Meninger

I FARTA: Rekrutter ved KNM Harald Haarfagre på løpetur i 2020.

Revisjonsarbeidet av de fysiske testene må baseres på et metodisk godt håndverk

Jeg elsker ikke å løpe 3000m eller bip-test, men jeg anerkjenner at de er valide testmetoder som på en hensiktsmessig måte oppfordrer (tvinger) meg til å trene, skriver innleggsforfatter.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.

Det er med interesse jeg har lest innleggene til Aandstad og Bentdal i forbindelse med revisjon av fysiske tester i Forsvaret. De har begge valide poenger, og selv om de kommer til ulike konklusjoner om hvilke tester som er mest hensiktsmessige så er de også enige om en god del.

Kort oppsummert, slik jeg leser det, så er hovedutfordringen fra Aandstad sitt ståsted at de to mest valide styrketestene ønskes forkastet til fordel for tester med dårligere validitet sett opp mot arbeidskravene. Fra Bentdal sitt ståsted så er testene for tekniske, krever noe utstyr og speiler «militære bevegelsesmønstre» for dårlig.

TESTES ÅRLIG: Major Helje Borud har skrevet meningsinnlegget.

Dette er grunnlaget debatten omkring revisjonen, det er dog ikke selve testene jeg er interessert i her.

Det faktiske oppdraget

Jeg har gått inn og sett på oppdragsteksten for revisjonen slik den er gitt av FST til FHS, innstillingen FHS har sendt tilbake til FST, følgeskrivet til innstillingen, samt den opprinnelige innstillingen som ble gjort i 2014.

Jeg ser særlig én utfordring med revisjonen som jeg som arbeidstaker (og utøver av fysiske tester) tenker det er betimelig å belyse.

Først litt saksgrunnlag:

Oppdragsskrivet fra FST påpeker at tiden er moden for en grundig gjennomgang der testregimet skal evalueres og forslag til endringer legges frem til avdømming. Det er et krav at testene skal være relevante opp mot de arbeidskrav som stilles, og de må helst ikke basere seg på mye, eller spesielt utstyr, samtidig som de skal være motiverende og stimulere til egentrening. En fornuftig tilnærming til et viktig tema så langt.

Videre påpeker Bentdal i sitt innlegg at:

«Valget av tester må baseres på forskning, kunnskap og erfaringer. Gode beslutninger handler om å skaffe et bredest mulig grunnlag. Så vil vi ofte oppleve at det finnes motsetninger … fordi perspektivene er forskjellige. Den perfekte testen finnes ikke, man er således nødt til å velge de beste testene basert på en totalvurdering.»

Bentdal poengterer altså at de tre faktorene, forskning, kunnskap og erfaring alle må være faktorer som sees i sammenheng, og vektlegges spesielt i revisjonsprosessen.

I innstillingen som nå er fremsendt til FST så går arbeidsgruppen ganske langt i å poengtere en rekke utfordringer. En del av disse belyses godt i innlegget til Aandstad og går i hovedsak på de ulike testenes validitet.

Forhastet?

Så til hovedutfordringen:

Den viktigste utfordringen som trekkes frem av arbeidsgruppen er dog at tidsfristen for å komme opp med aktuelle nye tester har vært for kort til å kunne gjøre grundige faglige vurderinger, valideringer og utprøving. Arbeidsgruppen har ikke hatt mulighet til å gjennomføre evaluering og testing av nye øvelser ei heller har tid og ressurser vært tilstrekkelig for å finne alternative løsninger.

Hvis da revisjonsarbeidet skal løse oppdraget som gitt med en «grundig gjennomgang» og samtidig møte Bentdal sin balansegang mellom forskning, kunnskap og erfaringer så synes det som om arbeidet er forhastet og dermed ikke svarer hverken til det opprinnelige oppdraget, eller til Bentdal sin presisering av kombinasjon av faktorer.

Dette opplever jeg som problematisk.

Et godt metodisk håndverk

Fysisk testing er en såpass viktig og vesentlig bestemmende faktor for hvilke muligheter du har i Forsvaret at det er urovekkende at det blir presset gjennom løsninger basert på det som kan synes som utilfredsstillende håndverk. Basert på ordleggingen i de ulike saksdokumentene og meningsinnleggene kan det nesten synes som om det viktigste med revisjonen er å komme øvelsene medisinballstøt og stille lengde til livs spesifikt, ikke å finne det beste testregimet.

Uansett - av hensyn til de som skal inn i førstegangstjenesten, de som søker ulike opptak, og oss vanlige dødelige så mener jeg det kun er én måte å gjennomføre en slik revisjon på - skikkelig.

Oppdraget om en grundig gjennomgang, etableringen av et bredt grunnlag og en beslutning basert på vekting av de tre faktorene taler for en mer metodisk tilnærming til oppdraget enn den realiteten som beskrives av arbeidsgruppen. Et godt metodisk håndverk vil også gjøre det mindre kontroversielt å gjennomføre endringer når man kommer så langt. For både Aandstad og arbeidsgruppen påpeker at det ikke var uten kontroverser det nåværende testregimet ble innført i sin tid.

Treningen mellom testene

Bentdal avslutter sitt innlegg med å påpeke at «Forsvarsgrenene ønsker denne endringen».

Da er mitt spørsmål; gjør vi det? Ønsker vi denne endringen, eller ønsker vi en endring? En endring basert på et arbeid som på best mulig måte kommer fram til et testregime som gir de svarene vi er ute etter, på en kosteffektiv og hensiktsmessig måte. Jeg vet hva jeg som planlegger å arbeide i dette systemet livet ut foretrekker. Jeg opplever at fagmiljøet har vært så tydelige som de kan være om saken. Jeg håper arbeidsgiverorganisasjonene ser det på samme måte når de blir rådspurt.

Et viktig poeng som forsvinner litt i dette ensidige fokuset på testing. Det er at testing ikke egentlig er viktig i seg selv, det er treningen mellom testene som er viktig. Hvis testene kan motivere til trening så er jo det bra, men et fortsatt fokus på å sette avdelingene i stand til å kunne utføre fysisk trening på en hensiktsmessig måte, både med tanke på kompetanse OG materiell, bør jo være det vi jobber mest med (samarbeidsavtalen med UiT, utrullingen av test-appen og treningsappen SITS er gode eksempler på slikt arbeid). Jeg har sjelden opplevd at de som er i generelt god fysisk form har brydd seg nevneverdig om hvilke tester som skal gjennomføres.

La det så til sist være klinkende klart; det er ikke viktig for meg hvilke tester vi til slutt ender opp med så lenge arbeidsmetodikken holder vann. Jeg elsker ikke å løpe 3000m eller bip-test, men jeg anerkjenner at de er valide testmetoder som på en hensiktsmessig måte oppfordrer (tvinger) meg til å trene. De er relevante sett opp mot arbeidskrav og utøvelse av militærfaglig håndverk, samt relativt enkle å gjennomføre. La oss sørge for at dette også på best mulig måte blir standarden for styrketestene.

Powered by Labrador CMS