Tidligere forsvarsattaché:– Konspirasjonsteorier om Kursk virvles opp igjen

Den tidligere sjefen for Nordflåten, Vjatsjeslav Popov, ble nylig intervjuet av det russiske nyhetsbyrået Ria Novosti. I intervjuet påstår den pensjonerte admiralen at det var en kollisjon med en vestlig ubåt som første til at Kursk sank i Barentshavet i 2000.

Hele mannskapet på 118 personer omkom i ulykken.

Jørn Buø var norsk forsvarsattache i Russland da ulykken skjedde. Han mener at uttalelsene fra Popov blåser liv i gamle konspirasjonsteorier.

– Påstanden om at Kursk kolliderte med en vestlig ubåt har blitt tilbakevist i den offisielle granskningen av ulykken. Jeg tenker at dette er et forsøk på å gjenopplive en gammel konspirasjonsteori som verserte flere steder etter ulykken.

– Det er mulig at Popov har et behov for å renvaske seg selv, men det blir spekulasjoner fra min side, sier Buø.

Han var forsvarsattaché i Moskva i perioden 2000-2003. Som attaché hadde han god kontakt med Popov, som blant annet deltok på flere arrangementer på den norske ambassaden.

– Jeg oppfattet ikke den gang at han var veldig opptatt av denne konspirasjonsteorien. Det er litt overraskende at det kommer fra ham nå. Jeg lurer derfor litt på hvilke grunner han har til å rippe opp i dette, sier Buø.

– Finnes det noen indikasjoner på at ulykken kunne skyldes en kollisjon?

– Nei, ikke som jeg har sett. Jeg oppfatter at disse teoriene baserer seg på at Kursk sank i et område hvor det vanligvis var ubåttrafikk – både russiske og vestlige. Russerne kan ha hatt opplysninger om at det fantes andre ubåter i området. Men det har ikke blitt fremlagt et snev av bevis eller andre indikasjoner på ulykken skyldtes en kollisjon.

Buø peker på at Kursk senere ble hevet slik at man kunne inspisere skadene på skroget. Skadene tilsa at det hadde skjedd en eksplosjon på innsiden av ubåten.

Det stemmer overens med den russiske havariundersøkelsen som pekte på at ulykken inntraff som følge av feil med torpedoer om bord.

– Ikke så lenge etter ulykken la en amerikanske ubåt til på Haakonsvern for vedlikehold. Det ble slått opp i media som at det var denne ubåten som hadde vært bortpå Kursk. Men dette var vedlikehold på Haakonsvern som var planlagt lang tid i forveien.

– Jeg mener det også hadde vært umulig å holde det hemmelig i vesten, dersom det var en ubåt fra Nato som hadde kollidert med Kursk, sier han.

Ønsket norsk bistand i redningsarbeidet

Buø hadde bare sittet som forsvarsattaché i 12 dager da ulykken inntraff. Han fikk først vite om hendelsen i Barentshavet fra norske myndigheter. Ganske raskt begynte man å diskutere hvordan Norge kunne bidra i redningsarbeidet.

Viseadmiral Einar Skorgen var på den tid øverstkommanderende for styrkene i Nord-Norge. Han hadde direkte kontakt med admiral Popov i Nordflåten.

Kursk-ulykken:

Jon Are Hvalbye var med på redningsforsøket

– På denne tiden lå russerenes redningstjeneste for ubåter helt brakk. De hadde verken nok trening eller utstyr for å utføre en komplisert redningsaksjon. På norsk side hadde vi veldig god undervannskompetanse både gjennom Forsvaret og oljeindustrien. Det var nok grunnen til at russerne ønsket hjelp fra Norge, sier Buø.

Han sto for mye av koordineringen av redningsarbeidet. Noen dager etter ulykkene ankom dykkerskipet Seaway Eagle havaristedet. Flere norske dykkere var nede på den forliste ubåten. Undersøkelse har senere vist flere av mannskapet på Kursk overlevde eksplosjonen, men døde senere av karbondioksidforgiftning og oksygenmangel.

Ulykken førte til økt samarbeid mellom Norge og Russland

I etterkant ble forsvarsattaché Buø innkalt til generaloberst Leonid Ivashov som var sjef for internasjonalt samarbeid i generalstaben.

– Normalt var det et dårlig tegn dersom man som utenlandsk attaché ble innkalt til Ivashov.

Men han ga uttrykk for at russerene satte stor pris på bistanden i forbindelse med redningsaksjonen.

Buø forteller at det i etterkant av ulykken ble et økt fokus på samarbeid mellom landene.

– Ivashov ønsket blant annet samtrening innen søk og redning. Resten av tiden jeg var i Moskva var det også flere besøk fra forsvarsministere og generaler. Russerne liker nordmenn, men de skjønner ikke hvorfor vi må være allierte med amerikanerene, sier Buø.

Han forteller også om omfattende overvåkning fra de russiske etteretningstjenestene. Det var en naturlig del av hverdagen som norsk forsvarsattaché i Moskva tidlig på 2000-tallet. Mye av overvåkningen foregikk i det skjulte, men av og til ønsket de også å gi et signal om at de holdt øye med hva som foregikk.

– De kunne for eksempel ta seg inn i huset ditt og bruke toalettet uten å skylle ned. De kunne også finne på å endre skjermspareren på den private datamaskinen eller legge igjen en halvrøykt sigarett på kjøkkenbenken.

– Det var bare sånn det var, de var veldig profesjonelle når det gjaldt etterretningsarbeid.

Min holdning var at jeg gjorde min jobb, og de gjorde sin jobb. Men jeg opplevde likevel at jeg ble respektert for den jobben jeg gjorde som attaché.

– Gamle konspirasjonsteorier

Jørn Buø tror ikke Popovs nye påstander om årsaken til Kursk-ulykken vil ha noen negativ effekt på forholdet mellom Norge og Russland.

– For meg er det åpenbart at dette er gamle konspirasjonsteorier som virvles opp igjen uten at det foreligger ny informasjon. Samtidig er min erfaring er at det er ingenting i Russland som er tilfeldig. Alle budskap blir koordinert, så det kan også være noen andre en Popov som står bak.

Buø mener det er mulig at uttalelsene kan være del av spillet om å skape mistillit mellom befolkningen og myndigheter i vestlige land.

– Blant de som er på jakt etter konspirasjonsteorier vil nok mange kunne trykke dette til sitt bryst, for å si at det beviser at myndighetene ikke er ærlige. Sånn sett er det bekymringsfullt, sier Buø.