– Vi må være tilstede i nordområdene

«Power tends to corrupt, and absolute power corrupts absolutely. Great men are almost always bad men . . .» skrev den britiske historikeren Lord Acton i et brev til biskopen for den engelske kirke for ca 150 år tilbake.

Det har vært mange maktmennesker av typen Donald Trump opp gjennom århundrene. Hvordan og hvorfor slike personer kommer i maktposisjoner er det mange studier som har søkt å gi svar på, og forklaringene varierer; fra dynastier og arv, gjennom kultur og tradisjon, kriser og rop etter «den sterke leder» til rent kjendiseri. I Trumps tilfelle er det åpenbart at hans kjendisstatus var den avgjørende faktor for suksess ved presidentvalget i 2016. Ikke mange nok kjente til hans dårlige sider.

Skremmende tanke

Verre er det egentlig at «trumpismen» viser seg å ha appell til om lag halvparten av USAs befolkning, også etter fire år med demonstrasjon av hva den innebærer. Tanken på at Trump kan komme tilbake i Det hvite hus om fire år er såpass skremmende at den bør motivere for å bygge demninger. Etter Trumps nærmest impulsdrevne utenrikspolitikk vil en større forutsigbarhet med Joe Biden som president i seg selv gi grunnlag for å bygge nye strukturer som holder.

Han har valgt å gå ut offentlig med sitt utenrikspolitiske credo, vel vitende om at en hel verden venter i spenning. Og det er som vi kan fornemme et lettelsens sukk fra de millioner av mennesker som lever i liberale demokratier, og som med skrekk har sett hvordan USA nærmest har gått opp i limingen med en president som systematisk har undergravet de institusjoner og verdier, nasjonalt og internasjonalt, som et liberalt demokrati bygger på.

Bidens USA vil imidlertid videreføre USAs selverklærte globale lederrolle, med en utenrikspolitikk som vil bygge på tilfang av informasjon fra et verdensomfattende etterretningsapparat (hvor norsk etterretning er stor bidragsyter) og et profesjonelt diplomati (som må gjenoppbygges etter Trumps rasering); samordning med internasjonale organisasjoner og samarbeid med allierte og vennligsinnede land vil stå sentralt; og - vi vil fortsatt se en militær kapasitet som kan projiseres overalt på kloden.

For supermakten USA er militær overlegenhet som lave priser er for KIWI; de gir seg aldri!

Flere utfordringer

Det skjer imidlertid mye innen våpenteknologi og -systemer, samt i konsepter for deres bruk som skaper utfordringer både for supermakten USA og landets allierte. Norge har fått merke konsekvenser av det som skjer i form av nytt operasjonskonsept for det amerikanske marinekorpset. Forhåndslagring og faste stasjoneringer er ut. Soldater og våpen om bord på fartøyer vil gi et mer fleksibelt operasjonsmønster, og er inn. Nå ønsker US Marines å kunne forberede utvalgte steder langs kysten vår som støttepunkter for operasjoner med langtrekkende presisjonsvåpen mot sjømål.

Vår nye forsvarssjef ønsker seg langtrekkende, presisjonsstyrte missiler, og det kan bli en vinn-vinn situasjon om vi øver sammen med US Marines og vinner erfaring og bygger kompetanse. Om vi også legger dette inn i planer og øvelser med medvirkning fra andre Nato-land er det enda bedre.

Norge har også de siste par årene gått tettere inn i et samarbeid med Sverige og Finland om sikkerhetspolitikk og forsvar.

Les også: –Norden er et sikkerhetspolitisk skjebnefellesskap

Begge disse land har utviklet et godt samarbeid med amerikanerne i perioden etter Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014. Det pågikk faktisk en øvelse i Østersjøen nylig (medio november) hvor amerikanske spesialstyrker deltok under svensk ledelse. Forholdene ligger derfor godt til rette for å planlegge og øve sammen i nordområdene med svenske og finske styrker, både til lands, til havs og i luften som «pakker inn» amerikansk deltakelse.

Symbolsk effekt

Det vil være en viktig symbolsk effekt ved en regelmessig tilstedeværelse av norske, svenske og finske militære enheter i nordområdene. De tre lands kampfly vil f.eks. - når de viser seg sammen - ha en betydelig avskrekkende effekt i tillegg til den symbolske ved at det demonstrerer økt operativ evne.

Norske F-35, svenske JAS Gripen og finske F-18 kan utfylle hverandre; egentlig trenger F-35 beskyttelse av andre fly for å utfolde seg i sine beste egenskaper. Det kampflyet som er best i en slik rolle er USAs F-22 Raptor, men dem er det få av, og vi kan ikke regne med slik støtte i nordområdene. Da er JAS Gripen et alternativ, og til sammen vil etablering av luftherredømme over et operasjonsområde på land eller til sjøs stå en langt bedre sjanse i et slikt samspill. Neste år skal Finland beslutte hvilket kampfly som skal erstatte det aldrende F-18, og både JAS Gripen og F-35 er kandidater.

Les også:

– Forsvaret kan ikke bare avskrekke

Uansett, vi snakker om en formidabel kampflypark samlet for disse tre nordiske land, med stort potensial for reell avskrekking og – enda bedre – stabiliserende og beroligende effekt om de viser seg sammen i regelmessige flygninger i nordområdene og Arktis. Russerne vil ikke oppleve slike flygninger som provoserende.

Den største utfordringen

Det er Sør-Kina-havet som er mest i fokus for amerikanerne; det er der de ser den største utfordringen til sin iboende trang til å hevde militær overlegenhet. Vennligsinnede lands interesser trues av USAs største rival, Kina. Det er et komplekst situasjonsbilde i denne regionen, med uavklarte grenser til havs og omstridt eierskap til øyer, samt svak støtte i internasjonal lov og rett for aktørenes posisjoner. Konfliktpotensialet er stort.

Arktis er fredelig i forhold. Med unntak av et havområde på størrelse med Middelhavet er denne regionens sjøterritorium regulert etter internasjonal lov og rett, med etablerte økonomiske soner og delelinjer. Kinas observatørstatus i Arktisk råd er kommet for å bli, og kan bli en positiv kraft om medlemslandene vet å tøyle den. President-elect Joe Biden har vært klar i sitt budskap om hva han vil prioritere som president, og klimaendringene og miljøvern står høyt på listen over hva han vil ta fatt i. Det vil nødvendigvis også måtte gjelde Arktis. Det er et meget godt tegn at han har satt den erfarne John Kerry til å lede arbeidet på dette området.

Sårbart i nord

Vladimir Putin og hans administrasjon er ikke spesielt entusiastiske når det gjelder miljøvern, verken generelt eller i det sårbare Arktis. Blant annet klager russiske myndigheter på den strenge miljøvernlovgivning og -forvaltning som Norge har introdusert på Svalbard. Men samtidig innser russiske myndigheter at landet har mye å tjene på at man unngår sterke interessemotsetninger i Arktis. Utnyttelse av regionens rike ressurser vil vanskeliggjøres med et høyt spenningsnivå. Konsensusmodellen i Arktisk råd vil med ny amerikansk politikk på miljøvernområdet kunne gi dynamikk og kraft til rådets arbeid. Militær slagkraft kombinert med godt diplomati er langt mer potent enn fleksing av militære muskler alene.

De aller fleste mennesker som bor i den arktiske region er russiske statsborgere, og de utfordringene som klimaendringene utgjør for disse menneskers sosiale og økonomiske kår er en uttrykt bekymring fra russiske myndigheters side.

Her ligger et potensial for å samle parter i dialog og innsats for å møte utfordringer av til dels eksistensiell karakter, uten at den iboende trang som stormakter har til rivalisering seg imellom bør råde grunnen. Norge kan spille en viktig rolle for å realisere et slikt potensial.

Godt forberedt

Med fersk nordområdemelding er Norge godt forberedt. Den svenske regjeringen har også nylig lagt frem en tilsvarende melding hvor det blant annet pekes på viktigheten av en samordnet politikk for innsats i Arktis fra de nordiske lands side. For litt over et år tilbake møttes de fem nordiske statsministre i Reykjavik og hadde Angela Merkel på besøk. Hun presenterte da en ny strategi for Tysklands politikk i Arktis, med hovedvekt på hvordan klimaendringene skal møtes.

Tyskland vil forplikte seg langt sterkere. Den tyske strategien omfatter også de muligheter som økt skipstrafikk gjennom Nordøstpassasjen vil by på i fremtiden, etter hvert som isen trekker seg tilbake; - ganske naturlig med tanke på de gevinster som store oversjøiske tyske havner vil kunne fange opp ved åpen led og kortere vei mellom asiatiske og europeiske markeder. Dette innebærer betydelige fordeler for kyststaten Russland og for gigantmarkedet og -produsenten Kina som allerede omtaler sjøveien gjennom Nordøstpassasjen som en del av Silkevei-prosjektet sitt. Og - for ikke å snakke om hva det kan bety av næringsutvikling og gode arbeidsplasser langs kysten i vårt langstrakte land, spesielt i Nord-Norge.

Regjeringens nordområdemelding kunne godt ha omtalt slike muligheter, i tillegg til de positive tiltak som nevnes for å skape ny og fremtidsrettet næringsvirksomhet i Nord-Norge.

Forebygge kontroverser

Norge har sekretariatet for Arktisk råd, et organ som i dag må anses for å være det mest sentrale i internasjonal sammenheng for kunnskapsbasert klima- og miljørelatert dialog og handling i den arktiske region. Det er om lag halvparten av verdens befolkning som representeres i den interesse som de syv medlemsland og tretten observatørland legger for dagen; og hvorfor skulle Kina stenges ute, slik USAs utenriksminister Pompeo argumenterte for i Arktisk råd i fjor, når land som Sør-Korea, Japan, India og Singapore er inne, i tillegg til de fleste av Europas viktigste land. Vi har en kompetent ledelse og stab i Tromsø med et formidabelt nettverk av fagfolk i inn- og utland kan bygges videre ut for optimal utnyttelse av dette enestående potensial. Diplomatisk kompetanse og kapasitet bør tilføres for å arbeide parallelt med sekretariatets faglige utredninger og prosjektforberedelser for å forebygge, fange opp og løse kontroverser og konflikter som ganske sikkert vil oppstå underveis i rådets og sekretariatets virksomhet.

Vår regjering bør evne å utnytte de muligheter som nå byr seg for å utrette noe stort i internasjonal sammenheng i Arktis. I tillegg til de initiativ og tilrettelegginger som kan skje i regi av Arktis råd, har Norge en unik mulighet for å utnytte den status og prestisje som ligger i et århundre med suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard, nesten et halvt århundre med avtalefestet samarbeide med Russland om fiskeriene i Barentshavet og, ikke minst, Norges viktige rolle i Barents-samarbeidet.

På mellom-statlig nivå skjer samarbeidet i Barentsrådet, og der er EU-kommisjonen med i tillegg til Russland og de nordiske land. Vi har med andre ord en god samarbeidsinfrastruktur med Norge i sentrale posisjoner, og vi har sterke kompetansemiljøer og finansielle muskler som kan understøtte prosesser og prosjekter for ressursutnyttelse, næringsutvikling, miljøvern og sikring av bosettingsbetingelsene i den arktiske regionen.

Les også:

– Ingen av landene i nordområdene klarer å ha god nok beredskap på egen hånd

Norge har i tillegg et godt navn internasjonalt for sitt aktive engasjement for fredsskapende prosesser i Midtøsten og andre steder, alle langt unna. En god del av de ressurser som benyttes i dette arbeid vil gi bedre uttelling om de blir satt inn i vårt strategisk viktige nærområde i nord.

Ansvarsområde

Ved presentasjonen av statsbudsjettet for neste år uttalte utenriksminister Ine Eriksen Søreide: – Nordområdene er vårt viktigste strategiske ansvarsområde.

Dette gjenspeiles i budsjettforslaget for 2021 og i regjeringens langsiktige satsinger. Norske interesser i nord må hevdes gjennom et sterkt, livskraftig og kompetent Nord-Norge.

Dette gjentok hun 27. november da nordområdemeldingen ble lagt frem.

Vi noterer oss det, og vi bør kunne se gode anslag allerede før stortingsvalget neste år.