Ekstremisme fra elven til havet 

De offisielle tallene for døde palestinere i Gaza har nå oversteget 25.000. Det er fortsatt ingen tegn til at stridighetene vil ta slutt. Det er heller ikke klart hva som er Israels strategiske mål. Og diskusjonen om hva som eventuelt bør komme etter at krigen er over, blir stadig mer intens. 

USA tar stadig sterkere til orde for at man må gjøre nye forsøk på en tostatsløsning, som har vært det politiske målet for EU og det meste av det internasjonale samfunnet i lang tid. Det arabiske fredsinitiativet har også som mål å etablere to stater for de to folkene som bor mellom Middelhavet og Jordanelven.

Men Israels statsminister Benjamin Netanyahu har nok en gang erklært sin opposisjon til dette i klare ordelag: «Jeg vil ikke inngå kompromisser i spørsmålet om full israelsk kontroll over sikkerheten i hele området vest for Jordan – og dette er stikk i strid med en palestinsk stat.» 

Dette bekrefter det mange har hatt mistanke om i lang tid: I årevis har politikken Netanyahu har ført hatt som mål å blokkere alt som kan trekke i retning av en tostatsløsning - og denne politikken har i stor grad lykkes.

Sterke følelser 

Dessverre er ikke de som taler for en tostatsløsning dominerende i dagens offentlige ordskifte, verken i Israel eller i de palestinske områdene. Mens krigen pågår er denne diskusjonen svært følelsesladd, og ekstremister på begge sider har tjent politisk på dette. Det gjensidige fiendskapet har økt i styrke. Og man har viet for lite oppmerksomhet til de langsiktige mulighetene for fred. Men det vil endre seg etter hvert, noe som muligens kan gi rom for et mer konstruktivt ordskifte.

Det vil riktignok ikke være lett å gå fra dagens krig i retning av en tostatsløsning. Det er flere spørsmål knyttet til Israels grenser som må avklares. Det samme gjelder spørsmålet om hvilken status Jerusalem skal ha (noe som muligens er det mest følsomme spørsmålet for begge parter i denne konflikten). Og de omfattende, illegale jødiske bosetningene på okkupert territorium er fortsatt en av de største og mest åpenbare hindringene til fremskritt.

Tostatsløsningen

Men en eventuell tostatsløsning er ikke utenkelig eller så ufattelig som det kritikerne antyder. Tvert imot: Det er flere planer å velge mellom. For noen år siden publiserte den amerikanske tankesmien RAND et fremadskuende forskningsnotat. Her finner man en fremtidsvisjon der palestinske byer er knyttet sammen med moderne toglinjer – til Gaza i sør og havnebyen Haifa i nord.

Problemet er selvsagt at ikke alle ønsker en tostatsløsning. I hver sin ende av det politiske spekteret, blant israelere og palestinere, er det ønskede alternativet å skape én stat «fra elven til havet». Avhengig av hvilken side som går seirende ut av konflikten, vil dette enten være en palestinsk stat som erstatter (og dermed utsletter) staten Israel eller en jødisk stat som har forkastet selve ideen om en palestinsk stat i dette området.

 Ja, man kan i teorien se for seg én enkelt stat der jøder og palestinere lever side om side i fred og under et demokratisk politisk system som garanterer like rettigheter for alle. Men i praksis vil det kunne ta flere århundrer å oppnå noe slikt. Siden vi ikke kan vente så lenge, er ikke dette alternativet så veldig relevant.

En fantasi

Hamas’ versjon av «fra elven til havet» leder heller ikke til noen løsning. Ikke bare har Israel rett til å forsvare seg, men statens eksistens har solid støtte i det internasjonale samfunnet, så vel som i store deler av araberverdenen. Mens Hamas’ militære fløy fortsetter å fremme sitt fantasi-alternativ, har det politiske lederskapet i Hamas noen ganger snakket om å akseptere en langsiktig våpenstillstand («hudna»), noe som i realiteten vil innebære en anerkjennelse av den «sionistiske staten».

Den ekstreme israelske versjonen av «fra elven til havet» er nå det uttrykte ønskede målet til flere i regjeringen til Netanyahu. Det innebærer tiltak for å «motivere» de mer enn fem millioner palestinere som lever i Gaza og på Vestbredden til å forlate området der de bor. 

De få som blir igjen, vil være uten politiske rettigheter. Resultatet vil dermed være en stat basert på en blanding av etnisk rensing og eksplisitt apartheid. Men en slik utvikling vil mest sannsynlig føre til nye voldsutbrudd og konflikt – og dermed til enda mer kaos i regionen.

Langt unna fred 

 Netanyahu har gitt uttrykk for at han ikke ønsker en tostatsløsning. Men han har ikke kommet i nærheten av å gi uttrykk for hvilken løsning han faktisk vil gå inn for. Netanyahu mangler retning og vakler fra krise til krise. Og med dette trekker han Israel, bevisst eller ubevisst, i retning av én stat – den staten som hans mest ekstreme israelske forbundsfeller ønsker – og dermed enda lenger bort fra en mulig fred.

Med tanke på de andre alternativene – som ikke en gang kan kalles for «løsninger» – er en tostatsløsning fortsatt det eneste levedyktige alternativet for fred. Når de pågående kamphandlingene tar slutt (jo før, jo bedre), må alle diplomatiske fremstøt og gjenoppbyggingstiltak være rettet inn mot å få regionen tilbake i tostatssporet. 

Ekstreme krefter på begge sider vil motsette seg dette og holde fast ved slagordet «fra elven til havet». Men man kan håpe at moderate krefter på hver side til slutt vil vinne frem med støtte fra sentrale aktører som USA, EU og araberlandene. De, og bare de, kan på troverdig vis hevde at de vet hvilken vei som vil føre til fred.

Oversatt av Marius Gustavson.

Project Syndicate er en internasjonalt medieorganisasjon som publiserer kommentarer, kronikker og analyser om en rekke tema. Kronikkene er skrevet av blant annet politiske ledere, aktivister, forskere og ulike beslutningstakere i ulike land. Forsvarets forum har tillatelse til å republisere kronikker fra Project Syndicate på norsk. 

Copyright: Project Syndicate, 2024. www.project-syndicate.org

PÅ BESØK HOS: Norske soldater i Midtøsten

Norske soldater i Midtøsten: Ubevæpnet for fred