Sånn er det å vokse opp i krig

– Gi oss fred. Det er alt vi ber om, sa Olga i 2017.

Jeg var på reportasjereise i Øst-Ukraina for Forsvarets forum. Hun var 63 og bodde i Katerynivka, i det som bare ble kalt gråsonen. I tidligere kriger het det ingenmannsland, den store forskjellen var bare at her bodde det folk.

På den ene siden: ukrainske soldater. På den andre: Pro-russiske opprørere. Midt i: En liten landsby med drøyt hundre innbyggere.

– Vi ser ikke opprørerne, men vi vet at de er i skogen, sa Olga.

Nektet å flytte

Den siste uka har det store Russland-Ukraina-spørsmålet vært: Blir det krig?

Konsekvensene blir enorme hvis det blir krig mellom Europas to største land. Det sier seg selv. Men for Olga og mange andre i Øst-Ukraina, har denne krigen pågått siden april 2014.

Da hadde Russland nettopp annektert Krim. Ukraina så mot vest, og det ble snakket om både Nato- og EU-medlemskap. Det likte ikke deler av befolkningen i øst. I løpet av de første månedene okkuperte opprørere – med russisk materiell og støtte fra russiske soldater – store deler av fylkene Luhansk og Donetsk. Pro-russiske styrker tok Katerynivka. Så kom ukrainske soldater og gjenerobret landsbyen.

Les også:

Å hausse opp stemningen er svært risikabelt

Olga har fortalt at hun gjemte seg i kjelleren. I flere dager lå hun og hørte på skytingen. Barna hadde for lengst flyttet. Da hun våget seg ut, var taket ødelagt og hun fant et krater i hagen.

De som kunne, ble anbefalt å flytte. Det gjorde ikke Olga.

– Jeg har ikke penger. Og dette er mitt hjem. Her har jeg bodd hele livet. Jeg dør heller her enn å flytte på meg, sa hun.

Som i 1. verdenskrig

Partene gravde og bygde stillinger. Krigføringen lignet mest på bilder fra hvordan man slåss i 1. verdenskrig, med skyttergraver og piggtråd.

Høsten 2014 ble det inngått våpenhvile. Den 481 kilometer lange frontlinja delte Øst-Ukraina i to, og i dag bor omtrent tre millioner mennesker i prorussisk okkupert sone.

Les også: Forsvarets forum har vært i Ukraina og snakket med folk som forbereder seg på krig

Men kampene fortsatte. Våpenhvilen brytes hver dag, og siden 2014 har det knapt vært dager uten at det rapporteres om ny krigføring. Og for å komplisere litt: Den ukrainske hæren slåss ikke bare mot én opprørsstyrke. Den slåss mot forskjellige opprørere i Donetsk og Luhansk. Opprørsstyrkene slåss ikke mot hverandre, men de samarbeider heller ikke. Det de har til felles, er hvem de har som fiende (Ukraina) og venn (Russland).

– Kall det ikke borgerkrig, sa den norske forsvarsattacheen i Ukraina da jeg møtte ham i 2017.

– Det er krig, med to klare parter. En av dem heter Russland.

Bare eldre

Midt i Katerynivka lå et lilla murhus. Ei falmet svart jerndør var bolta fast. Dette var butikken. Den var åpen et par ganger i uka – stort sett når det kom leveranser med brød.

På døra hang en busstabell, men det var flere år siden bussen hadde kommet. Røde Kors var her med forsyninger iblant, en gang i måneden stilte de med medisinsk hjelp.

De som bodde her i 2017, var nesten bare eldre. De få barna som var her i 2014, reiste vestover så fort de kunne.

Katerynivka er en av flere landsbyer som er fanget mellom militære stillinger. Ifølge observatørene fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som overvåker våpenhvilen, bor det flere tusen ukrainere i disse gråsonene.

Menneskene som bor der, er ofte i kryssild. I våpenhvilen fra 2014 står det at gråsonene skal være våpenfrie. Problemet er bare at observatørene fra OSSE fortsatt finner våpen. Det skytes stadig. Og store deler av området er minelagt.

Siden 2014 er mer enn 14.000 mennesker drept i det som kalles kamphandlinger i Øst-Ukraina. Mer enn 1,5 millioner ukrainere regnes som internt fordrevne, ifølge FNs høykommissær.

Les også:

Pessimistisk på frontlinjen i Ukraina

Derfor vet jeg ikke om Olga lever. Katerynivka er ett av de stedene hvor det ofte rapporteres om kamphandlinger.

Under angrep

Da jeg var i Katerynivka, hadde jeg på skuddsikker vest og hjelm. Det hadde selvsagt ikke de som bodde der. To uker senere kjørte observatører fra OSSE inn i den samme landsbyen. De ble beskutt. Observatørene kom inn i bilene sine og rygget ut av landsbyen. Så smalt det to ganger. En av eksplosjonene var 40–50 meter unna – nøyaktig der hvor bilene til observatørene hadde stått.

Observatørene kjørte mot nærmeste ukrainske sjekkpunkt. Der sto soldater klare til å skyte. Alt dette står i rapporten til observatørene. De talte fem eksplosjoner, 100 runder med håndvåpen, ti runder med ild fra tunge maskinvåpen og fem runder med automatisk granatkaster.

Dette skjedde i gråsonen som egentlig skal være våpenfri. Dette skjedde i landsbyen hvor Olga bodde. Hun er ett av ofrene i krigen i Øst-Ukraina. Og hun er ikke alene.

Barna er ofre

Når observatørene fra OSSE drar på skolebesøk, på begge sider av frontlinja, gir de enkle overlevelsestriks. Ikke plukk opp søppel du ikke har kastet selv. Det kan skjule eksplosiver. Ikke gå på stier hvor ingen har gått før deg. Det er spesielt vanskelig når det kommer nysnø. Store deler av Øst-Ukraina er minelagt, og nye miner legges hele tiden.

Sånn er det å vokse opp i krig. Og for de som bor i Øst-Ukraina, startet den i 2014.

Dette innlegget var først publisert av Vårt Land, og er skrevet av Ole Kåre Eide som er i permisjon fra jobben som prosjektredaktør i Forsvarets forum.