heller aldri fasit om det faktisk var atomvåpen ombord. Statsminister Fälldin sa den 5. november 1981 at ubåten «trolig» hadde kjernevåpen.

Norsk ekspertise vi har snakket med, tviler derimot sterkt på det.

—Whisky hadde torpedoer, men ikke missiler, sier en.

7. november ble uansett den skambelagte farkosten eskortert ut av svensk farvann under blågul kommando. Ute i internasjonalt farvann ble de bortkomne sønner av Sovjetunionen tatt mer, eller kanskje mindre, godt i mot av de ventende sovjetiske marinefartøyene.

Jakten tar aldri slutt

Etter at båten fløt hjem til Sovjetunionen, gikk det internasjonale sjokket ganske raskt over. Det ble stort sett oppfattet som en enestående kjempetabbe, og ikke en planlagt aksjon.

Svenskene ble derimot ikke mindre fokusert på mulige fremmede ubåter. De hadde vært det før også, men noen mener det ble nesten hysterisk etter «Whisky on the rocks».

Ubåtjaktene ble imidlertid ekstra utfordrende fordi lydsignalene kunne være misvisende. På 1980-tallet ble det stilt spørsmål ved hva slags signaler som egentlig ble fanget opp. Var det ubåter eller mink?

Teknikken er kommet lenger i dag, men har trolig fortsatt et forbedringspotensial.

Ivans drifter

Ubåtsaken kan tyde på at Sovjetunionen hadde klare symptomer på et kronisk behov for å gjenta grenseoverskridende handlinger. Det er grunn til å tro at bruddet på internasjonale bestemmelser om besøksforbud i Gåsefjärden ikke var et engangstilfelle.

Men hvor aktive var Sovjetunionen egentlig langs svenskekysten? Synkebomber og miner ble stadig tatt i bruk uten resultat. En ubåtskommisjon ble nedsatt, og den mente den hadde solid bakgrunn for egne meninger.

Kommisjonen ble ledet av sosialdemokraten Sven Andersson, som hadde vært forsvarsminister for Socialdemokraterna. En ung Carl Bildt, Moderaternas senere stats-og utenriksminister, var blant medlemmene.

De skulle fremlegge sin rapport før sommeren i 1983. Sovjetunionen ble utpekt som ansvarlig også for andre krenkelser av svensk sjøterritorium. Kommisjonen hevdet at de hadde russisk kilde på det. Og det røpet Andersson på et møte han trodde var fri for pressefolk.

Les også:

Norske jordbær, Haakon Lie og britisk signaletterretning

Kona prioritert bort

Den unge journalisten Anders Jonsson hadde litt tid før han skulle på konsert med kona. Han gikk bare innom Riksdagen først. Der var det et møte i den utenrikspolitiske forening.

Forsvarets forum har snakket med Jonsson om dette møtet:

—Andersson fortalte at ett av kommisjonens medlemmer var blitt oppsøkt av en sovjetisk diplomat. Denne diplomaten mente at det ikke var noe poeng for Sverige å forsøke å holde på beredskapen. «Vi kommer att fortsätta, så varför bråka?».

—Det var jo mildt sagt en sensasjon at sovjetiske diplomater skulle ha erkjent flere krenkinger av svensk sjøterritorium enn U-137 på skjæret ved Karlskrona i 1981. Og den grunnstøtingen ble jo forklart offisielt med at det var en feilnavigering!

Jonsson sier også at Sven Andersson ga ytterligere et argument for hvorfor kommisjonen konkluderte med at Sovjetunionen sto bak flere krenkinger:

—Andersson var overbevist om at den sovjetiske toppdiplomaten Georgij Arbatov ved et besøk i Washington hadde sagt at «svenskene er naive hvis de tror at deres nøytralitetspolitikk og deres skarpe protester kan hindre Sovjet fra å fortsette med ubåtsaktiviteter i svensk farvann».

Presseveteranen ler når han forteller at han ikke ble nektet adgang til møtet fordi ingen kjente ham for 40 år siden.

—Unntatt Carl Bildt, som smilte lurt da Andersson røpet hemmeligheten.

—Jeg reiste meg opp, og skrev mitt referat til den sosialdemokratiske A-pressen. Hustruen var ikke glad for at hun måtte gå inn alene. Jeg rakk ikke frem til konserten før etter pausen, ler Jonsson.

PS: Han er fortsatt gift med samme kvinne.