Likestilling i Forsvaret: – Vi har kommet langt

Jeg har brukt mye tid de siste årene på refleksjon rundt målbildet for andelen kvinner i Forsvaret.

Mye av frustrasjonen ligger i at det er mange som tar ordet og snakker på vegne av «alle» kvinner. Dette gjelder spesielt Militært kvinnelig nettverk, som mange antar at snakker på vegne av alle oss kvinner i Forsvaret.

Det gjør de ikke.

Samtidig er menn og kvinner – som slettes ikke er unge – ofte i media med sine analyser av hva unge kvinner trenger for å motiveres.

Jeg kan heller ikke svare for en 20 åring. Det er bare unge kvinner i startgropa som kan svare for hvordan de kan rekrutteres, og det er bare kvinner i småbarnsperioden som kan ta svare på hvordan det er å være i Forsvaret i den fasen av livet.

Vi har ingen «åpen spørretime» i Forsvaret, samtidig blir det vedtatt politisk momenter som ståtid og andel kvinner som skal gjennomføre et karriereløp i Forsvaret.

Flere må engasjere seg før vi tar store omveltninger som påvirker dagens system og vår profesjon.

Dette er mine erfaringer fra Forsvaret.

Et bilde på mangfold

Høsten 2019 sitter jeg i et møterom med ærefrykt og nervøsitet. Det er 12 hæroffiserer i rommet, og av disse er jeg eneste kvinne. Dette er mitt første avdelingssjefsmøte som kompanisjef.

I forkant av mitt første møte har jeg tenkt en del på «hva de andre tenker når jeg snakker».

Jeg tror det har opphav i min begynnelse i Forsvaret, bakgrunnen for den lille stemmen som spør om jeg har blitt kompanisjef fordi jeg er en del av politisk målbilde.

Som halvt afrikansk (Uganda) og halvt norsk, er jeg helt klart en god «smash» for en kampanje som viser en kvinne i ledelse med utenlandsk bakgrunn, et bilde på mangfold.

Kvotering og diskusjoner rundt kvotering har blitt en liten fiende, følelsen av å aldri vite om man er kvotert er ubehagelig. Min forståelse av dagens seleksjonsprosess er at man ikke får vite om man var best egnet, eller om man kun nådde minimumskrav og ble kvotert inn på skole eller inn i en stiling.

Jeg tror ikke kvinner i Forsvaret vil bli kvotert inn i utdanning eller stilling. De aller fleste av oss ønsker å få en plass basert på våre kvalifikasjoner, kompetanse og prestasjoner.

Politikerbesøk

Jeg begynte på befalsskolen i 2009. Da bestod kullet av 40 elever hvor 25 prosent var kvinner.

I løpet av det første året hadde vi flere besøk av politikere, med påfølgende avisoppslag om andelen kvinner i kullet.

Dette var starten for min del på spørsmålet: Har jeg konkurrert meg til plassen eller hadde et eget «heat» med betraktelig færre konkurrenter og flere plasser inn i «finalen»?

I 2009 opplevde jeg at dyktige menn med gode resultater ikke fikk plass i kullet. Derimot ble enkelte kvinner som ikke besto minimumskravene tilbudt skoleplass, under forutsetning om at kravene ble bestått på et senere tidspunkt.

Det ble et hektisk og fysisk krevende år. Hvis disse som ikke var kvalifiserte til start fikk belastningsskader, og stadig en følelse av å ikke være rask nok eller sterk nok til å være med i utdanningen, er det uheldig.

Les også:

Kvinner i Forsvaret: Bedre familiepolitikk, flere forbilder og ledere som tar ansvar

Da blir man det svakeste ledd, ved at man får mindre utbytte og kan oppleve mindre grad av mestring.

At alt ikke handler om fysikk, og alle må ikke være operative. Men vi har til syvende og sist et forsvar som krever at vi har en troverdig kampkraft og evne. Dersom 30 prosent av søkerne får støttestillinger er jeg usikker på om det er noe vi ønsker.

Er det radikal kvotering man ønsker?

Stortingsmelding nr 36 fra 2006 gir føringer om at 25 prosent av studieplassene på Forsvarets krigskoler og stabsskole skal forbeholdes kvinner.

Radikal kvotering definert på regjeringen.no:

• Utgangspunkt i kvalifikasjonsprinsippet
• Forskrift til likestillingsloven om særbehandling av menn har en definisjon
• Kreves kun at søkeren fyller minstekravene

Hvis en prosentvis andel plasser er reservert til kvinner har vi laget et eget heat med kvinner. I så måte unngår vi radikal kvotering, men for alle praktiske formål er det kanskje det vi gjør likevel.

Vi kommer ikke utenom at øvelser, deployering til inn- og utland, samt andre deler av yrket i større grad kan tiltrekke menn enn kvinner.

Blir de som kvoteres spurt?

Hvis jeg en dag skal kvoteres inn på Forsvarets stabsskole ønsker jeg å vite det, fordi systemet vårt er så lite at noen vil få vite det – uansett. Samtidig mener jeg at jeg bør ha mulighet til å takke nei til plassen, og samtidig få en tilbakemelding på hva jeg mangler av kompetanse for å konkurrere bedre ved neste søknad.

I løpet av karrieren har det eksempelvis vært mindre passende for meg å være på feltøvelser over lengre tid, da det ville kreve at jeg sluttet å amme mitt første barn.

Les også:

– Nå kjenner vi oss selv bedre

Jeg får heller ikke løst min feltfunksjon slik jeg ønsker mens jeg er gravid fordi jeg ikke kan være på et beltegående kjøretøy.

Forsvaret tilrettelegger ved at man kan jobbe på kontor, eller kan ha et annet kjøretøy. Utfordringen for meg har vært at jeg ønsker min egen feltfunksjon, ikke en funksjon som er tilpasset høygravide. Jeg vil velge å slutte hvis jeg opplever at det jeg vil gjøre i Forsvaret ikke lenger er forenlig med min livssituasjon. Ikke fordi Forsvaret ikke har muligheter, men fordi jeg da potensielt går betraktelig ned i lønn og gjør en helt annen jobb enn jeg ønsker.

Flere kvinner

I 2021 sitter jeg igjen rundt dette bordet, og denne gangen er vi fire kvinner.

Jeg er takknemlig for at vi har kommet dit hvor kvinner anerkjennes som like menn, med like krav og lik mulighet til å konkurrere på stillinger i Forsvaret. Samtidig må vi faktisk etterleve at det er like krav og lik mulighet – uten at det går på bekostning av dyktige menn.

Vi må gi organisasjonen tid: Vi må se effektene av større rekrutteringsgrunnlag i førstegangstjenesten og unngå å forhaste oss. Å gå fra 17 prosent kvinner i Forsvaret til 30 prosent på et par tre år er uoppnåelig.

Les også:

– Kanskje vi rekrutterer feil i Forsvaret?

For fem år siden hadde vi for første gang en liste med hvilke aktiviteter kvinner ikke skal gjøre som gravide.

Det tar tid å vokse seg inn i et system med flere kvinner.

Selv jeg glemmer å ha et eget skifteområde for kvinner ved gjennomgang av råk og bading, ikke fordi jeg ikke bryr meg om det. Dette er rett og slett fordi det ikke var vanlig når jeg begynte i Forsvaret.

Stolt av Forsvaret

Jeg fikk muligheten til å begynne på jobb sju uker etter fødsel. Dette innebar at min samboer som også er offiser, tok over stafettpinnen hjemme tidligere enn samfunnet forventer.

Jeg er stolt av en organisasjon som muliggjør at jeg kunne ta med meg min datter på syv måneder, som jeg fremdeles ammet til Nord-Norge på øvelse. Jeg er takknemlig for å være i et kompani hvor min stab med kun menn ikke rynker på nesa når de tidvis må holde en samtale med meg i teltet, parallelt med lyden av en brystpumpe.

Ei heller blir jeg anmeldt for upassende opptreden for å løse en ren praktisk og nødvendig del av å være en ammende kvinne i felt.

Vi har kommet langt ,og Forsvaret vil en dag nå målsetningen om økt mangfold i etnisitet, kjønn og legning. Vi er en lærende organisasjon som steg for steg må få utvikle seg, uten et press på politiske mål for andelen kvinner.

Derfor vil jeg takke følgende bataljonssjefer; Bård Andersen, Ole Christian Emaus og Eskil Walnum fordi jeg har fått være den jeg er, blitt utfordret og behandlet likt.