Blomster-Engen

– Jeg har alltid syntes at 60 år er altfor ungt å gå av med pensjon.

– Helt siden Krigsskolen har jeg tenkt at jeg skal bli noe annet etter dette.

Geirhild Snidal Engen sitter i en lenestol hjemme i stuen i den snart ferdigoppussede eneboligen hun deler med ektemannen i Hønefoss. 

I høst sluttet hun i jobben sin i Forsvaret.

Der har hun hatt sine beste år, og sine absolutt verste. Hun har opplevd alt fra å få høre hvordan hun skal te seg som ung kvinne for ikke å «invitere til sex», til å motta Forsvarets likestillings- og mangfoldspris.

Nå er det snart slutt.

Og allerede har hun peilet seg ut en ny karrierevei.

Gjennom store vindusflater i stuen vises hagen. Hver sommer bugner den over. Store og små stauder vokser som små fargerike drops innimellom busker og gress. Foran solbærbuskene står en fyldig rad med påskeliljer og strekker seg mot solen. Hvert år er det like nervepirrende å følge med på om georginene har klart seg, og det enorme bedet ved veien vil nok en gang ha gått fra grått til grønt og rosa, lilla og blått. Nye prosjekter er under planlegging. Det skal bli drivhus og en hageportal, selv om ektemannen er kritisk til sistnevnte. Hun har en plan for hvordan hun kan «snike» den forbi ham.

Det er dette, hagen, planter som spirer, å skape grønne og fargerike miljøer, som er lidenskapen, den altoppslukende hobbyen som Geirhild nå håper å gjøre til en fulltidsjobb. På Instagram har hun til og med en egen konto hvor hun legger ut bilder av hagen sin, “Blomsterengen”.

– Det er en del tidligere kolleger som faktisk har hatt litt utfordringer med å finne en jobb når de har gått av. Det er nok en viss grad av aldersdiskriminering i samfunnet, og så er det jo sånn at hvis vi ikke er gode nok på å oversette hva vi har gjort i en lang forsvarskarriere, slik at andre bedrifter skjønner hvilken kompetanse vi besitter, kan det være vanskelig å selge seg inn til andre.

Når dette intervjuet gjøres, har hun nettopp gjort en avtale med en stor bedrift om å komme på intervju for å få lærlingeplass som anleggsgartner. 

Hun fikk plassen. 

Geirhild skulle aldri i Forsvaret. Faren hennes var militær, men på den tiden var det langt fra vanlig at jenter gjennomførte førstegangstjenesten, og for henne var det uansett ikke noe ønske. 

Geirhild drev med langrenn, og ble etter hvert med i en skiskytterklubb. Hun var femten år, og hadde spart penger for å kunne kjøpe seg en moped da hun fylte seksten, men pengene gikk i stedet til en børse. 

Faren visste at Det frivillige Skyttervesen, landets største organisasjon for skytesport, subsidierte heimevernsungdom med ammunisjon, og betalte påmeldingskontigenten til skiskytterrenn. Datteren syntes det hørtes ut som en god mulighet, og pappa gjorde derfor en avtale med dem om at hun kunne bli medlem, men at hun ble fritatt fra øvelser.

Så ballet det på seg. Da unge Geirhild, som var bitt av skiskytterbasillen, skjønte at hun som heimevernsungdom ikke fikk gå Militært NM i idretten hun elsket, tok hun et sersjantkurs i Forsvaret for å få lov til å konkurrere i mesterskapet.

– Jeg begynte i Forsvaret for å få gå skiskyting, sier hun og ler høyt.

– Og her sitter vi, førti år senere?

– Her sitter vi.

Å være ung kvinne i Forsvaret den gang, var langt fra bare enkelt, forteller hun. Da hun etter sersjantkurset søkte og kom inn på Krigsskolen Gimlemoen i Kristiansand, var de til sammen 120 kadetter i hennes kull. Geirhild var en av fire jenter. Hun forteller om en av de første møtene med den mannsdominerte kulturen som regjerte den gangen. Kadettene skulle bruke sorte sko, sorte hansker og sort belte, men det fantes ikke sko som var små nok til å passe henne. Dermed måtte hun bruke Hærens fottøy, som var brune, eller marsjstøvler. På hver eneste oppstilling fikk hun høre fra sine mannlige medkadetter: «Du klarer aldri å stille likt!»

Forklaringen om at det rett og slett ikke fantes sko i hennes størrelse, ble ikke akseptert.

– Og så har det jo vært andre episoder, som har vært enda mindre ålreit, og som har skjedd fordi jeg var jente.

Da hun jobbet i Heimevernet, før Krigsskolen, var hun fortsatt bare tenåring. Det stoppet ikke en av hennes foresatte, forteller hun, i å be henne om ikke å smile så mye, fordi han mente at hun da inviterte til sex.

Engen fortalte det til faren, som mente at hun bare skulle heve seg over det som må ha vært en dum kommentar.

Senere skulle han selv høre noe som fikk ham til å innse at datterens opplevelse kunne være en del av et større problem. Han var sammen med sjefen sin da sistnevnte kommenterte et bilde på forsiden av et medlemsblad gitt ut av en av arbeidstakerorganisasjonene der to mannlige og to kvinnelige forsvarsansatte var avbildet sammen. De to mennene løftet den ene kvinnen, som smilte mot kameraet. Dette var et bilde tatt i jobbsammenheng, der alle var kledd i uniform, men der den nevnte kvinnen hadde antydning til leppestift på seg.

– Da han så bildet, sa sjefen til pappa at han ikke skjønte hva man skulle med damer i Forsvaret, og at kvinnen på bildet bare inviterte til sex, forteller Engen.

– Da skjønte faren min at handlingsrommet vårt var mye mindre enn mennenes.

Forsvaret åpnet opp for kvinner på 70-tallet, og i 1984 ble det vedtatt full yrkesmessig likestilling i organisasjonen. Geirhild begynte i 1988.

– Jeg tenkte ikke den gang på at jeg også er en av pionerene av kvinner i Forsvaret, for det er jeg jo hvis hvis du ser det i et historisk perspektiv, sier hun.

I 2016 mottok hun Forsvarets likestillings- og mangfoldspris.

I begrunnelsen står det blant annet at hun er en tydelig og engasjert offiser som gjennom hele sin karriere har hatt et ekstra fokus på likestilling, at hun har utfordret det eksisterende og jobbet for endring, og at hun har motivert kvinner til å velge en karriere i Forsvaret.

– Jeg pleier å si at jeg fikk den fordi jeg var en krevende medarbeider, sier Geirhild.

– Jeg er sta og egenrådig, og selv om det kanskje ikke kjennes sånn ut alltid, så er jeg trygg i meg selv.

I fire måneder i årsskiftet 2007-2008 var Geirhild personalsjef for de norske styrkene i Afghanistan.

– Det var lærerikt, utfordrende og givende. Slitsomt, ja, men du er i en egen boble.

Hun hadde ikke vært der i mange uker før en norsk soldat ble drept av en veibombe. Kristoffer Sørli Jørgensen ble 21 år gammel. Sammen med presten hadde Geirhild blant annet ansvar for alt det formelle rundt å få fraktet ham hjem til Norge.

– Da meldingen kom ble du preget av alvoret. Du kjenner på smerten og sorgen, og samtidig slår opplæringen og treningen inn. Du må få oversikt over situasjonen på de ulike nivåene og stedene. Jeg vil ikke si at vi i staben handlet på autopilot, men i en stab har man ulike ansvarsområder og vi fikk den nødvendige oversikten.

Drøyt to måneder senere ble Hotel Serena i Kabul angrepet av terrorister. Den gang utenriksminister Jonas Gahr Støre var til stede på hotellet da angrepet skjedde, sammen med blant annet flere norske pressefolk. Dagbladet-journalist Carsten Thomassen (38) mistet livet under angrepet.

– Vi var veldig langt unna Kabul, men… Jeg sto ute i et fellesområde, i kommandoteltet, da noen ropte på meg, og jeg hørte på stemmen at nå var det alvor igjen, forteller hun.

Hun kjente det i hele kroppen.

– Spørsmålet om hvor mange av våre som er involvert, blir sentralt.

– Jeg var der i en kontingent da vi opplevde at norsk personell ble drept. Det var krevende, men vi visste jo at sånt kunne skje.

Geirhilds ektemann, Geir Engen, jobber også i Forsvaret. Han jobber på Forsvarets forskningsinstitutt og er rådgiver forsvarsindustri. De er begge fra Hønefoss, og var russ sammen, men møttes, det gjorde de på jobb. De har to døtre på 27 og 25 år. Med noen få unntak, har de begge hatt stillinger som har gjort at de har kunnet komme hjem til familien etter endt arbeidsdag. Det har vært lite øvelser, og knapt noen deployeringer.

Engen ler når hun forteller om ektemannens hang til å erte henne i sosiale medier. Hun tar frem et bilde han har tatt av henne, da hun under oppussingen av huset klatrer opp en stige til overetasjen i cowboystøvler etter en vennemiddag.

Ingen av dem har som nevnt vært mye borte fra familien, men de hadde fire år i USA sammen mens døtrene var tenåringer.

Ektemannen jobbet ved Allied Command Transformation i byen Norfolk i delstaten Virginia, Natos kommandosenter for utvikling av strategisk krigføring. Engen selv hadde permisjon uten lønn.

– Det er de fire verste årene i mitt liv, men også de fire beste, sier hun.

– Jeg kjenner at jeg blir sår av å snakke om det.

Hun trodde at det ville være noe for henne å gjøre der, noen arbeidsoppgaver som gjorde at hun fortsatt opplevde å være en faglig ressurs. Det var det ikke.

– Jeg mistet hele prestasjonsarenaen min, hele livet mitt på en måte.

Hun hadde aldri hatt noe stort behov for eller en drøm om å være hjemmeværende. Eksempelvis, da de to fødselspermisjonene hennes i sin tid var over, hadde hun vært glad for igjen å komme seg ut i jobb.

Livet som «Nato-frue» passet henne ikke.

– Folk mente at det å ha fri i fire år måtte være helt fantastisk.

Hun kunne jo trene, shoppe..? mente de.

– Jeg kunne ikke trene mer enn jeg gjorde, og jeg er ikke spesielt glad i å gå på shopping, sier Geirhild.

– Jeg kunne heller ikke gå og spise lunsj hver dag.

Hun viser til hvordan de i Forsvaret har et motto som heter: «For alt vi har. Og alt vi er». Uttrykket kommer fra en kampanje som Forsvaret lanserte i 2012. For Geirhild sier det noe om hvor sterkt identiteten din er knyttet til jobben din.

– Helt siden jeg begynte i Forsvaret har alle visst hvem jeg har vært på jobben, på godt og vondt, og plutselig var jeg ingenting.

– Du var «kona til»?

– Jeg var kona til. Og jeg har aldri vært «kona» til noen før, jeg.

Men, så var det også noe med disse årene som var ordentlig fint. Hun ble blant annet med i et nettverk av medflyttere, og noen av aktivitetene som var tilgjengelig for dem var å jobbe frivillig i byens botaniske hage. Etter hvert ble de oppgradert til å jobbe i rosehagen.

– Det var det ikke alle frivillige som fikk, smiler hun.

Så ble det hennes tur igjen. I fjor kom Geirhild tilbake til Norge etter å ha bodd fire år i byen Mons i Belgia, hvor hun jobbet som stabsoffiser ved Allied Command Operations i Nato-hovedkvarteret Shape. Med stillingen fikk hun opprykk til oberstløytnant. I dag jobber hun i Forsvarsstaben med HR og kompetanse, med ansvar for «peacetime establishments» - faste fredstidsstillinger i Nato.

Hun har vært opptatt av å fortelle yngre forsvarsansatte, særlig kvinner, at det er mulig å ha en jobb i organisasjonen uten å måtte forsake det å få barn, for eksempel.

– Jeg opplever at det har vært fullt mulig å kombinere det, men… Mannsrollen må vi tenke litt på.

Da hun og familien var i USA, studerte Geirhild på BI i Oslo Det krevde at hun tok noen turer hjem til Norge. Selv om døtrene var i tenårene, var det likevel flere som stilte spørsmålstegn ved at hun valgte å reise fra dem, selv om de var sammen med faren sin i USA.

– Mannen min ble også indignert over disse kommentarene, for det sa jo noe om hva folk tenkte om hans evne til å ta vare på barna sine, sier Geirhild.

Fortsatt mener hun at det er et stigma knyttet til kvinner som har barn og likevel velger å pendle eller å ta på seg oppdrag i utlandet. For en mann med barn er det forventet at det er enklere, mener Geirhild .

– Man snakker om «mammahjertet», og at mamma ikke skal reise fra barna sine for å dra på jobboppdrag, mens pappaene skal kunne gjøre det, sier hun.

Geirhild mener at det kan være akkurat like tøft for en pappa å forlate barna sine over en lengre periode.

– Det er sånne ubevisste kommentarer om kjønnsroller som vi kanskje bør bevisstgjøres på.

Nå har hun hatt sin siste arbeidsdag som forsvarsansatt.

Og nå er det forhåpentlig jord under neglene som venter henne. For en drøm det ville vært, å kunne kalle det for jobb, å drive med dette som gjør henne så glad.

Det er like mye prosessen som det er målet. Resultatet av hagearbeidet skal selvsagt bli vellykket og fint til slutt, men arbeidet i seg selv er nesten like givende. Og der andre liker å så frø, prikle og drive frem små, skjøre spirer, foretrekker Geirhild flerårige stauder, å plante en ny hekk, grave i jorden og lage nye bed.

– Jeg glemmer tid og sted når jeg holder på i hagen. Det er mitt happy place, og gir meg enorm glede. Jeg følger med, pirker i jorda… sier Geirhild Snildal Engen, og bruker noen sekunder på å lete etter de neste ordene.

– Det er… Vi må ha mer flower and peace i verden, og færre kuler og granater.