– Forsvarsindustrien er en drivkraft i norsk teknologiutvikling

Mange ser på norsk forsvarsindustri som et onde. Andre ser på norsk forsvarsindustri som et nødvendig onde. Atter andre ser på forsvarsindustrien som et nødvendig gode.

Jeg tilhører den siste kategorien.

Nasjonal produksjon og utvikling av ulike typer forsvarsmateriell bidrar til å trygge samfunnet og styrke vår beredskap. Men en nasjonal forsvarsindustri er mye mer. Forsvarsindustrien er en drivkraft i norsk teknologiutvikling og synergieffektene til andre deler av industrien er store. Det er ikke uten grunn at Forsvars- og Sikkerhetsindustriens forening (FSi) har 140 medlemsbedrifter. Bedrifter som dekker det aller meste av norsk høyteknologi og defineres ofte som flerbruksvarer. Forsvarsindustrien blir stadig mer avansert og er derfor mer sammenvevd.

Nato er mye mer

Mange lever i den villfarelse at vårt Nato-medlemskap er begrenset til å trygge vår nasjonale sikkerhet. Ideen om et felles forsvar mot ytre fiender er et godt innarbeidet konsept og har bred forankring i det norske folk. Nato er imidlertid mye mer.

Allierte i Nato bygger hver dag nye former for samarbeid. Slikt samarbeid dekker en rekke områder og skjer på kryss og tvers mellom alle de 30 medlemslandene. Dette inkluderer praktisk samarbeid på alle plan og diskusjoner om sikkerhetspolitiske utfordringer. Også medlemslandenes parlamentarikere møtes jevnlig i samme ærend. Skal Nato sikres som en allianse må medlemslandene ha et tilnærmet likt syn på hvilke sikkerhetspolitiske utfordringer alliansen kollektivt står overfor.

Les også:

Norge tjener på kampflysalg til gulfstat

Det felles forsvaret er med andre ord ikke kun et fysisk forsvar av nasjonale grenser, men like mye et forsvar av de frihetsverdiene som er forankret i liberale demokratier.

Store investeringer

Forsvarsindustrielt samarbeid inngår som et selvfølgelig element i dette samspillet. Utvikling av avansert forsvarsteknologi krever store investeringer og kun et fåtall nasjoner har anledning til å utvikle komplette autonome systemer. Blant Natos' medlemsland er det kun USA som har en slik kapasitet. Det amerikanske forsvaret er stort nok til at landets forsvarsindustri kan overleve kun ved leveranse til eget hjemmemarked. Men dette er uansett en teoretisk tilnærming til forsvarsindustrien.

Utvikling, kjøp, salg, drift, logistikk og oppgradering av forsvarssystemer dreier seg ikke om tilbud og etterspørsel. Det er sikkerhetspolitikk på mange plan – også for Norge.

Svært avansert

Norge har en relativt liten forsvarsindustri, men den er på mange områder svært avansert og på enkelte områder er den verdensledende. Det i seg selv er en bragd. Kostnadene for utvikling og produksjon av forsvarsteknologi er svært høye.

Sett i forhold til antall enheter som det norske Forsvaret trenger vil Norge aldri kunne bli selvforsynt med forsvarsmateriell. Vi er avhengig av import. Med dette som bakteppe er norsk forsvarsindustri helt avhengig av eksport for å overleve. For å sikre dette er det etablert industrielle gjenkjøpsavtaler knyttet til større anskaffelser fra utenlandske leverandører. For Norge betyr det ofte at norsk forsvarsindustri får levere avanserte komponenter som inngår i de systemene som Norge anskaffer.

Gjennom et slikt påtvunget samarbeid vil forsvarsindustrien kunne oppnå stordriftsfordeler ved at våre komponenter ikke kun inngår i det materiellet vi selv anskaffer, men også i det materiellet som systemleverandøren eksporterer til andre land. I slike tilfeller er vi tvunget til å forholde oss til systemleverandørenes eksportregelverk. Velger vi ikke å gjøre det vil systemleverandøren oppfatte norsk forsvarsindustri som en ustabil leverandør og vil naturlig nok finne en annen leverandør. Da vil Norge også miste eksporten til de landene som tilfredsstiller vårt regelverk.

Eksportnekten har dermed gjort at hele markedet har forsvunnet.

Et forbud mot eksport

Les også:

Riksrevisjonen slakter UDs kontroll av våpeneksport

Hvert eneste år kommer anklagene om at Norge aksepterer salg av våpen til land som bryter eksportregelverket. Der heter det at Norge ikke skal eksportere til land som er i krig, borgerkrig eller hvor krig truer; I realiteten et forbud mot eksport. Våpensystemer anskaffes imidlertid ikke primært for å bli brukt, de anskaffes oftest for å avskrekke. Det er blant annet hovedgrunnen for at Norge selv besitter våpen. Legger man en slik forståelse til grunn bidrar ikke eksport av våpen til å ta liv, men å tvert imot redde liv.

Riksrevisjonen la nylig frem en rapport som i sterke ordelag kritiserer Utenriksdepartementets praktisering og håndheving av eget lovverk.

Det gjelder både ift manglende utredning, dårlig oppfølging, manglende skriftliggjøring og utilstrekkelig risikovurdering. Jeg har ikke noe grunnlag for å overprøve Riksrevisjonens konklusjoner. Mitt anliggende er at eksportregelverket i stort ikke ivaretar verken Norges sikkerhetspolitiske eller industripolitiske interesser. Norge er medlem av en forsvarsallianse. På forsvarsområdet har alle Natos medlemsland frivillig gitt fra seg nasjonal suverenitet for å styrke den kollektive sikkerheten.

Det forplikter og det skaper forventninger.