Debatt
Nytt om navn
Kronikk
Spriket mellom politiske og militære realiteter øker
«Vi har et sterkt forsvar som kan forsvare landet». Nærmere løgn kommer du ikke.
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning. Send inn kronikker og debattinnlegg til Forsvarets forum her.
Nylig gikk Storbritannias forsvarsminister av på grunn av uenighet om de økonomiske rammene for gjenoppbyggingen. Få måneder før sa en tidligere sjef for MI6, med referanse til UKs Defense Review 2025, at den britiske hæren ikke har vært mindre siden napoleonskrigene.
Samlet ville den kunne dekke cirka ti prosent av frontlinjen satt inn i Ukraina, og ha ammunisjon for tre dager strid. En front mot front-kollisjon mellom politiske og militære realiteter.
Uttalelsen uttrykker essensen i situasjonen de europeiske medlemslandene i Nato har satt seg i.
Tomme floskler
Vi trenger åtte til ti år for å bli noenlunde klar, mens vi kanskje bare har to til tre, ifølge nye vurderinger fra europeiske etterretningstjenester.
Polen og Tyskland leder an, Norge ligger bakerst og taper terreng. Det florerer allikevel med politiske floskler som:
«Vi står sammen i Nato»
«Vi kan stole på USA»
«Nå som vi har innført eller anskaffet...»
En av mine favoritter: «Vi har et sterkt forsvar som kan forsvare landet»
Nærmere løgn kommer du ikke. Den lille skriften fortalte imidlertid at de ikke omtaler kapasiteten Norges forsvar har, selv om det høres slik ut. De mente Nato samlet, dessuten under forutsetning av at USA kommer med full kraft tidlig.
Vi har et miniforsvar
Den militære realiteten er vel at «vi har et miniforsvar dimensjonert for fredsdrift, som ikke kan forsvare landet». Samtidig kan vi ikke legge til grunn at USA kommer, med mindre deres egeninteresser er truet.
Stortinget har senket Forsvarets ambisjonsnivå fra å forsvare Norge i begrenset tid på egenhånd, og samtidig sikre forsterkninger - til fredsoppgaver hjemme og bidrag ute.
Den politiske realiteten handler om økonomi, den militære handlet om styrker i kamp.
Den nasjonale ambisjonen ble dessuten tilpasset gradvis lavere bevilgninger slik at Forsvarsdepartementet kunne rapportere alt vel til Stortinget. «Bidra til» i oppgavepunktene sikret at de uansett kunne rapportere grønt, eller iallfall gult lys.
Nato first – sammen mer sårbare
I dag omfavnes det politiske «Nato First»-konseptet for at nasjonene skal slippe å bruke ressurser på et balansert forsvar, mens vi tilsynelatende blir sterkere sammen.
Den militære realiteten er vel imidlertid at dersom vi blir helt avhengig av felles innsetting for alt fra krisestyring til forsvar av eget territorium, blir vi hver for oss svakere, og sammen mer sårbare?
Her hjemme beroliger regjeringen for eksempel med at vi har «fått på plass en ny brigade i Finnmark». Det har vi ikke, og det får vi ikke.
Det vi gjør er å samle grensejegere, Heimevernet og den eksisterende Porsangerbataljonen under samme stab, og tilfører artilleri, luftvern og støtteenheter.
Det er altså bare en annen måte å koble eksisterende avdelinger sammen på, med tilførsel av enkelte nye kapasiteter. I beste fall fullført i 2032, men store deler av strukturen er basert på Heimevernet og reserver.
Mens den politiske realiteten fremstilles som dramatisk styrking i Finnmark, blir vel den militære realiteten omtrent som før.
Ikke ressurser til øving
Fra avdelingene hører vi dessuten at drifts-økningen i kroner og øre ikke holder tritt med prisstigningen, at de ikke får ressurser til å trene og øve ut 2026 og knapt er forespeilet bedring i 2027.
Det er omtrent like logisk som å si til Manchester City at det blir treningspause i 2026 og 2027, men ambisjonen er å vinne Champions League i 2028 uansett!
Manglende systemtrening med tilhørende kompetansetap vil skape nye svakheter og nøkkelpersonell vurderer å slutte.
Våre unge dyktige ledere setter sin ære i å gjøre avdelingen kampklar, dessuten er ikke alle interessert i å jobbe i Troms og Finnmark hvis de ikke får trene og øve. Den politiske realiteten fremstiller romsligere drift - den militære er sparebluss.
Militær realitet: ikke klar
Nå som vi har innført eller styrket sies det fra politisk hold. Et politisk vedtak kommuniseres som kapasitet på plass og operativ, selv om det siste er år frem i tid. I mellomtiden avvikles eksisterende systemer før nye er operative. Politisk realitet: alt vel. Militær realitet: ikke klar, operativ pause og ikke utholdenhet.
Realiteten er altså at vi ikke har kjøpt ubåter, fregatter og stridsvogner, ikke har etablert en brigade i Finnmark og ikke økt utholdenheten. Vedtakene er fattet, kontrakter skrevet, men jobben er knapt i gang. Hoved-materiell og personell er tidligst på plass i perioden 2029 til 2033.
«Vi er klar - med det vi har» sier Hærens og Heimevernets ledelse når de blir utfordret på hvordan det egentlig står til. Underforstått; vi vet, men kan ikke snakke om dette offentlig. Det er forståelig.
Politisk lojalitet er en forutsetning for å få denne type lederstillinger i Forsvaret, men lojalitet må gå begge veier.
Jeg kan ikke huske at avstanden mellom det som kommuniseres som politiske realiteter og militære realiteter noen gang har vært så stor - det er alarmerende når vi i verste fall ikke har mer enn to til tre år.