Kronikk
Vi har ingen ambisjoner om å forsvare oss – det skal Nato gjøre
I en krigssituasjon vil de reelle beslutningene om norske byer, olje- og gassinstallasjoner bli tatt i Washington, London, Berlin og Paris.
VAGT: Det nærmeste vi kommer dimensjonerende nasjonale oppgaver er «kontinuerlig tilstedeværelse og innsats», «bidra til» og «med basis i», skriver Robert Mood.
Foto: Jo Straube, Forsvarets forum
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Når vi bygger en bro dimensjonerer vi den ut fra forhold som vekt, størrelse på kjøretøyene og levetid. Tenk deg at en bro skal kunne tåle vekten av kjøretøy og vogntog opp til 60 tonn, og fire slike på broen samtidig. Den må da tåle en samlet vektbelastning på 240 tonn. Med en rimelig sikkerhetsmargin settes kravet kanskje til 300 tonn.
Broen konstrueres med konkrete spesifikasjoner for å oppfylle den dimensjonerende oppgaven.
Det medfører krav til materialer, avstand mellom brospenn, brokarenes størrelse, og så videre. Det samme er tilfelle for ferger, fly, havner og tunneler.
Hvorfor gjelder ikke samme logikk for Forsvaret?
Lite konkret
Regjeringen fastsetter i «Instruks for Forsvaret» og årlig «Tildelingsbrev» oppgaver og prioriteringer.
I tildelingsbrevet fra 2025 kan vi lese at: «Det forventes at Forsvaret prioriterer tilstrekkelig nasjonal kapasitet for kontinuerlig tilstedeværelse og innsats for å bidra til stabilitet i våre nærområder, samt understøtte alliert innsats for felles avskrekking og forsvar, herunder i rammen av Nato.»
Videre står det at dimensjonerende hovedoppgave nummer én er å «forebygge og avskrekke press, trusler og anslag mot norsk og alliert sikkerhet med basis i Natos kollektive forsvar.»
Det nærmeste vi kommer dimensjonerende nasjonale oppgaver er «kontinuerlig tilstedeværelse og innsats», «bidra til» og «med basis i».
Ordlyden er så lite konkret at en godt utrustet soldat med kikkert vil kunne utføre de såkalte dimensjonerende oppgavene.
Vi skal bare bidra
Ingen spesifisert reaksjonsevne, kapasitet eller utholdenhet som vil resultere i konkrete krav til bemanning, utrustning, lagerbeholdninger, og så videre. Med disse formuleringene har vi også unngått røde lys i styringssystemet «balansert målstyring», mens vi avviklet vårt nasjonale forsvar.
Fra første øyeblikk – dag én i krise og krig – er det USA, England, Frankrike, Tyskland – Nato, som skal forsvare Norge. Vi selv skal bare bidra.
Sannsynligheten for at 32 land skal bli enige om å sette inn en felles innsatsstyrke i en krevende artikkel 5-operasjon i Arktis er liten, og uten USA umulig.
Det betyr også at den norske regjeringen ville ha minimal innflytelse over hvordan krigen føres. De reelle beslutningene om norske byer, olje og gassinstallasjoner vil bli tatt i Washington, London, Berlin og Paris basert på deres sikkerhetspolitiske egeninteresser.
Villedende narrativer
Hvordan havnet vi her? Etter min vurdering er det resultatet av 30 år med relativisering av Forsvarets oppgaver for å gjøre det mulig å tilpasse oppgavene til økonomien, sikre effektiv nedbygging og ta ut store innsparinger.
Den politiske floskelen om at «vi har et sterkt forsvar som kan forsvare landet» og «nå som vi har styrket Forsvaret» er med andre ord uten reelt innhold. Vi har tvert om gitt opp å ha et nasjonalt forsvar, uten at befolkningen er klar over det og uten åpen debatt om hvilken sikkerhetsrisiko vi tar.
Villedende narrativer som at forsvarsbudsjettet er tredoblet, korn- og drivstofflagre er på plass og en ny brigade er etablert i Finnmark dominerer i politikken.
Den lille skriften forteller imidlertid at 1/3 av forsvarsbudsjettet går rett til Ukraina – ingen økning til trening og øving hjemme.
Lagring av korn skal være på plass i 2029, drivstofflagre er til utredning og den «nye» brigaden i Finnmark består i hovedsak i å organisere eksisterende avdelinger litt annerledes.
Jeg kaller det villeding, en kyniker ville nok kalle det løgn og fanteri.
Den historisk interesserte vil finne urovekkende likheter med «det brukne geværs politikk» på 1920-tallet. Relativiseringen har kommet snikende så gradvis at mange politikere rett og slett ikke forstår hva de har gjort.
Forsvar av norsk territorium
Når krig truer og Natos troverdighet er i spill trenger vi dimensjonerende oppgaver med tilhørende spesifikasjoner, som styrer økonomiske prioriteringer – ikke motsatt.
Det kunne for eksempel lyde: Forsvaret skal på 24 timers varsel ha kapasitet, i både et hybrid og klassisk scenario, til å forsvare norsk territorium på egen hånd i minst fire uker, samtidig sikre mottak av allierte forsterkninger.
Parallelt skal Forsvaret være i stand til å sende en brigade ut av landet i en artikkel 5-operasjon sammen med andre Nato-land og vedlikeholde innsatsen i minst tre år.
Det ville stimulere realisme og kunne endre Forsvaret, fra å være en arena for utenrikspolitisk posering, til et fremtidsrettet og kosteffektivt nasjonalt forsvar med reelle kapasiteter.
