Norsk sikkerhetspolitisk strategi: Å være med, uten egentlig å være helt med

Det kommer mye penger til Forsvaret nå, både som påplussing i årets budsjett og som økte rammer i den nye langtidsplanen. 

At det er den største satsingen etter 2. verdenskrig, som statsministeren sier, høres imponerende ut; men alt er relativt – når cirka 85 prosent av forsvarsstrukturen er avviklet de siste tre tiårene, og cirka 1000 milliarder kroner er tatt fra militært forsvar som en «fredsdividende» i samme tidsrom, er det faktisk ikke så imponerende likevel. Jeg skal begrunne mer etter hvert.

Regjeringen er presset fra skanse til skanse, og skal Natos to-prosent mål innfris allerede inneværende år, slik statsministeren erklærte dagen før tiårsfristen utløp for alliansens vedtak, kan det bli sølt bort mye om man ikke er seg bevisst hva vi trenger på kort sikt, og som vil være viktig for forsvarsevnen også på lang sikt. 

Det høres kanskje rart ut, før jeg forklarer nærmere, at regjering og stortingsflertall umiddelbart bør ta for seg pensjonsreformens virkninger. Det må skje med én gang, for nye bestemmelser om aldersgrenser og opptjeningsår vil kunne slå bena under ett av de høyest prioriterte tiltak for å oppnå operativ troverdighet i det krympede forsvar vi tross alt har, nemlig mer personell, nærmest overalt i forsvarsstrukturen. 

Vi kan få et avgangsras – ja, raset har allerede pågått i mange år – og har vært varslet av de ansattes organisasjoner. Det kan nå bli større i bredde og omfang ved at både yngre og eldre sersjantbefal og offiserer ser for seg en dårligere pensjon enn de kan få i sivile jobber. Det er nødvendig at den ene hånden (departement) vet hva den andre gjør. 

Løft for Heimevernet

Dernest må Heimevernet løftes kraftig, helst dobles i antall soldater på noen års sikt. Etter at Hæren ikke lenger har territorielt ansvar – krympet fra 130.000 til 15.000 for å ta ut fredsdividende etter Murens fall – er HV gitt dette ansvaret, men med en marginal økning i personell til 40.500 – det var mer enn 80.000 for tre tiår siden – og nærmest på stedet hvil i bevilgninger, cirka 3 prosent av forsvarsbudsjettet. 

Alt fra å sy flere uniformer for et kraftig økende antall soldater, til storsatsing på alle typer avdelingsvåpen, særlig forsvar mot og bruk av egne droner må gis høyeste prioritet. Innsatsstyrkene må flerdobles og gis økt kampkraft og mobilitet for å kunne settes inn i sikring og forsvar av mottakshavner og -flyplasser for allierte styrker, og sårbare punkter langs fremføringsakser, som nå blir mere vest-øst enn syd-nord. 

Potensialet for bruk av sivile ressurser, fra SUV-er og terrengkjøretøyer til helikoptre og fartøyer er enormt i vårt land. Som tidligere områdesjef i HV vet jeg en del om hva man får til når kreativiteten utnyttes i befolkningen – for det er det HV er: de beste blant de beste i befolkningen. I HV-03 er for eksempel innsatsstyrken gitt navnet «Gunnerside», etter Joachim Rønnebergs gruppe i sabotøroperasjon mot tungtvannsproduksjonen på Vemork i 1943 - det sier mye om holdning og innsatsvilje.

Et ærlig budskap

Overskriften har jeg tatt fra hukommelsen, og mener at det er professor (emeritus) Rolf Tamnes som ga denne spissformuleringen i en studie for mange år siden om tenkesettet i regjering og stortingsmiljø før, under og etter at Norge valgte å undertegne Atlanterhavspakten i april 1949. Vi ble medlem av paktens organisasjon: Nato. Regjeringen, med støtte i Stortinget tok imidlertid en rekke forbehold i form av restriksjoner knyttet til allierte baser og atomvåpen på norsk jord, etter hvert også geografiske begrensninger på allierte styrkers bevegelser i nord. 

Norge droppet den gangen videre dialog om forpliktende forsvarssamarbeid de nordiske land imellom. Dette tenkesettet – vi kan gjerne kalle det en norsk politisk kultur – henger i; vi utfordres imidlertid av to ferske Nato-medlemmer. Sverige, og særlig Finland, er fjernt fra å tenke «selvpålagte restriksjoner» i forholdet til Russland. 

Nyheter

Forsvarsombudet om langtidsplanen: – Nå eller aldri

Forsvarssjefen vår foreslo at Nato-øvelsene Nordic Response i mars skulle skje i nord uten de restriksjoner på allierte styrkers bevegelser i Finnmark, som har vært en del av norsk politikk for å berolige vår store nabo i nordøst, men fikk nei fra regjeringen i første omgang, inntil en ganske annen politisk kultur slo knockout på den norske – den finske.

Kanskje skjer det i nær fremtid, det som jeg har savnet i lang, lang tid – i minst ti år, og særlig de to siste – nemlig et høyprofilert arrangement hvor landets politiske ledelse henvender seg til det norske folk med et alvorstungt, klart og ærlig budskap i lys av den dramatisk forverrede sikkerhetssituasjon vi befinner oss i som nasjon, og om de utfordringer det innebærer for hele samfunnet og de krav det stiller til hver enkelt av oss for å møte dem. 

Budskapet kunne gis i en ekstraordinær sesjon i Stortinget, innledet med en tale av statsministeren. Etter talen burde lederne for de politiske partiene gi til kjenne sine syn. Sesjonen burde annonseres i forkant og overføres gjennom etermediene til befolkningen. Mitt lønnlige håp er at det kan gjøres i forbindelse med behandlingen av ny langtidsplan for Forsvaret. Den legges frem av regjeringen den 5. april, og skal behandles av Stortinget før sommeren.

Unnvikende svar

Til nå har vi fått den dramatisk endrede sikkerhetssituasjon i Europa beskrevet mest i brokker fra politiske og faglige hold, oftest formidlet som korte, overfladiske nyheter i hjemlige og utenlandske medier. Uttalelsene fra norske politiske topper har vært sprikende, noen ganger selvmotsigende ved at «sterke» utsagn blir kritisert for så å bli moderert – statsministeren sier for eksempel at det er uansvarlig å snakke om krig i Norge, og blir irettesatt av den personen som trolig blir hans etterfølger neste år, som sier at det slett ikke er uansvarlig, bare man setter utsagnet inn i en god virkelighetsforståelse. 

Tenk om hun hadde praktisert dette selv i de åtte årene hun regjerte. Den underliggende tone fra begge to, når man ser litt på helheten i det de har sagt og gjort gjennom de siste to årene, er at det verken haster eller krever så enormt mye å få forsvar og beredskap opp og stå her hjemme. Bistand til Ukraina, derimot, står det stor respekt av. Men at lagre av våpen og ammunisjon tømmes her hjemme er det ikke så mye snakk om på politisk hold.

En partileder, Venstres Guri Melbye, har «slått i bordet» flere ganger og høylytt etterlyst hva de såkalt regjeringsbærende partier, Arbeiderpartiet og Høyre, vil gjøre med de tilrådninger som kom fra to kommisjoner og forsvarssjefen i mai i fjor. Svarene har hatt preg av unnvikende manøvrering – prosentmål mer enn konkrete forsvars- og beredskapsmål. Ikke lett, selvsagt, når det i denne situasjonen bør forklares av dem som har hatt det politiske ansvar, hvordan det har seg at cirka 85 prosent av landets forsvarsstruktur – personell, materiell, leirer og anlegg – er avviklet gjennom de tre siste tiårene. 

Den gjeldende langtidsplan ble av Solberg-regjeringen laget etter et ambisjonsnivå som lå et godt hakk under det dårligste av forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssens fire alternativer i hans fagmilitære råd i 2019, hvorav det høyest prioriterte var det han mente var et minimumsforsvar. Da hadde krigshandlinger pågått i Ukraina i fire år.

Tydelig på Ukraina – vagere hjemme

Da «den evige fred» ble erklært etter Murens fall og Sovjetunionens kollaps, begynte de vesteuropeiske demokratiers politiske ledere å ta ut en «fredsdividende». Hvem som fant på dette skumle ordet, er jeg usikker på, men politikere kastet seg begjærlig over det. 

En slags politisk magi, uten feste i virkeligheten – en virkelighet som burde være like lett som den er tragisk å erkjenne, formet gjennom århundrene av selve menneskenaturens iboende, destruktive tilbøyelighet til å se «andre» – ja, alt annet og ukjent, egentlig – som farlig og mulig eksistensielt truende. Makthungrige og kyniske eksemplarer av homo sapiens har det alltid vært nok av, med karisma og manipulative ferdigheter, som spiller på disse latente, mørke krefter. 

Det har vært stor oppmerksomhet fra regjeringsmedlemmers og stortingsrepresentanters side omkring krigen i Ukraina og bistand til ukrainerne, fra de store kollektive løft som Nansen-programmets 75 milliarder kroner frem til 2027, til stortingsrepresentanters egeninnsats med fullpakket privatbil med nyttige gaver, kjørt og levert til ukrainerne. Oppmerksomheten omkring egen forsvarsevne og beredskap har vært vagere og mer springende. 

To ustabile ledere

I dag har USA cirka 45 baser etablert og under etablering i de tre Nato-landene Norge, Sverige og Finland, og det nordiske forsvarssamarbeidet skyter fart. Det kan se ut som om Tamnes tok feil, men ser vi nærmere på hvordan baser er blitt til på norsk jord, hvordan vi har lent oss til andre og forsømt Atlanterhavspaktens §3 om ansvar for å holde eget forsvar i orden, og hvordan samarbeidet med nordiske naboer har utviklet seg, stemmer spissformuleringen bra. 

Kronikk

Krigen, bjørnen, dragen og nasjonens sikkerhet

Det er gjennom tilbakehold av informasjon og hemmelighold, ettergivenhet for stormakten USAs interesser og sleping av føttene i forhold til ivrigere nordiske naboer, at utviklingen har funnet sted. Norge er med, uten egentlig å være helt med.

Nå har det vært krigshandlinger i Europa i ti år, de siste to med et omfang og tap av menneskeliv som minner mest om 1. verdenskrigs skyttergravskrig i Belgia og Nord-Frankrike. Aggressoren er vår nabo i nord. Russland ledes av en person med psykopatens kjennetegn, som 17. mars ble «gjenvalgt» for seks år. 

I november kan det i USA bli valgt en president for fire år som mest sannsynlig lider av narsissisme med personlighetsforstyrrelser, og som har forberedt et program for demontering av demokratiet. Han har allerede lenge arbeidet målbevisst for å undergrave rettsapparatet og de frie medier. To psykisk syke og ustabile personer i ledelsen av verdens to største krigsmaskiner, altså. Begge kan, hver for seg og sammen, foreta seg trekk i årene fremover med alvorlige, skjellsettende konsekvenser for de europeiske demokratier. 

Den kinesiske dragen

Ikke at det er noe mål å bli sammenlignet med disse to, og med all respekt for at Kinas Xi Jinping er av et litt annet kaliber; han er ikke slik skrudd i hodet som Vladimir Putin og Donald Trump – mere stivsinnet enn syk – og han er ikke så langt kommet i total militær opprustning med troverdig operativ kampkraft – inkludert atomvåpen – at han er farlig for oss og andre demokratiske land i Europa på samme måten. 

Men det kommer; det norske folk ville for eksempel bli forskrekket om det ble offentliggjort hvor mye kineserne har kjøpt opp i Norge, og hva de har kjøpt. I Arktis er Kina på offensiven, og kaller seg selvbestaltet en nær-arktisk stat. Selv russerne burde være bekymret for den kinesiske dragen som nå kryper frem gjennom Nordøstpassasjen, og puster sin ild i den arktiske region. 

At Kina nå produserer flere miljøvennlige biler og andre transportmidler enn resten av verdens land til sammen, og satser kraftig på omstilling til et bærekraftig samfunn, er absolutt en formildende omstendighet, og Kina bør møtes med klokskap, i en balanse mellom fasthet og diplomati. 

Vi skal huske på at det er som direktøren på Fridtjov Nansen Stiftelsen, Iver B. Neumann, har sagt: Har du en pitbull, bør du holde den i bånd. Xi har bånd på Putin, og kaster kjøttbein til ham. Sammen presser de to frem en ny verdensorden. Vi er midt i et globalt paradigmeskifte. Norden kan bli en sterk og stabiliserende geopolitisk enhet i den nye orden, med gode muligheter for å hevde seg og ta godt vare på den samfunnsform vi selv ønsker, uten diktat fra andre. 

Den som lever får se, som det heter.

Nyheter

Penger til forsvarsveier i ny plan: – En dyd av nødvendighet