Kultur:
Nazijegeren
Fritz Bauer flyktet fra nazi-regimet. Pågripelsen av Adolf Eichmann kronet hans kamp for rettferdighet.
Denne artikkelen er over syv år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
«Jakten på Adolf Eichmann» er ulikt hva tittelen antyder, filmen om juristen som vendte tilbake til Tyskland for å jakte på krigsforbrytere. Som jøde og homofil flyktet Fritz Bauer til Danmark før krigens utbrudd og tilbrakte krigsårene i Sverige. Da han vendte tilbake til Vest-Tyskland i 1949, så han at arven etter nazistene og Hitlers NSDAP var høyst levende. Nazister og eks-nazister hadde sentrale posisjoner i statsapparatet, og flere krigsforbrytere var fortsatt på rømmen. Tyskerne var vel så opptatt av nasjonal enhet og å bygge opp landet etter krigen som å straffeforfølge personer for handlinger begått i krigsårene. Fritz Bauer, med sin insisterende stil, ble av flere ansett som en hevngjerrig plageånd mer opptatt av sitt juridiske korstog for rettferdighet enn hva som var i landets beste interesse. På tross av motarbeidelse fra kolleger mistenkeliggjøring og en rekke drapstrusler har han mye av æren for at Tyskland tok et oppgjør med historien sin.
Filmen gir et interessant innblikk i et Tyskland som ennå ikke hadde fridd seg fra sin mørke fortid.
Prisdryss. «Jakten på Adolf Eichmann» fikk en rekke priser etter at den ble lansert i Tyskland i fjor. Den har blitt sett på som en modig film som røsker litt i selvfølelsen til tyskerne. Jakten på en av arkitektene bak jødeutryddelsen spiller en birolle. I stedet er det et portrett av Fritz Bauer og hans mest dramatiske periode som aktor. Handlingen utspiller seg over et relativt kort tidsrom (1957–58) og tar oss med til Jerusalem, Tyskland og Argentina. Filmen gir et interessant innblikk i et Tyskland som ennå ikke hadde fridd seg fra sin mørke fortid.
Selv om filmen gjør mye rett, både i form av skuespillerprestasjoner og hvordan handlingsforløpet utspiller seg, virker den litt uforløst.
Uforløst. Spenningen holder seg gjennom filmens relativt korte spilletid (rundt halvannen time). Den veksler mellom det personlige og storpolitiske planet. Selv om filmen gjør mye rett, både i form av skuespillerprestasjoner og hvordan handlingsforløpet utspiller seg, virker den litt uforløst. Den er verken en rendyrket skildring av etterkrigs-Tyskland eller biografi av Bauer. Likevel åpner den opp sider ved tysk etterkrigshistorie som for mange er ukjent.
